Jeg ser søppel langs veibanen og på rasteplasser. Møbler som byttes ut og kasseres. Nettsteder med «kjøpes og selges» går en kule varmt, og overprisa designartikler finner veien inn i hjemmene våre. Vi pusser, gnir og fornyer. Matpakkas knitring trues av en halvfransk bagett i plast, brunost utkonkurreres av ost med langt fiffigere navn. Trafikken står bom stille ut av byen klokka halv fire, og mange klager både på køen, eller på tiltaket for å få bukt med problemet. Men hvor ble det av sykkelen og de gode vanene? Har de feiget ut, eller er de blitt bevisstløse?
Hverdagen effektiviseres og digitaliseres, personlig service har nesten blitt en saga blott. 90-åringen må være skjerpa når han ringer for å få hjelp til nettbank. Uten id-er og duppedingser kommer vi oss ikke videre i en helt ordinær hverdag. Over en duftende eng av arbeidsledighet, større forskjeller og lavere rente blir vi bedt om å ofre menneskelig kontakt for å vinne tid. Jeg kjenner meg igjen i perspektivet på den fremmedgjorte i diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder – det kan virke som jeg har kommet på feil klode.
Eliten vokser og regjerer i både presse og hverdag. De er en sammensatt gruppe riktignok, grupper er gjerne det. Det skal være kvalitet; eksotisk eller kortreist, eventuelt billig og ha krysset en grense. Vekst i velstand har ført til at vi prioriterer annerledes, og forbruker langt mer enn tidligere. Man kan snakke om en tingliggjøring der alle tingene vi omgir oss med er med på å definere oss, eller snarere hvem vi ønsker å gi uttrykk for å være. Det er ikke lenger vennene dine som definerer deg, det er tv-en, matbordet og lampa.
Rekreasjon er nødvendig. Nordmannen har et dyptfølt forhold til hytta og bruker stadig mer penger på fritidsboligen sin. I ordboka på nettet står hytte forklart som: «mindre, enkelt hus som brukes i ferie og fritid – ved sjøen, på fjellet». Én av åtte nordmenn ferierer i Norge, og det er særlig de med høyest inntekt som har råd til å kjøpe hytter i de mest populære områdene. Vi reiser også langt mer enn før. – Reis deg spennende, reklameres det for på tv. For en absurd påstand at en skal bli mer interessant av å ha reist til New Zealand! Faktumet er at årsaken bak mange av våre reisevaner stort sett er en egoistisk reise. Vi liker å fortelle at vi har vært i utlandet, men har vi evnen til å ta innover oss kunnskap om landenes virksomhet og kultur? Jeg vet sannelig ikke.
Nylig hadde jeg gleden av å overveie åpningen av Ibsenfestivalen på Nationaltheateret med tale av én av mine hverdagshelter, Per Fugelli – selve krumtappen i helseforebyggende arbeid. Fugelli pekte på et gryende hovmod og mangel på toleranse i vårt samfunn, og advarte mot at lettvintheten og mer-enn-nok-tankegangen får rotfeste i den norske væremåten.
Vi er produkter av vår samtid og vår historie. I Telemark har vi et mangfold av tradisjoner, kultur og gode råvarer. Sankeren plukker sopp og bær. Jegeren går nennsomt til verks i disse dager med barnslig fryd over å felle det store dyret. For ikke å glemme bonden: en viktig bidragsyter i videreføringen av våre matvaner. Her snakker vi kultur og næring rett fra jorda til bordet. Stadig nye kulturer kommer til i vårt samfunn og øker mangfoldet, det kan vi med fordel ønske velkommen.
Lønna i høstskrud skinner mot meg fra verandaen. Gjennom bladene ser jeg Solum. Det beste jeg vet er å gå i skogen, over bekken med vannbøtta i handa, under rugdetrekket, sitte ved bålet med kaffen under jakta og bare være en del av noe større. Uten engangsgrill og plast, med gammeltermosen ved bålet og hjemmestrikka sokker i støvlene. Det er blant mine gode vaner. Har vi røtter sterke nok til å ivareta de gode vanene i fremtiden? Vår venn tiden vil vise.
http://eavis.varden.no/epaper/showlink.aspx?bookmarkid=Q703W0RB8YI5&issue=32892014092300000000001001
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar