En liten vandring fra métro Cardinal Lemoine i 5te arrondisement, til Mouffetardkirken Saint Médard
Jeg sitter på kaféen og fotballpuben Le Petit Cardinal med en liten Perrier menthe. Er det riktig så varmt i Frankrike vil du se at folk drikker en irrgrønn drikke fra Perrierglass. Det er myntesirup med Perrier, noen ganger (og billigere) myntesirup i vann. Perrier menthe er forfriskende og deilig, men noen mener det smaker tannpuss – jeg liker det. Jeg skal gå en liten rusletur for å se om det er noe skrivestoff i området, og begynner med å bevege meg oppover rue Monge på venstre side. Rett før husnummer 49, er det en buet inngang inn til den gamle romerske arenaen Lutece. Tilfeldigheten ville ha det slik at da Théodore Vaquer jobbet med å anlegge gaten rue Monge i atten sekstiårene, skulle han komme over den historiske arenaen alle visste hadde eksistert, men ingen visste hvor. En rekke intellektuelle parisere med den selvhøytidelige Victor Hugo i spissen, gikk i bresjen for å restaurere arenaen, dvs. 1/3 av den. I 1895 ble den restaurerte delen åpnet med den offentlige parken rundt, en av byens mange oaser det er verdt å besøke.
Fra Lutetia går jeg videre ut i Monge igjen og følger den opp til jeg kommer til rue Rollin på høyre side. En trappekonstruksjon fører en opp til plassen Rollin, og det blir mer og mer naturlig å forestille seg hvorfor romerne bestemte seg for å etablere bosetning i høyden. Fra arenaens høye plasser, reservert til kvinner og slaver, kunne man den gang se til Seinen. Her fra rue Rollin er utsikten enda tydeligere nedover byen. Gaten Rollin er superhyggelig og ikke særlig lang. Flere viktige personer har bodd i gaten, blant annet en av Vestens store tenkere, ateisten og tenkeren Réné Descartes (1596-1650). Alle som har tatt forberedende, eller lest Sofies verden for den saks skyld, kjenner litt Descartes, om ikke så mye. Står en ovenfor eksistensielle kriser i livet, kan det jo være en trøst å vite at en i hvert fall eksisterer: Cogito ergo sum på latin, Je pense donc je suis på fransk: Jeg tenker altså er jeg. I 14 rue Rollin bodde altså Réné Descartes før han flyttet ut av landet. Descartes regnes blant annet som den moderne matematikkens far, men i sin tid hadde han sine kamper med kirken naturlig nok, og noen gikk også ut med beskyldninger om ta han skulle drive med plagiering. I 1647 fikk han dog sin godkjennelse av selveste Ludvig XIV som ga ham pensjon for arbeidet og funnene hans, men det fikk han ingen glede av. Han oppholdt seg i Stockholm da han i 1650 fikk akutt lungebetennelse som han døde av. Protestantiske Sverige kunne ikke begrave en katolikk på sin kirkegård, og begravde kroppen på en kirkegård for udøpte barn. (Katolikk, sier jeg – i den ene setningen er han ateist, i den neste katolikk – bear in mind: Vi befinner oss i Europa etter reformasjonen, etter religiøse kriger og ediktet i Nantes under Henry IV – et alternativ som å melde seg ut av kirken slik som foreligger i dag, var ikke-eksisterende helt opp til vår nære fortid.) Videre ble Descartes levninger transportert til den HERLIGE kirken på toppen av fjellet (mont=fjell) St. Genevieve-du-Mont, helt til den franske revolusjonen hvor levningene nok en gang ble flyttet. Denne gangen til Panthéon.
Fra rue Rollin går jeg videre til rue Clovis. Her inne i en bakgård, ses i dag fremsiden av en bymur konstruert under kongen Phillipe Auguste (1165-1223) for å forsvare mot fienden i vest – det angevinske riket siden middelalderen dominert av den mektige familien Plantagenet. Plantagenet var i utgangspunktet hertug av Normandie, men ble gift med den mektige Eleanora av Acquitaine. Sammen fikk de mange barn, blant annet Richard Løvehjerte, men dette skal jeg jo ikke skrive om nå. Les om Eleanora – eller se Glenn Close i rollen, hun er like god i denne rollen etter min mening som Audrey Hepburn var i samme i 1968. Vel, det er i hvert fall artig at bymuren fortsatt står, og klarer du å få lurt deg inn i denne bakgården, vil du foruten en vakker bygård se hvordan husene har brukt veggen som en bærestruktur på sine nyere hus. Kommer du ikke inn, fortvil ikke gå ut igjen i rue Clovis, rund gaten og du ser den fra andre siden. Muren var opprinnelig tre meter bred, og den gangen var det en rekke vakttårn fra den på en høyde på ca. 60 meter. Mer om muren kan du lese om på fransk her.
Fra rue Clovis går den lille vandringen til en privat eiendom igjen i rue Descartes. Mest for å se hvor trange og brannfarlige disse bygårdene er. Prøv å snike deg inn i feks gaten nummer 7. Her er et par bilder fra bakgården som ikke egentlig er noe for klaustrofober som meg selv. Lenger mot plassen Contrescarpe, er det også morsomt å titte inn i bygårdene for se disse vanvittige konstruksjonene, opprinnelig tiltenkt byens fattige, selvsagt, nå er det umulig å få et studio (ett-roms) til under 350 000 euro i området. Sic!
Place de la Contrescarpe passerer du når du går fra rue Descartes i retning en av byens deiligste gater. Du kan ikke reise til Paris uten å ta en søndag formiddag på la Mouffe, i mine øyne. Her har du den eldgamle sjarmen, du har matmarkedet, du har cd’er, bokbutikker, klesbutikker (tja, du kan i hvert fall finne litt bijouterie og en og annen topp?) og en haug av middelmådige, men koselige restauranter. I tillegg får du italiensk is, biologisk på Contrescarpe, og vanlig(?) i Mouffetard. Ta isen i kjeks får da lager de isrose til deg. MMMMMmmmmm. Contrescarpe er en plass, og alle parisiske plasser selger varene sine dyrere enn andre steder. Likevel er det verdt å ta en øl eller et glass vin eller to i solen. Det er bare så deilig her! Over butikken på Place Contrescarpe er et morsomt motiv. Løft hodet opp til veggen og du leser:
Aux négre joyeux – eller på norsk: Hos den glade neger. Langt fra korrekt verken politisk, moralsk eller sosialt, gir bildet en fin skildring av samfunnsforhold på 1800-tallet. Det er ment å reklamere for en kakaobedrift, kanskje også kaffeprodusent hevder noen, men det er så mye mer enn nettopp det. Stående ser man en svart mann i stripete bukser som serverer varm sjokolade til sin kvinnelige eier. Som lenken jeg har lagt ved skriver: Det er fornærmende og provoserende på så mange måter. Særlig krenkende er det faktum at den svarte mannen smiler mens han serverer kvinnen. Dernest er det også nokså utenkelig for oss at bildet faktisk får stå den dag i dag i et Frankrike, og i et Europa, som viser mer og mer skepsis til innvandring og enkelte etnisiteter.
Som sagt, Mouffetard og Contrescarpe er et must. Det finnes masse historie i område som gradvis viskes noe ut av hordene av turister, selvsagt. De fleste husene i området er fra 16-1700-tallet, og noen er også eldre. Markedet tilbyr det aller beste av ost og deilig matvarer, alle dager unntatt mandag. Det sies om markedet at det har holdt seg nokså likt slik det var under middelalderen på 13- og 1400-tallet. Sjarmen er der i hvert fall, og produktene er deilig. Jeg liker å kjøpe med meg jordbær, melon eller mango (det kommer jo an på årstiden) skinke og salat, eller helstekt kylling med hvitløkspoteter til og gå til botanisk hage eller arenaen for å spise, men selvsagt er det koselig også å spise på restaurant.
Familien Hemingway handlet inn varene sine her da de bodde i sin leilighet i rue Cardinal Lemoine.. I boken A moveable feast skriver han om området: «den vidunderlige overfylte markedsgaten som leder opp til Place Contrescarpe.» Også han har tatt et glass vin eller to i disse gatene, liker jeg å tenke på.
For Mouffetard er nettopp historie. Litterær historie, handelshistorie, kulturhistorie til og med kirkehistorie er skrevet her. Navnet Mouffetard kommer fra latin er en av de eldste gatene i Paris, og her oppe på høyden romerne kalte mont Cetardus la veien som knyttet Paris, daværende Lutetia, med Italia gjennom Lyon, daværende Ludinium. Navnet Mouffetard kan stamme fra ordet moufette på gammelfransk, som er et begrep som beskriver lukten av bedervet kjøtt eller innmat som ble dumpet her helt frem til Colbert kom mot forbud mot det på 1600-tallet. Da så å si hele Paris ble omgjort under baron Haussmanns revolusjenerende omgjøring av veinnettet i Paris fra 1860 og fremover, deriblant de store bulevardene, ble Mouffetard fortsatt skånet som en litt avsidesliggende landsby utenfor allfarvei. Først på 50-tallet fikk området en shining, men det har klart å beholde den gamle sjarmen.
I 1938 ble det ved en tilfeldighet funnet mynter i en husvegg av noen arbeidere. Myntene bar ikke preg av å ha noen verdi så de ble gitt til unger i gata så de kunne leke seg med dem. En av arbeiderne fattet likevel mistanke til at myntene var verdiløse, og tok med seg en til en smykkehandler. Han kunne konstatere at de var fra Ludvig XVs tid, altså første halvdel av 1700-tallet, og var av en enorm verdi. Arkeologer ble hentet til området og fant flere mynter og verdipapirer i området. Fortsatt er det mange som tror det finnes flere skatter gjemt i området, og mytene blir det stadig flere av, også eventyr er laget om området. Den heter La sorcière de la rue Mouffetard og er skrevet av Pierre Gripari. Jeg tror ikke den er oversatt, men den er skrevet på nokså lettvinn fransk, egentlig tiltenkt som barnebok. Blant annet forteller en av historiene om heksen som koker småbarn i tomat og basilikum!
Helt i bunn eller begynnelsen alt etter som man ser det, av rue Mouffetard ligger det mest livlige fruktmarkedet og gode matboder rundt kirken Saint Médard. Saint Médard var helt frem til slutten av 1700-tallet omringet av en stor kirkegård med massegraver for byens befolkning. På 1700-tallet, jeg har lest 1765, ble det forbudt å begrave mennesker innenfor bygrensen, men likevel fortsatt befolkningen rundt Médard å begrave sine pårørende i smug, også i forbindelse med revolusjonen. Det sies at det ble begått mirakler eller en form for avgudsdyrkelse på kirkegården. Folk slo seg selv til blods, særlig unge kvinner, og av andre mirakelkurer spiste noen til og med jord fra hellige graver er for å kurere sykdommer (!). Det var særlig jansenitten Francois de Pâris som var skyldig i denne avgudsdyrkelsen. Jansenismen mente nettopp at mennesket var født skyldig og aldri ville kunne bli god nok uten hjelp fra det guddommelige. Særlig sterkt stod syndsbegrepet i denne religiøse retningen og med den arvesynden og det forutbestemte. I og med at dette området var frekventert av de lavere sosiale lag i Paris med både fylliker og tiggere, og senere også kunstnere, var det vel mang en ung pike som mente hun trengte syndsforlatelse om enn så uskyldig. Da det ble satt krok på døren for kirken, sies det at denne tilbedingen og selvtortur fortsatt i hjemmene, alt til ære for Francois de Paris, som forøvrig ble gravd opp og delt i to mellom en autorisert gravplass og hans egen familie. Sånn kan det altså gå.
På plassen utenfor kirke er det på søndager rundt elleve-tiden en liten gruppe mennesker som samler seg for å synge og danse gamle, franske klassikere. Få med deg det. En kommer riktig i stemning av å synge La Java Bleue til bass og trekkspill før en setter seg til lunsjbordet eller tar med seg pikniken i parken. Vel, det var det for denne gang. Jeg har laget meg en ramme for ny tekst, har du lest den, så kan du jo lage din.
Kategorier:Paris 5
Nina Bell 
Sånn skal det gjøres, rykende ferske og lekre bilder på blogg.
LikerLiker