Morgenstund på hotellet
Jeg bestiller en frokost på sengen denne morgenen. Café au lait og resten av det de har av juice og mat. Du får alltid tre valg i Frankrike, hvorav to er de mest viktige café eller chocolat. Dette stusset jeg over kan jeg huske da jeg først kom hit. Vi var på hotell ved opera Garnier på et billig og brukbart hotell jeg har brukt mye: Hotel Bellevue. Hotellet anbefales på det varmeste hvis du skal på juleshopping, eller i det hele tatt skal bruke dagene dine på Lafayette, spise, teater og gå på byen i det veldig trafikerte, men pulserende området rundt den gamle operaen. Det er rent, og du får rom ned i 45 euro. Den hyggelig damen som fortsatt er en av driverne spurte meg om jeg ville ha kaffe eller sjokolade. Jeg ville ha kaffe, men ikke bare det, jeg ville gjerne ha croissant og juice også, men det fikk jeg aldri sagt. Vel, det skulle vise seg at det var det som var selve spørsmålet på væren i den søte morgenstund. Café ou chocolat, kanskje med varm melk?
Resepsjonisten på er i skikkelig form denne morgenen. Jeg selv har ikke åpnet munnen ennå, bare snudd meg rundt og slått nummeret 9 til resepsjonen. og ber bare kort om frokost med kaffe og varm melk. Han setter i gang med komplimentene, han har merket seg meg, sier han. Han synes virkelig at jeg er très belle, og jeg sier merci, mens jeg prøver å bli kvitt samtalen. Men meg da, spør han freidig, hva synes De om meg? Synes de ikke jeg er noe? Joda, forsikrer jeg, jeg aner ikke hvorfor, men jeg er som sagt morgentrett, vous n’êtes pas mal non plus. Ikke lenge etter kommer damen med serveringsfatet, og lykken er komplett til telefonen ringer igjen. Madame, det er le responsable fra resepsjonen, er alt i orden med Dem? De mangler intet? Brød, croissant eller kanskje litt kaffe? Nei, forsikrer jeg, jeg har akkurat begynt på frokosten. Han gir seg ikke før han har forsikret seg om at jeg er fornøyd, og ber meg ringe hvis det er noe jeg mangler. Det lover jeg selvsagt ham å gjøre – endelig fred å få. Jeg tilgir ham, noen bare er sånn, tenker jeg. Litt morgenkvikk ble jeg av det, og det gjør i grunn ingenting så lenge folk ikke er pågående, men vennlige.
Le métro
På vei ut døren i rue Monge er det bare noen få meter til jeg runder hjørnet til metroen i rue Navarre. Diskret plassert, men veldig hendig hvis du bor her. Det eneste problemet med stasjonen er at den ikke har rulletrapp eller heis, så med tung bagasje, synes jeg i grunn det kan være litt av en utfordring. Metrosystemet i Paris er veldig stort med sine 297 stasjoner og 16 ligner som alle dekker de 214 kilometerne. Alle linjene er nummerert med tall etter hvilke to stasjoner i nord og sør, øst eller vest den går mellom. Derfor er det viktig å se på endestasjonen om en kjører i riktig retning. Når du skal kjøpe billett, lønner det seg å kjøpe en carnet. Da får du ti billetter til ca tolv euro, og disse kan du bruke under og over bakken i Paris, på metro og på buss. Kjøper du en og en billett, er sannsynligheten stor for at du plutselig står på en ubemannet stasjon uten billett og må snike. Snike er ikke noe problem, annet enn at det er forferdelig å bli stoppet av vakter med batong og hund og prisen på snikingen er vel stiv. 400 euro måtte vi betale en gang. Kjøp billetter enten i luke (un carnet à Paris), eller på maskin med kort hvis du kan lese fransk.
Den første metroen i Paris ble åpnet i forbindelse med verdensutstillingen i 1900. Den ble en umiddelbar suksess som siden har blitt påbygd ved flere anledninger. Per dag transporterer den over 4,9 millioner rundt om i Paris på de i alt 300 stasjonene. Bare Tokyo, Moskva og Seoul har flere passasjerer i sitt metrosystem daglig. Metroen holdes i art nouveau-stil, og selv om flere linjer kom til mot 2. verdenskrig, og også etter, står de gamle postene med Métropolitan i grønt og hvitt fortsatt på flere av stasjonene. Det gir det hele et historisk sus.
Les Arènes de Lutece
Det kan passe for dagen med litt historisk sus. Ute i rue Navarre går jeg bare noen skarve meter nedover gaten før jeg går inn i Square des Arènes. Her ligger den gamle romerske arenaen Lutetia som ble bygget mot slutten av 1. århundret etter vår tid av barbarene. Den ble oppdaget ved en tilfeldighet så sent som i 1870, og brukes i dag flittig både som teaterscene og arena for demonstrasjoner og mer daglig til fotball og det franske kulespillet pétanque. De fleste steinene er byttet ut med nye, men selve den eliptiske arenaen på femtiseks ganger førtiåtte meter er som den var, og på ca samme størrelse som Colosseum i Roma. Amfiteateret hadde bare 36 nivåer med seter, men kunne huse mellom 15-17000 publikummere, nesten det totale innbyggertallet i daværende Paris – eller Lutetia, som det den gang het. Arenaen var ikke på bakkenivå, hvilket viser at det ikke bare var gladiatorer som kjempet her, men også ville dyr. I inngangspartiet er to rom med gitter foran, og selv om konstruksjonen på disse er ny, og det nå brukes til oppbevaring av hageutstyr og river, ble disse brukt til å oppbevare de farlige dyrene før de ble sluppet inn på plassen til stormende jubel.
Hagen rundt er vakker, med statuer, grøntareale, benker og blomster. Denne oasen brukes flittig av parisere til å innta lunsjen sin, ha en piknik på plenen, eller bare lese litt i bok på vei hjem fra arbeidet. I tillegg er det som jeg sa et fint sted å bli kjent med sporten pétanque. Hver ettermiddag rundt fem-tiden samles en gruppe menn seg her, i alle aldre, for å kaste kule før middag. For oss andre levelige kan det virke litt kjedelig å kaste kule på kule, kveld etter kveld, men det er det helt sikkert ikke for dem. De trener på svingen med armene sine, og studerer nøye plasseringen til kulene. Det går fint an å spørre om å få være med, men det er virkelig mens only dette her. Nå er kvinnene hjemme og lager i stand middagen, de har verken lyst eller anledning til å bedrive kulespill. Jeg setter meg til med bok, det er ikke så varmt i dag som i går, men jeg prøver.
Kategorier:Paris 5
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar