Over himlen danser din vennlighetSmyger seg rundt dine forunderlige historierOm hav og om skogom kjærlighet og savnJeg savner din roog humoren vi delteVi to.❤️
Tid er en underlig gjest
På gjensyn Så reiste du foran.Fløy ut i skog over tjernMyr og tueHvilte deg mot en ven steinMed måsateppet rundt deg, venter du på mor. Stor. Sterk. Grom.Klar i røst og tankeEt upolert menneskeMed blå luker som ga liv i… Les mer ›
Jeg husker det fremdeles. En villstyring jager over Mage Lår Inn mellom kratt og busk En jeg så på som mann, – en yngling Jeg vemmes! Du tok styring over hand ledd tone form lyd Jeg forsøkte å navigere under… Les mer ›
Aprilufta var ugjennomtrengelig og lys. Dovne øyenlokk slepte seg over vårtuster. Tunge bein; Taktfaste, sank de ned over jorder pløyd av stumme vannbøfler, subbende med vann til beina. Midt på sletta møtte jeg en kime. En kvinne med visdom i hånden. Tillit og trøst… Les mer ›
Jeg har skrevet en kronikk i Varden i dag om det å være aleneboende: Til bords alene. Jeg må kunne innrømme såpass at det koster litt å se denne på trykk, men jeg håper det er verdt det og føler… Les mer ›
Det kan være ensomt å vokse opp i grisgrendte strøk, det vet jeg fra egen oppvekst. Det var ikke nok mennesker på den lille stubben med fire gatestolper vi kalte gate. I gata bodde Otto, og mange damer som hadde… Les mer ›
Nina Bell 