Fleksibilitet gir læring, Varden 6. juni 2014

Varden, 6. juni 2014

Klimaet i videregående skole er i endring. KS vil gjøre om fleksibiliteten i lærernes arbeidstid, slik at også vi får 7,5 times arbeidsdag. Tanken bak er en blanding av innstramming av lærernes ferie- og avspaseringsordning, og ønsket om å gjøre skolen mer konkurransedyktig, særlig innen realfag, men også i fremmedspråk. Gode resultater liker vi. Vi liker også at alle får den opplæringen de har krav på, og ikke ser seg tvungne til å droppe ut av skolen. Er det forenlig med at skolen omgjøres til en bedrift, der rektor disponerer lærerens arbeidstid, og sørger for at hun utfører sin rolle som funksjonær? Jeg tror ikke det.

Innstrammingen av vår arbeidstidsavtale kommer som følge av for dårlige resultater i språk- og realfag fra de internasjonale Pisa-testene. Vi scorer ikke like høyt som for eksempel Sør-Korea, og finnene slår oss med glans. Men på tilpasning og trivsel, der drar vi fra dem! Hva med å gjøre skolen til et mer egnet sted for læring, med færre forskrifter, færre elever per lærer og mer realistiske kompetansemål?

Jeg tør påstå at læreren har ett av de viktigste yrkene i verden. Hun er fagpersonen som kan faget sitt, men hun er også en oppdrager, en rådgiver, et medmenneske. Hun lytter, baker, inviterer til sommeravslutning og oppmuntrer, mens hun videreutdanner seg og gir kontinuerlig tilbakemeldinger i og utenfor klasserommet. Det må hun få fortsette med.

En kollega av meg pleier å fryde seg over å fylle tavla med det hun kaller den ”spanske verbskatten”, og selv om ikke alle elever er like entusiastiske over å måtte pugge verbtider, digger de spansk. En annen lærer tar fram nål og tråd i kulturfaget, hvem skulle tro at det gikk an å få 19-årige gutter til å brodere? Vi planlegger ekskursjoner på fritida, søker om finansiering uten hell. Vi skviser gjerne en sitron om vi må, for at hver og en elev skal få vise hva han eller hun er god til. Da trenger vi fleksibilitet.

Når en elev takker for at han fikk gå opp til nok en individuell prøve for å bestå i et fag, er det verdt ekstraarbeidet. Når en annen elev gleder seg vilt til skoletur vi har slitt timevis med å sy sammen, gir det mening. Når en med karakteren 3 mener han har fått vise det han er god for, føles det like ålreit som når 6-ern gleder seg over at ferdigheter og hardt arbeid har gitt uttelling. Ikke alle får høye karakterer, men de fleste scorer bra på høflighet og empati. De trives på skolen fordi rammene er gode og undervisningen tilrettelagt. Er det slik i Sør-Korea?

Det er ikke mangel på engasjement i skolen, ei heller på faglig ekspertise og arbeidslyst utover klokka fire. Det som derimot er mangelvare, er respekt og forståelse for arbeidet vi gjør. Ikke bare opplever vi at andre misunner oss vår arbeidstid, noen undergraver også vårt virke. De halv-flaue kommentarene om å være lærer om sommeren og bjørn om vinteren blir stående. Det er nesten så en skulle være litt flau over bare å ha blitt lærer, når en sitter klint over arbeidsbordet en søndagskveld. Mye har skjedd siden 1970, mange forskrifter og læreplaner står mellom en tid der håret flagra og lærerstanden ennå var et gildt yrke for dem med høy utdannelse. Slik er det ikke lenger.

Det jeg skulle ønske nå til årets oppgjør med KS, er at vi får beholde den fleksibiliteten vi trenger for å kunne være faglig og sosialt skjerpet i vårt arbeid med ungdom. Nåværende regjering, og regjeringer før dem, kunne snu pekefingeren når de plasserer ansvaret for utilstrekkelige resultater i norsk skole. De kunne heller peke på sitt eget forskriftsvelde med effektivisering og innsparinger som vanskelig kan forenes med en inkluderende fellesskole; der alle har rett på videregående opplæring – og mestring!