Til bords alene, kronikk 31.12.2013

SkjeaFor et par uker siden stilte en kollega ett av de spørsmålene den enslige kanskje frykter mest: − Hvorfor er dere to flotte jenter alene? Det ble stille et lite sekund, mens både jeg og den andre famlet etter svar ut fra hver vår historie. Skulle vi redegjøre for våre valg i livet, og kunne jeg det? Jeg kavet litt der i vannskorpa, før vi skiftet tema i all fordragelighet da også spørsmålsstilleren ble forlegen over å ha spurt. Jeg ble gående og tenke at jeg skulle ha hatt et skikkelig svar hver gang et slikt nærgående spørsmål dukker opp, et som det verken skulle føles pinlig å stille eller å svare på. Stemningen ble nemlig litt trykkende. Jeg hadde gått fra å være en fullverdig A-4-kollega, til å erkjenne at jeg gikk inn i den søte juletid litt annerledes enn mange andre; som enslig.

Bare et par dager senere, den 13. desember for å være eksakt, satte en journalist i Aftenposten ord på sine tanker rundt det å leve alene. Kathrine Aspaas skrev under tittelen «En ganske alminnelig juleskam» om å spise alene og tausheten som følger med det. Artikkelen føltes så viktig at jeg publiserte den på min facebook-profil med et utdrag fra teksten. Ikke bare det, jeg skrev at jeg kjenner meg igjen i det som blir skrevet, både når det gjelder skam over ikke å ha levd opp til forventningene ved å leve det tilsynelatende lykkelivet, og at jeg går til bords alene. Da skjedde det noe. Flere så forbi kommentaren i Aftenposten, noen leste den ikke en gang, men fikk medlidenhet for meg som er alene. Det kom trøstende ord både på for- og bakvegg av folk som var glad i meg eller som mente jeg var modig. Klem på jobben, klapp på skulderen, unnvikende blikk og gud vet hva jeg ikke fikk. Der og da smakte jeg litt på denne skammen hun beskriver, og lurte på om jeg skulle trekke kommentaren. På de trøstende ordene forsto jeg at noen mente jeg ikke hadde lykkes i livet.

I følge tall fra statistisk sentralbyrå er det mest vanlig å bo i husholdning med to til fire personer. Tredje vanligst er det å bo alene. Til informasjon var det per januar 2013 896 000 enpersonshusholdninger i Norge, hvorav pluss minus førti prosent aleneboere i større byer på Østlandet. Når vi nå glir ut av statistikkens år og inn i 2014, vil ikke disse tallene ha endret seg merkbart. Også i årene som kommer vil en stor gruppe mennesker bo alene, være seg om de er unge eller gamle, om de er frivillig eller ufrivillig enslige. Aspaas opplevdes både som ensom og modig da hun publiserte et bilde av seg selv under et måltid med peisen brennende i bakgrunnen, og til og med våget å dele bildet på nettstedet instagram. Hennes virkelighet ble for nærgående for mange, like fullt er den reell. Vi er mange som stort sett spiser alene, som feirer høytidene alene, ikke blir invitert til fests med partner, eller takker nei fordi vi ikke har en partner å ta med på festen. Det lever vi fint med − det bør vel strengt tatt også du kunne leve med.

Aspaas skriver om det «dype ubehaget» det er å sitte alene til bords og ikke tørre å snakke om det til mennesker. Skammen over å være alene og skammen over at hun ikke kan speile seg i alle de andre, er en skam jeg selv har følt på. Noen ønsker å være alene uten å måtte forklare hvorfor det er slik, mens andre savner selskap. I fjor til jul gikk en eldre dame ut med en annonse der hun søkte etter en familie å feire jul med. Hun beskrev seg selv som aleneboende uten familie, og understreket at hun betalte godt. Som følge av dette ble #julesentralen åpnet i år, der mange enslige har blitt satt i forbindelse med familier som raust deler av ribba på selveste julaften. Slikt er stas å lese om, kanskje med unntak av betalingen. Men langt fra alle ønsker å feire jula hos fremmede, noen tør kanskje ikke ta kontakt eller føler seg ekstra alene når venner og samfunn maser på dem om at de ikke skal sitte alene til jul eller til andre høytider. Hele høytiden vokser seg til en verkebyll omkring det å ikke avsløre at man er alene, og heller ikke kunne prate om det til noen uten å gi samfunnet rett i at man har mislykket sosialt.

Det at man føler skam omkring sin egen levemåte er både vondt og unødvendig. Skam er knyttet til at man føler seg avslørt som et menneske som ikke har lykkes, et menneske som har falt i unåde hos andre eller også hos seg selv. Skam er en vond greie, skapt i skyggen av konformiteten til alle dem som frivillig eller ufrivillig mener de har lykkes. Etter så mange år med elendighet knyttet til begrepet, skulle vi tro at vi hadde fått ristet av oss skammen knyttet til folks levemåte.

Jeg tør påstå at den virkelige skammen ligger i at et samfunn fraskriver seg ansvaret for sine medmennesker ved ikke å bry seg om dem akkurat slik som de er. Burde vi ikke heller fokusere på å kunne snakke sammen på tvers av hvordan vi velger å leve våre liv, og heller problematisere den hedonistiske utviklingen og mangelen på menneskelig varme i hverdagen?

Fortielse og fortrengning av kollektiv uforstand gagner heller ikke den som går til bords alene. Når vi nå trer inn i Grunnlovsjubileet 2014, vet vi at flere enn både damen over og denne damen spiser maten sin i eget selskap. Kanskje har han lys på bordet, noe ekstra godt på fredag, eller lørdag, eller kanskje er han av typen som feirer hver eneste dag som den siste. Hvorfor ikke? Men alene ved bordet er han som oftest. Bør han skamme seg over det? Jeg synes ikke det. Heller ikke den som lever alene steller i stand mat for gjester hver kveld, men lever like fullt et fullverdig liv. Kanskje bør han ha lov til det.

Copyright © 2014 Varden. All Rights Reserved.

12 svar

  1. Kjære Nina, ble litt satt ut her, synes det er så vondt at noen skammer seg over å være alene. Skjønner ikke hvorfor ?? For de som har levd i en stor familie kan det være et savn, men aldri en skam. Merkelig samfunn vi lever i. Som alltid, en flott blogg som har gitt meg noe å tenke over på årets siste dag. Godt nytt produktivt år Nina. Nyttårsklemmer fra meg !!

    Liker

  2. Jeg har aldri forstått hvorfor det skal være så skammelig å være singel. Det er jo i de aller fleste tilfeller et valg man har tatt. Selv om man er singel, betyr ikke det at man er alene eller ensom.
    Jeg er lykkelig gift, men jeg var også lykkelig da jeg, i mange år, var singel. Og jeg vet om mange par som overhodet ikke burde være sammen, men som krangler seg gjennom hverdagen.
    Hvorfor skal man, på død og liv, ikke være alene?

    Liker

    • Tusen takk for ord som gagner, Katharina! Liker veldig godt det du skriver, uten å synes synd på eller se ned på oss enslige. Det kunne ikke falle meg inn å be par redegjøre for sin måte å leve livet på, slik mange har gjort med meg. Målet vårt må være å trives og gjøre nytte for seg, eller kanskje å være lykkelig som du skriver at du er. Det er akkurat det samme hvordan en får til det, ikke sant? Et riktig godt nytt år til deg og dine. Beste hilsen fra meg

      Liker

  3. Flott skrevet, Nina! At man velger å leve singel, betyr jo ikke at man er ensom eller alene! Skam er det andre som påfører, og her gjelder det å drive litt folkeopplysning. En «morsom» historie fra selskapslivet opplevde en venninne (som du også kjenner), da en festdeltaker plutselig stilte henne spørsmålet om hvordan det gikk på mannefronten, og alle stilnet for å følge med. Damen, som vanligvis ikke mangler replikker, ble litt satt ut, siden hun slett ikke var på jakt etter en mann. Hun klarte likevel å stille motspørsmål om hvordan det lå an med alle de vanskelige ekteskapene, og om det var noen skilsmisser på gang..om folk ønsker åpenhet, er det rimelig at det går begge veier!
    Godt nytt år, tøffe-Nina!

    Liker

    • Tusen takk, Kari! Historien du skildrer er illustrerende, i tillegg er den litt festlig med tanke på venninna di (kan tenke meg et par navn …)som tok til motmæle.Det ble kanskje litt stille da også? Denne åpenheten går visst bare en vei. Det som irriterer meg, er at den innimellom kan vippe oss av pinnen.Det burde det ikke være rom for. Med det sagt, god feiring i kveld – hils!

      Liker

  4. Takk for en flott og ærlig artikkel, Nina! Alltid like interessant og givende å lese refleksjonene dine, både de som er av mer generell karakter og de mer personlige. Kjenner igjen litt av det du skriver etter å ha hatt ei aleinejul. Veldig mange andre uttrykte bekymring for hvordan det skulle gå, mens jeg sjøl tok det helt med ro og til og med kunne glede meg over fred og ro og helt styre dagene som jeg ville. Og fint har det vært. Nå har jeg av naturlige grunner ikke vært plaga med disse spørsmåla før, men mener jo at vi skal heve oss over dem, og eksempler som det Kari nevner, er jo gode å ta med seg.
    Heldigvis er jo livet også mye mer enn familie og de helt nære relasjonene. Det å dyrke vennskapet er minst like viktig.Ønsker deg et riktig godt nytt år! Kanskje vi sees en gang! Klem

    Liker

    • Tusen takk for en fin og åpenhjertig tilbakemelding, Arne Johan! Ærlighet varer lengst, heter det, men litt engstelig var jeg da denne gikk i trykken.Det kan være tøft å være menneske til tider, men så lenge en har alt en behøver samt folk rundt seg som bryr seg, og noe nyttig å ta seg til, anser i hvert fall jeg meg som svært privilegert. Det er som du sier «de andre» som bekymrer seg, og slik blir en konfrontert med det livet mange regner som det optimale,men som vi vet også har sine utfordringer. Jeg håper jeg ser deg i 2014 over en kaffe, det er alltid fornøyelig å lese dine tanker om politikk, musikk og livet forøvrig.Godt nytt! Klem

      Liker

      • Artikkelen din var tankevekkende, takk for det, men jeg har aldri sett på alene feiring som skam. Nå er jeg et typisk sosialt vesen som vokste opp med stor familie rundt meg helt til jeg reiste som nyskilt til Finnmark med min datter på 5 år i 1967. Da fikk jeg føle på kroppen hva det var å ha en liten datter uten nettverk rundt meg og hvordan folk og samfunnet taklet både enslige og særdeles skilte kvinner..Jeg fikk ikke leilighet fordi jeg ikke hadde familie, men hybel! To rom og toalett med en håndvask. De sa vi kunne dusje på skolen jeg jobbet på, aberet var at min datter var livredd for den harde strålen. Heldigvis fikk hun bade hos en kollegafamilie. Jeg sloss for å få bedre boforhold fordi jeg visste at det stod en liten leilighet ledig, fordi helsesøster var gift med min rektor. Nygifte fikk leilighet som vel hadde klart seg midlertidig bedre enn meg? Etter et halvt år fikk jeg den.
        Det værste var at selv når lærerene hadde private fester innviterte de de mannlige enslige, men ikke kvinnene. Det var bare jeg som var skilt, så det kunne jeg forstå, «for gifte kvinner var farlige»! Jeg tenkte mye på det den gangen, var mine kvinnlige kollegaer så usikre på sin ektemann at de ikke turde invitere enslige kvinner? 17 mai samlet alle de andre kollegaene seg uten oss. For at vi ikke skulle sitte på hver vår tue og kanskje syntes synd på oss selv, inviterte jeg disse til jentefest og hadde en flott fest. Jeg ble i utgangspunktet behandlet bedre på min neste jobb, fikk en hybelleilighet med bad! Siste året fikk jeg villa! men etter to år mistet jeg jobben fordi jeg var faglærer. Skolesjefen likte ikke faglærere!! Fag foreningen jeg var medlem av sa at skolene ønsket lærere med tilleggsutdannelse, fordi de var mere anvenelige, ingen hjelp å få der. Flere år senere møtte jeg en fra skolekontoret som sa jeg skulle ha kontaktet dem fordi skolesjefen hadde ikke lov til å utlyse min stilling. Siden var jeg aldri medlem av en fagforening for lærere, men som billedkunstner. Men livet smilte til meg tross alt, for i min nye jobb startet jeg en kunsthåndverkslinje som jeg ser på som høydepunktet i min skolekarriere. Det var skikkelig utfordrende. Men det ble ikke noen kunsthåndverkslinje etter to års prøvetid, det ble tegning, form og farge: Sikkelig nedtur. Nå er jeg gift , men min familie er liten og tiltross for at vi er to savner jeg en større omgangskrets. Jeg har en stor bekjenskapskrets, men mindre nære venner nå, enn da jeg hadde etter de to første årene som enslig. Verden er rar, det har sine gode eller dårlige sider enten man er enslig eller ikke. Ok Nina ,du satte tankene mine i sving. Alle gode ønsker til deg i det nye året.

        Liker

      • Tusen takk for kommentar på kronikken, Bjørg! Glad at tanken satte fart. Det med skam er individuelt, selv har jeg for det meste ryggrad til å stå for egne valg, men den offentlige granskingen av mitt og andres liv og levemåte irriterer meg. Interessant å lese det du skriver, særlig det med hensyn til dine erfaringer som kvinne. Vel, jeg ønsker deg og dine et riktig så godt 2014 med fred og ro og det du kunne ønske. Du skriver kanskje litt du også?

        Liker

  5. Kjære Nina,
    En artikkel til ettertanke, og fantastisk godt skrevet. Du peker på noe som sitter i ryggmargen på de fleste av oss, selv de som ikke er alene, men hvor mange allikevel er de mest ensomme?

    Ønsker deg alt det beste det nye året kan gi.

    Klem
    Svein B.

    Liker

    • Kjære Svein,
      tusen takk for fin kommentar! Ensomhet er ikke alltid like lett å legge merke til, nei – om vi bare hadde vært flinkere til å se hverandre! Håper du får et rikt 2014 med ro i sjela og gode stunder.
      God klem fra meg

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: