Det frie ords tragedie, kommentar 3. mai 2014

Nylig gjestet den 18-årige dikteren Yahya Hassan Litteraturhuset i Skien. Den unge dansken leverte kraftfull poesi og modne refleksjoner om sin oppvekst som tredjegenerasjons innvandrer i et sosialt belastet område i Danmark. Med et salgstall på over hundre tusen snakker vi om en litterær sensasjon! Med drapstrusler hengende over seg og et konstant følge av livvakter, snakker vi om det frie ords tragedie. Besøket er en påminnelse om at vi må verne om ytringsfriheten og være på vakt mot hykleri i alle samfunnslag, også blant religiøse dogmatikere.

Yahya Hassan beskriver en rotløs ungdom med tilhørighet i to kulturer, uten egentlig å kjenne seg hjemme i noen av dem. På skolen måtte han snakke dansk, mens hjemme fikk han bare lov til å snakke arabisk. Gjennom lyrikken får vi innsyn i et kontrastfylt liv preget av dobbeltmoral, rus og kriminalitet, både i hjemmet og på gata. På kort tid har Hassan gått fra å være en outsider til å bli en høyt verdsatt poet som advarer mot all form for autoritet som hindrer interaksjon mellom mennesker med ulik bakgrunn. En røst som nå er truet på livet.

Årsaken til truslene spores i diktene, der han skildrer sin oppvekst i en muslimsk familie med et altomfattende hykleri knyttet til religiøse doktriner. Han ”pisser på” på sin fars grav, skriver han, og skildrer farens kjeppeslag over ryggen til søsteren, mens skrekken renner ned over hennes buksebein. Poeten graver dypt i sin families problemer på jakt etter en identitet, imens opprettholdes fasaden gjennom fredagsbønnen i moskeen. Dette er ikke en historie om islam. Det er en historie om maktmisbruk og indoktrinering. En historie om hykleri.

En hykler utgir seg for å ha et visst sett av dyder, moraler og prinsipper som han slettes ikke innehar. I det ene øyeblikket er hykleren normgivende for sine nærmeste, i det neste bryter han sine absolutter i det skjulte. Nestekjærlighetsprinsippet er en av de reglene som stadig har måttet vike for andre regler nedfelt i skriften. For eksempel står det skrevet at ekteskap mellom likekjønnede er forbudt, men det står også at man ikke skal dømme – hvorfor skal dette ene forfektes? Er ikke det en form for hykleri? Et lite flertall av rettroende gnir seg tilfreds i hendene og tenker at moralen har seiret etter Kirkerådets beslutning – den moralen som så langt ikke har utfordret ham selv og hans familie.

Men vi har sett han. Den forknytte pastoren som slår seg løs på seminar, den taleføre politikeren som lyver for sine velgere, vennen vi ikke lenger kan ha tillit til, den autoritære lederfiguren som selv er blottet for verdier, eller andre av moralens voktere som forer sine svin på skogen. Hykleriet lever godt iblant oss.

En annen kontroversiell dikter som har skrevet inngående om hykleriets klamme klo er Henrik Ibsen. Det må ha vært som et gigantisk dyne av styggedom ble løftet over salen da Gjengangere ble fremført for første gang med temaer som kjønnssykdom, fornuftsekteskap, utenomekteskapelige forhold og aktiv dødshjelp. I stykket er det det religiøse overhodet, pliktens og tradisjonens talsmann pastor Manders, som er den mest destruktive karakteren. Han ofrer individets integritet og ytringsfrihet for å opprettholde sosiale standarder, og tvinger hovedpersonen til å bli i et ødeleggende ekteskap for samfunnsmoralens skyld. Hva slags moral er det?

Hykleren har mange ansikter. Han kan være stolt og brautende, eller snike seg på deg bakfra som en annen elefant med ingen ringere intensjoner enn å ramme deg på ditt svakeste. Særlig lett er det å spore hykleren på moralen. Dess fastere moral, dess større sannsynlighet er det for at du står ansikt til ansikt med en vaskeekte hykler. Hassans besøk minner oss om at vi må være på vakt mot hykleriet og alt det som truer ytringsfriheten. Det er ingen tvil om at all form for ukritisk lydighet begrenser den frie tanke og kan være farlig for mennesker, være seg i egen familie, eller i samfunnet for øvrig.

Varden
mai 3 2014

Yahya Hassan