Kvinnekroppen: Den nakne sannhet

− Man fødes ikke til kvinne, man blir det, skrev den franske filosofen og feministen Simone de Beauvoir i boken Det annet kjønn fra 1949. Her fremholder hun at jenters oppdragelse former kvinners muligheter i livet og gjør dem ufri. Kvinnen betraktes nærmest som en digresjon i en verden der mannen er normen, mens hun strekker seg etter å få aksept og bli fri. I dag, 8. mars 2014, er det fortsatt slik at vi læres opp til å være kvinner eller menn. Begrenser det eller gir det oss muligheter? Unge jenter utsettes for et enormt kroppspress, og kvinnekroppen preger ofte førstesidene. Var det hit historien ville, eller vil den lenger?

Kvinnen har vært skildret på forskjellig vis opp gjennom tidene. Hun har blitt foraktet og begjært, løftet opp på en pidestall til beundring, sjelden i kraft av sin stilling som menneske, men som et yndet objekt. I litteratur- og kunsthistorie møter vi den jomfruelige, den ondskapsfulle og konspiratoriske og den Lady Chatterlyske skjøgen, parallelt med den oppofrende mor, eller en av hennes minst kledelige roller: martyren. Prominente kvinner som fikk hard medfart i sin samtid, ble gjerne kanonisert, slik som Jeanne d’Arc, Jomfruen fra Orléans, som tross alt reddet franskmennene fra et liv med mashed potatoes.

I tidlig middelalder ble kvinnen avbildet som en stilltiende madonna. Siden gikk maleren over til å skildre henne i form av en kjøttrik kvinnekropp som disser mot oss fra lerretet med sine deilige, feite lår. Deretter la samfunnet bånd på denne forlystelsen, og sørget for at religion og moral ble styrende for både fantasien og kvinnen. Kvinnen skulle strammes inn slik at hun nesten ikke fikk puste, og hun ble pent og pyntelig hensatt til sitt sytøy. I årene som fulgte ble hun sin egen verste fiende, sine døtres strengeste oppdrager, for ikke å snakke om sin manns alibi. Ikke rart suffragettene eksploderte på slutten av 1800-tallet! Historien hadde ikke bare tatt strupetak på kvinnen, den hadde strammet hennes livvidde. Under mørkets frembrudd hadde man likevel sørget for at brystpartiet kunne nytes.

Som et innbydende stykke rypebryst, ligger kvinnen fremdeles til alles skue på kjøkkenfjøla klar til å komplimentere den deiligste Bordeaux. I samme stund stikker en ungjente frem leppene foran speilet og lurer på når hun må begynne med Botox, mens en ung mor tripper hand i hand med sin datter langs vannkanten i svømmehallen med ubevegelige pupper innenfor bh-skåla. En annen jente ville ha gjort alt for å kvitte seg med en skålstørrelse eller to, kanskje gjør hun det, for hun bor i et samfunn der man tar seg råd til slikt. Det løftes og glattes. Før dem har kvinner badet i geitemelk, syrebehandlet ansiktet og fjernet ribbein for å smalne midjen, alt for å gjøre skaperverket mer fullkomment. Men skaperverket er fullkomment, vi evner bare ikke å se sjarmen i en skikkelig slapp og brukt pupp.

På badet en tidlig morgenstund, bivåner jeg mitt eget skaperverk under lysstoffrøret. Det som pekte frem, peker ned. Det som pekte ned, søker stadig sørover og det som var smalt og spekka, er like fullt spekka, men langt fra smalt. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, men på en dag som denne, velger jeg det første. Et aldri så lite kroppslig forfall betyr fint lite i den store sammenhengen. Mine røtter slo rot i et hjem der det ble ryddet plass til meg, hvor jeg fikk utdanne meg og utfolde meg. Jeg er privilegert.

I over 2000 år har vår kvinnelighet blitt holdt i sjakk. Trange korsett med spiler av hvalbarder og stramme bh-er har gnagd seg inn i kvinners stilhistorie og kropp. Trender har ført til at kvinnen har stappet bh-en med alt fra bomull og papir, til oljeblandinger og silikon, alt med det for øyet å gi hennes karakter et løft. Selv i dag kan bh-en forlede en manns skjulte blikk på bringa til å tro at mirakler finnes. Enkelte ønsker seg kanskje tilbake til våren da puppen var en struttende knopp på brystet, en stolt fanebærer av hennes kvinnelighet. Men hva med dem som sitter uten bryst og kjenner på et savn? Eller hva med hun med den slappe puppen som har gitt liv til tre unger? Ingen skal fortelle disse kvinnene at de ikke har levd fullverdige liv.

Det skal mer enn en kropp til for å definere et menneske. Det som imidlertid definerer mennesket er forankret i samfunnets kollektive bevissthet, i vår kulturhistorie og våre verdier. Vår største utfordring fremover blir å løfte denne bevisstheten til å fokusere mer på solidaritet, gjensidig respekt og retten til et verdig liv for alle – kvinner og menn, unge som gamle. Gratulerer med dagen.

Artikklen slik den står på trykk i Varden
8. mars 2014