Vel hjemme fra en reise utbryter min danske kusine: – For et rikt liv du lever! Min første innskytelse er å benekte det, mitt liv fortoner seg nokså enkelt og fattigslig sammenlignet med mange, men hun lykkes i å plante en kime i dustet, for å si det med Vesaas. Klart jeg er privilegert, jeg har nok av det meste og god helse, likevel kjenner jeg innimellom på et tomrom.
Etter å ha besteget en stor topp, finner en fort ut at det er mange flere topper å bestige, skrev Nelson Mandela i sine memoarer. Den 4. desember i fjor kjempet han seg opp sin aller siste tinde, og den 5. desember sovnet han inn. Utenfor huset hadde pressefolk barrikadert seg i ukevis. Inne lå høvdingesønnen, Madiba. Kanskje vandret tanken innom de 27 årene i fengsel, de 18 første på Robben Island. Her formet han mennesket som for all tid vil stå som et symbol for frihet og demokrati, vennlighet og tilgivelse. Fra cellen gjennom gitteret ser de besøkende rett i en høy mur. Det gjorde ikke Mandela. – Hvorfor se ut på en mur, når en kan løfte blikket og se opp mot stjernene? skal han ha sagt til en av sine medfanger.
Da han ble løslatt i 1990, ville han først hjem til townshipen Soweto utenfor Johannesburg, nærmere bestemt til 8115 Vilakazi Street. Slike townships hadde blitt plassert utenfor de hvite byene under apartheid, ofte i nærheten av gruver og industriområder, der svarte innbyggere ble brukt som billig arbeidskraft. Få gater kan skilte med å ha hatt to nobelprisvinnere boende. Den dag i dag bor Desmond Tutu i Vilakazi Street, det til tross for innbrudd og utallige anmodninger om flytte.
På en reise sør i landet møtte jeg Archie fra Soweto. Archie har i likhet med mange ikke fast arbeid, men fotograferer, reparerer sykler, kjører turister og hjelper unger i gata med alt fra fotballtrening til å holde seg borte fra vanskeligheter. Han, kone og to barn bor i et 4-roms fyrstikkhus beskyttet av en høy mur med piggtråd, og tre sør-afrikanske mastiffer.
98 % av dem som bor i Soweto er svarte, og statistikken på voldtekt, vold, HIV-smittede og ran ligger på verdenstoppen. Gjennomsnittlig inntekt per husholdning er på rundt 40 000 kroner, mot 220 000 for hvite. Bildene Archie sender meg på telefonen handler om noe helt annet. De er av kone og barn, kino og bar, av samfunnshus og nabolag, så mye en kan lære om hverandre i vår digitale hverdag, tenker jeg og poster en kommentar på What’s app. Familien har strøm og parabol, men jeg vet at han foreløpig ikke har fri tilgang på vann. Temperaturen er stabil, og det er godt fordi han lider av astma og reagerer på alt fra forurensning til temperaturforskjeller. Han har gått på feil astmamedisiner i et tiår, fordi de er det han får. – Alt er bedre enn ingenting, smiler han, mens han trekker inn luft fra en inhalator.
Sør-Afrika trues av korrupsjon og sosiale forskjeller, mange føler seg utrygge. Archie kjenner livet før og etter apartheid. Han husker læreren som ropte: – run! en kjølig junimåned i 1976 da Soweto-opprøret startet. Myndighetene ønsket å tvinge igjennom afrikaans som undervisningsspråk, et språk som ble assosiert med det undertrykkende regimet. Over 500 ble drept og over 4000 skadet i et opprør som varte til 1978. Flere opptøyer var i vente, først i 1994 var apartheid over, så skulle demokratiet bygges.
På vei til det sørligste punktet i Afrika, Kapp Agulhas, ser Archie ut over havet. Denne kysten er spekket med hval som leker og parer seg på våren, jeg regner med at vi begge ser etter dem. – Jeg har aldri sett havet før, sier han. – Virkelig? spør jeg, – virkelig, svarer han. Tidligere den dagen fortalte han at han aldri har renset og spist fisk før, og da vi ankom det fredfulle stedet Agulhas, lot han seg fascinere av å se hus uten piggtråd eller elektriske gjerder. – Har du aldri sett hus uten sikring? spør jeg, – nei, svarer Archie. – Virkelig? spør jeg, – virkelig, svarer han og så ler vi. Vi møtes på tross av våre kulturer, og er nokså like, med unntak av at jeg liker både å spise og rense fisk. Begge har humor, og begge responderer godt på et lite stykke vennlighet.
En morgen i november skriver Archie til meg at han føler seg velsignet som møtte oss på vår reise til Sør-Afrika, og legger ved bilder fra sitt hverdagsliv i Soweto. Jeg kjenner på det samme, og legger ved bilder fra Solum. Enkelte mennesker evner å fylle et tomrom i brystet, bakgrunn og levemåte blir irrelevant – en ser bare stjernene.
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar