Skien, min ungdoms by

Min ungdoms by

Ble Skien en skikkelig storby for meg da American Chicken and Burger erstattet Nordbys hamburgere i Holbergsgate, eller var det ikke før Café Radio gjorde det mulig å drikke café au lait og lese aviser til toner av kul jazz? For da Café Radio-feberen kom, tok den oss med storm. Pampen, som fortsatt sverget til jappetida, ville helst ha Perrier-flaska på bordet, og bruste med de fjæra de hadde, mens studierenta økte og krona stadig ble mindre verdt.

Vi unge sverget til rødvin, bøtter av kaffe og cola light. Den gangen spilte Pink Mink på lillescenen for verdens mest trofaste publikum, og Grenland Jazzforum hadde tilholdssted på kafeen. På veggen over scenen hang et lerret av Dexter Gordon som blåste i messinginstrumentet sitt, i sort og hvitt. Alt var liksom mer sort og hvitt den gangen, verden var langt tydeligere enn nå, grensene også.

På formiddagen på lørdag kom Ola Calmeyer ruslende inn og satte seg til pianoet, og ingen forstod at han kunne spille før han trakterte tangentene slik bare han kunne. Åge Mjøs kom flirende ikke lenge etter, var vi heldige ble det konsert på formiddagen mens Lunsjtallerken à la Radio ble servert, og omeletten vispet i barkjøkkenet. Alle ville høre Eggum, og Eggum selv synes særlig publikumet i Grenland var ett av de beste.

Var vi ikke på Radio, så satt vi vinduet på Café Henrik og blomstra. Til tross for at det i dag særlig er fransk og italiensk kjøkken jeg har i heimen, kan jeg fortsatt kjenne lukta av Henrik Spesial – en biff mellom to blingser, med paprika, løk og chips til. For en opplevelse!

Hvor ble det av fiskehandelen på Lie? For få brukte den, men man kunne gå til en fiskehandel i Liegata ene og alene for å kjøpe fersk fisk. Det luktet fersk fisk, og det smakte fersk fisk, og jeg snakker ikke om forholdenen under krigen, for alt jeg vet var det kanskje også en slakter på den tiden. Fra fiskebutikken i Liegata snudde jeg gjerne på hælen i retning Frederik Stangs gate, og dr på parkeringsplassen til Lietorvet, den som vaktene vokter over som ulver i dag, lå en brillefin antikivtetsforretning med bokkasser man kunne rote litt i om man skulle ha noe eller ei. Jeg kjøpte en skulptur til kjæresten, husker jeg, og en fugl til mora mi. I tillegg ville jeg veldig gjerne kjøpe en skinninnbunden Bellmann av eldre format, men den kostet 750 kroner, ekvivalent til 7500 i dag, føles det som. Dessverre er også den borte. Det hender jeg ser ekteparet som drev den, da blir jeg alltid litt varm om brystet.

Ikke alle går i antikvitetsforretninger, men mange går på Lietorvet. På Lie rett over fiskehandelen så man rett over i Skiens eldste og hyggeligste kjøpesenter. Inne på Lietorvet satt nå som da eldre pratsomme herremenn og skravlet om gud-vet-hva, mens damene jog rundt forbi på handletur. Det er veldig hyggelig at det fortsatt sitter noen på benkene og prater på Lietorvet, synes jeg. En by skal ha mennesker på benk, en by som Skien bør ha Lietorvet. Om under ett år går kontrakten til Vinmonopolet ut, hva ønsker politikerne i Skien da, mon tro? Ønsker de å bevare og tilrettelegge forholdene slik at polet fortsatt kan være på Lie, eller tenker de fornyelse og modernitet og flytter også den bedriften ut til sin nye by, Herkules?

Det blir kanskje vel mye å knytte Ibsens navn til alt i Skien, men hurra for at kommunen for noen år siden investerte i en finere fasade. Skiltingen i Gågata gjør lokalhistorie tilgjengelig for alle byens borgere. Snipetorp har blitt en perle med sine franskinspirerte lysstoper med blomsterkassser på og helrenoverte, vakre hus på begge sider. Til og med franske toaletter mellom Arkaden og gamle Varelageret har dukket opp etter årevis med mangel på offentlige toaltetter i byen! Rottejomfruens invitasjon til å sitte ned for å hvile seg tar jeg gjerne i bruk dersom det ikke er for kaldt ut. Eller så kan en av byens kafeer friste med en deilig kaffe latte med eller uten smak. Legg merke til at det ikke heter café au lait lenger, nå er det kaffe latte for alle penga i lille Skien.

Det går ikke an å være hjemme i Skien uten å ta følge med Peers elleville reise opp Ibsentrappen mot Hans Houensgate for så å tre inn i vakre Brekkeparken. Enkelte ergrer seg over å måtte betale akkurat her, mens jeg må innrømme at jeg heller fryder meg over tulipanene, syrinene eller hva-de-nå-heter alle blomstene.

Nytt kan være bra, ikke alltid, en må ta vare på det vi har av kulturskatter, men å lokke med nye utstillinger, er alltid fint. Jeg har brukt parken flittig i mange år, men savner fortsatt å se Jesus blunke i museet. For de som kjenner meg, vet dere at det er sjeldent jeg lengter etter Jesus, men i Brekkeparken gjør jeg det. I annen etasje på museet hang et fantastisk bilde. Bildet kunne bedre med en optisk illusjon som gjorde at ved å flytte litt på hodet mens du stod foran bildet, så det ut som at Jesus blunket! I tillegg kunne en litt uventet se ryggen til Ibsen som kom litt brått på og som skremte skoleungdom fra vettet, en vakker spinett som en absolutt ikke måtte røre (men den har lyd…) og enkelte sjeldne malerier fra dansketiden, alle fulle av historie.

Brekkeparken består. Nye fasade på bryggene muntrer opp byen, fine innvandrerbutikker er også med på å gjøre byen levende. Men hva med å legge forholdene til rette for Vinmonopol, bokhandlere, butikkeiere, skobutikker, hobbybutikker, fiskehandel i byen? Byen, det er Skien det. Herkules, det er på Gjemsø.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: