Her forleden gikk jeg kveldstur i skogen i Melum. Det hadde nettopp regnet, og når det er vått på stien, tvinges en til å være oppmerksom på hvor en setter føttene sine. Slik gikk det til at jeg ble var den ene juniblomsten etter den andre: skogstjerne og tyttebærblomst, engsoleie og linnea, men den største av dem alle – nattfiol. Nattfiolen avslører seg med sin sterke og søte lukt som er særlig påtrengende om natten når den sender ut sine duftstoffer for å lokke til seg nattsvermere. Denne orkidé-typen blomstrer gjerne omkring sankthans, og både utseende og lukt har gitt den et mystisk preg som har tiltrukket både kunstnere og forskere. Botanikeren Carl von Linné skal ha kommet frem til at den kunne brukes som potensmiddel, kan hende var det noe å ha under puta på sankthansaften?
Sommersolverv har vært feiret i uminnelige tider, og som de fleste andre årstidsfester ble også denne kristeliggjort. I følge kirkefaderen Augustin la kirken døperen Johannes’ merkedag til sommersolverv på 400-tallet for å fordrive den hedenske feiringen som foregikk. Flere hundreår senere fortsatte Olav Tryggvason arbeidet med å få bukt med det hedenske midtsommerblotet under navnet jónsvaka – våkenatt for Jon – det som i dag kalles Jonsok, og gjorde om dagen til helligdag. Slik holdt den seg helt til danskekongen avskaffet helligdagen i 1770, til stor protest fra søndre deler av Vestfold og her i Grenland. Danskenes Hans var for øvrig navnet på Johannes.
Til tross for forsøkene på å kristeliggjøre feiringen, ble sommersolverv aldri annet enn et eldgammelt ritual fra hedensk tid. Denne natten hadde de underjordiske kreftene fritt spillerom, og i sentrum for folkefesten brant bålet. Rundt bålet ble det spilt, danset og festet til de tidlige morgentimer. Enkelte steder la folk filledukker på bålet for å utfordre heksene og kvitte seg med det onde, en tradisjon som er høyst levende hos danskene i dag, der heksedukker fortsatt brennes på bålet. Det heter seg nemlig at heksene samles denne natten, og er særlig ondskapsfulle mot både mennesker, dyr og avling.
Våre venner i øst har kanskje den aller største folkefesten med sin midtsommar og sin maistong som de danser rundt, og felles for både svensker og nordmenn er at vi fletter blomsterkranser. Tradisjonen med å flette blomsterkranser skal ettersigende komme fra historien om gårdskjerringa som rundt solverv plukket kornstrå og markblomster som hun flettet til en krans, mens hun sang en sang som skulle vekke åkeren. Mang en jente har blitt fortalt at hun kunne plukke syv forskjellige blomster på marken og legge disse under puta, for så å drømme om sin tilkommende. Men tro er tro, det er vel flere enn jeg som har hatt noen merkelige drømmer med blomster under puta. Ingenting måtte gå til spille denne natten, selv dugg fra blomstene ble samlet, det ville kurere øyelidelser ble det sagt.
En av våre fremste malere Nikolai Astrup har malt sankthansbål i Jølster. Som sønn av en prest beryktet for sine lange svovelprekener mot felespill, drukkenskap og annen usedelighet, ble han stående utenfor å se på feiringen. I 1905 skriver han i et brev at han som liten fikk ”en forestilling om sankthansbålet som noe syndig, noe stygt, som ble bedrevet i det grønne halvmørket – noe hedensk. Og dette ble enda mer forsterket ved sjalusien som grov i brystet når de andre barna fikk være med, og jeg måtte stå utenfor.” Astrup omtalte seg selv som hedning, kanskje ikke så rart at forholdet til faren ble noe kjølig, men likevel vendte han hjem til Jølster etter år i lære i Paris og Kristiania. Her fant han kjærligheten, og bygde seg et atelier på et lite småbruk hvor han malte og dyrket blomster og planter resten av sitt liv. Bestevennen Anton Fond, lærer, kommunist og fritenker, fortalte at de to ble enige om at den første som gikk i døden, skulle gi et tegn. Det ble Astrup som døde først, bare 48 år gammel. Til historien hører det med at denne vennen en dag kom inn under et gammelt ospetre da han syntes det ringte som i klokker fra greinene.
Ja, naturen lokker og drar disse sommernettene, selvsagt lar vi oss beta. Vi må ta vare på minuttene, for nå snur solen og dagene blir igjen kortere. Selv kaster jeg det gamle på bålet i år, og legger en skogsblomst under puta i håp om lyse sommernetter og mye varme.
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar