Litt for trange sko
I barndommen var min bror og jeg en gang på butikken for å handle for mamma. Rett før kassen lå det to bokser med griser. En med marsipangriser, og en med brune skumgriser. De brune skumgrisene var så gode! Jeg spurte broren min om vi kunne skrive to smågriser på lappen, det kunne umulig noen finne ut av. Nei, mente han, det er synd å lyve, og dette var til og med å stjele. Broren min hadde gått på søndagsskole i hjembygda, og blitt fryktelig kristen med sin bordbønn og lange fortellinger om synd og litt forsoning. Jeg visste råd, og lurte meg frampå med: hva om vi ber om syndsforlatelse etterpå, tror du ikke Gud tilgir oss da? Jo, han trodde det. Slik gikk det til at vi kjøpte kål, melk og to smågriser, og jeg mener jeg kan huske kolonialhandleren kikket over brillene på meg da han skøyv posen med innholdet ned til de andre varene. Rett på utsiden begynte festen. De var så deilige! Jeg spiste først et bakbein, så et forbein og sparte trynet helt til slutt. Så var festen over. Tiden var inne for dårlig samvittighet. Vi så på hverandre, og ble enige om at dette måtte vi gjøre ordentlig. Selv om det var bitende kaldt ute, gikk vi ned i knestående. Der satt vi da, med foldede hender og ba om tilgivelse, hutret oss gjennom Fader Vår, og helt til slutt sang jeg nattabønnen fra mamma. Så tuslet vi hjem, og det ble middag som det alltid ble. Vi hadde gjort opp i kulda.
Den guden som hadde gode levekår i bygda holdt folk på matta og skremte dem til å forsøke å oppføre seg pent i hvert fall én dag i uka – nemlig søndag. Jeg fikk nok aldri like mye ut av søndagsskolen som broren min, men hadde det moro med flanellografen helt til presten, eller hans tjenere, kom hyttende med neven så fort jeg hadde satt Jesusbarnet på ryggen til et esel. De som forvaltet gudelæren var så gretne og sure. I tillegg tror jeg de forskjellsbehandlet oss, mens de forkynte om denne guden så mørk og hard at det var vanskelig å sove om nettene.
Mange år senere da jeg var blitt voksen, ble jeg kjent med nye og spennende mennesker i Skien. I byen var det så mye lettere å finne bredde for tankene. Alt diskuterte vi over kafébordet på Café Henrik. Men også i Skien ble jeg vitne til forskjellsbehandlingen av mennesker i de tilsynelatende så åpne menighetssamfunnene. Jeg husker for eksempel da en kristen venninne av meg kom ut som lesbisk. Hun gruet seg til å fortelle slekt og venner så klart, og ba sin gode venn pastoren om hjelp, dessverre til mer skade enn til nytte. Det skal sies at hun ble bedt for, men da det ikke hjalp av naturlige årsaker, fikk hun valget mellom å forlate menigheten, eller å unngå å leve ut sin natur. Det holdt på å gå fryktelig galt. Dessverre er hun ikke den eneste som har opplevd lignende. Den norske kirke og Åpen Kirkegruppe har i dag kommet lenger, men i flere av frimenighetene fortsetter denne kjærlighetsløse intoleransen.
For ikke lenge siden var det i kristne rekker synd å røyke, spille kort eller å svinge seg på parketten. Flere og flere slike småsynder ser ut til å ha blitt renvasket siden mormor måtte smugrøyke i ovnen på Geiteryggen, eller ha gardinene for ved kortspill. Selv innenfor egne rekker, pusses det opp i disse dager i en debatt som har vært interessant på flere områder. Det har til dels vært fornøyelig å følge presten som fortsatte sine krumspring og trosset biskopens advarsler, mens han inkluderte folk fra alle sosiale lag både i kirken og på prekestolen. Manges tålmodighet tok slutt da han for vel én måned siden debuterte som forfatter. I boken skriver han visstnok både dårlig og mangelfullt, grovt eller for billedlig (i to ord) om sex i Bibelen og forøvrig. Gelius er ikke som alle andre, også han er bare et menneske.
Når religion eller politiske ideer settes ut i praksis, er det ikke nødvendigvis troen eller ideene som er problemet, men menneskene som tolker disse. Derfor er det så viktig at vi understreker betydningen av kritisk tenkning. Sunn fornuft og medmenneskelighet bør alltid gå foran dogmer og ideer, og vi bør bestrebe oss på å være inkluderende også der vi ikke forstår. Vi får aldri for mange hjertegode mennesker. Så får vi kanskje tåle én og annen grisehistorie, vi har vel alle våre svin på skogen. God jòl!
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar