Når møtte jeg meg selv på reisen? Var det da jeg red over pampasen i Argentina på et villdyr av en hingst jeg tjuvlånte av to vakre gauchoer, eller var det i Hanoi i 2007 – tom og trett etter to timer i sykkeldrosje med en spyttende sjåfør? Eller var det i vest, i øst, i skogen eller på fjellet? Var det over asfalt, eller da jeg svømte i Det indiske hav, foran Klagemuren eller i møtet med Guernica?
De siste nettene har jeg drømt at jeg er personen i et maleri av Magritte. Han har malt en mann som betrakter sitt eget bakhode i et speil foran seg, en absurditet som fanger blikket til den mest sedate av oss. Hva er det han tenker da han står slik og betrakter seg selv bakfra? Føler han noe, ønsker han å rekke hånden frem å rette på håret? Ser han det han helst vil se? I min drøm snur jeg’et seg rundt og ser på meg; Nina ser på Nina – og så våkner jeg. Våt av svette, og forbannet over at vi ikke kunne ha snakket sammen.
Til tross for at jeg alltid har forsøkt å bli kjent med meg selv, kan jeg ikke si at jeg har lyktes for det gjør mennesket ikke. Likevel har jeg kommet til at det er i møte med alskens uttrykk i dagliglivet eller på reise jeg kjenner meg nærmere en form for erkjennelse. Jeg snakker ikke om vår tids tidtrøyte; weekendshopping i europeiske storbyer, men om reiser som er større enn seg selv. Reiser som reiser i tid både fremover og bakover, men særlig innover. Reisen der alle sansene er spent og på jakt etter erkjennelse. En slik reise er det jeg baler med nå og lurer på om jeg kan skrive om.
Nå tar jeg med meg bøkene, granateplet og blåbærbøtta og skjærer rett inn i Solumskogen. Kanskje kan noen dager med gode sko, kantareller og blåbærpannekaker dempe hodets filosofiske mangfold, legge lokk på oljelekkasjen i Grenlandsfjorden og åpne opp for det som er.
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar