I Paris

Startet ut fresht i dag med fransk loffefrokokst på senga. Leste litt pensumlitteratur om bloggens karakteristika skrevet av Terje Rasmussen, og bestemte meg for å skrive en slags dagboksblogg over dagen 21.11.09 – dette er et første forsøk.

Mens den lettfordøyelige franske frokosten gikk ned, ga jeg meg hen til noen reisebrev fra Paris, blant annet Sigrid Undsets om da hun står på broen på Notre Dame, og Olaf Bull da han fnyser av franskmenn og Paris. Jeg lo godt da han min norske favorittpoet skrev om sin opplevelse av den franske arroganse, en gjenganger for alle som har et forhold til Frankrike. Jeg visste at Cora Sandel hadde ligget på samme sykehus som jeg i 13. arrondisement, at hun hadde fått vondt i magen da hun gikk forbi fengslet i 15., og så kjeltringene vifte med armene ut av gitteret i desemberkulda. Men at hun hadde bodd her i 15 år som Sara Fabricius, nei, det visste jeg ikke.

Jeg bestemte meg for å legge planer for dagen, og plotte inn avtaler med lunsj og middag i programmet. I flere år har jeg forsøkt å komme inn i kirken Val-de-Grâce som ligger rett ved Port Royal/Luxembourg. Alltid har den vært stengt, og i dag bestemte jeg meg for å prøve igjen. Mor til Ludvig den 14., Anne fra Østerike, bestemte at kirken skulle bygges fordi at Gud endelig – etter 23 års kjærlighetsløst ekteskap – ga henne og ektemannen Ludvig 13. en arving. Denne arvingen har jeg skrevet om før, lille Dieudonné – Ludvig den 14.

Ludvig den 14. la ned grunnstenen da han var 7 år, og byggverket i sin helhet stod ferdig i 1667. Det er et praktverk til ære for både Gud og Jomfru Maria, og har blitt brukt som militærsykehus gjennom tidene. Arkitektene François Mansart and Jacques Lemercier sørget for noe av det fineste som finnes innen fransk barokk med kurvede linjer, overdådig ornamentering og en perfekt harmonisk komposisjon mellom de forskjellige elementene. Det er noe med meg og barokken.

Fra Val-de-Grâce spaserte jeg opp mot Port Royal og fikk med meg fredagsmatmarkedet. Mango lå rutet og utvrengt og luktet modent. Noen giganttomater var så fyldige at jeg kom til å tenke på et kvinnemaleri av Lucien Freud som liksom fortsetter Rubens tradisjon om enn til det mer groteske. Det lukter av stekt kylling, marokkanske pølser, chèvre, vin, eksos og krydder. Se der ligger en hare med halsen skåret over drapert over toppen av salgsboden med fem fasaner ved siden av seg. Lenger borte leer en hummer seg, en dame smaker på en østers fra en salgsbod fra Bretagne, og jeg blir var at rett ved hennes føtter sitter en sigøynermor. Hun har et sjal om ryggen og barnet hun har i fanget. Barnet får biter av banan. Jeg får vondt.

Mouffetard er og blir en turistmaskin, men jeg elsker denne eldgamle handlegaten. Gaten ligger på en høyde som romerne kalte for «mont Cétardus», og navnet Mouffetard kan være en sammenblanding av ordene – visstnok. Ikke rart egentlig, romerne har satt sine spor her i femte, med sin arena og byggverk og rett over Mouffetard gikk den strake veien til Italia. Selv leste jeg om gaten i Pierre Griparis fornøyelige bok om heksen fra gaten som kokte småbarn i en saus av tomat og basilikum. Maten er så som så, dog. Jeg fikk en ok salat med varm chèvre, en seig biff i rouquefort med deilige, hjemlagde frites, og desserten var en sjokolademousse som hadde skilt seg. Vinkaraffelen med rhônevinen var litt for kald, og alt til 18 euro. Helt ok, ikke mer. Skal man surre rundt i Mouffetard kan man like så godt spise en panini bolognaise til 3,50 og ta kaffen, eller for all del vinen, på kafé deretter.

When in Rome osv. Det er viktig å få med seg det som skjer, og denne gangen er det to ting jeg har lyst til. Utstilling av Renoir på Grand Palais, og Beckets dramatiskerte «Première amour» i 18. arrondisement. Jeg ville begynne med Renoir. Det overrasket meg å se at pariserhjulet var tilbake på Concordplassen. Gyselig, lysende fyrverkeri av en maskin glitrer ved siden av obeliksen som en gang markerte inngangen til palasset i Luxor under Ramses IIs regjeringstid. Frankrike hadde begge, men President Mitterand ga den andre tilbake til Egypt på 90-tallet. Concordeplassen skal Ludvig den 15. ha æren for å ha initiert. Før ham var navnet Revolusjonsplassen, for det var her bøddelen førte giljotinen under Terrorregimet i 1794. Marie Antoinette, Olympe de Gouge, Charlotte Corday og Robespierre, var bare noen av dem som brutalt ble henrettet på plassen. Dette går det an å tenke på når en hopper av bussen og setter kurs mot Champs-Élyssées og Grand Palais. Men det er også andre ting å tenke på, det er det som er med denne byen – den rommer alt.

Renoir har jeg egentlig aldri hatt et like godt forhold til som de andre impresjonistene, Manet, Monet, Pisarro etc. Vet ikke hvorfor, men nå tenker jeg at jeg en gang for alle skal se samlingen hans å se om det har vært noen grunn til det eller ikke. Køen er ikke enorm i kveld til en så stor utstilling å være. Klokken er 1700, det er lørdags kveld, og ved foten av den lekre trappen opp til utstillingslokalene står jeg, som kanskje eneste nordmann, i en tre kvarters kø sammen med en hærskare av interesserte franskmenn for å se Renoir. De fleste er svært fine i tøyet, har tatt frem glitter og stas, menn har dress eller i hvert fall jakke av fløyel, barna har også kledd seg opp, og alle hvisker i køen.

Det første som slår en når en er på utstilling i Frankrike, er at alle hvisker. Ingen snakker høyt, ingen fjaser omkring og ler, og barna er ikke slitne og vil hjem – de er, merkelig nok, ekstremt interessert i kunsten de med. I tillegg er det alltid moro å se at generasjoner er ute sammen og opplever kunst, det er kritikere, familiefedre, diende mødre, nyforelskede unge og gamle som knirker rundt for å med seg alt det gode i livet.

Endelig inne var det stappfullt av mennesker, og fryktelig varmt. Men så ble jeg altså omvendt – igjen. Renoir er bare helt fantastisk. Disse tettpakkede, korte kroppene og overdimensjonerte kvinnene fascinerte meg. Utstillingen rommet også et par av Picassos bilder, blant annet den store en stor, blå kvinne som gikk under navnet ”Den store badersken” – en gigantkvinne med stoooore føtter – jeg følte meg med ett liten. Renoirs yngste sønn, populært kalt ”Coco”, er malt igjen og igjen med farens kjærlige hånd. Han slet veldig med leddgikt mot slutten – det kan ikke ses på bildene. Var det Misha hun het, hun som hadde vært hans favorittmodell rett før den 1. verdenskrig? Hun dumpet ham for en amerikansk maler – forresten lignet denne damen veldig på art nouveaudamen som jeg så i Praha. Filmskaperen Jean Renoir døde i Beverly Hills i 1979 er portrettert med blå fløyelsdress à la Velasquez og var bare helt vilt flott. Det morsomme med dette portrettet er at han ble malt som jeger, med en jakthund ved føttene, men Jean Renoir skal visstnok aldri ha likt å jakte. Likevel hadde han maleriet på stueveggen sin i California frem til sin død. Merkelig. Vel, nå er jeg også fan av Renoir.

Etter middag med venner gikk jeg hjemover klokken 23 med såre ben og rik til sinns for å kaste seg på klisjéene. Så innmari deilig å ha fått litt kulturell input. Gleder meg allerede til i morgen med jazzkonsert og god mat på det danske huset på Champs-Élyssées.