Gul bluse og skjørt av taft sateng

I 1954 skulle realfagsklassen på Latinskolen i Skien på teater i hovedstaden. Planleggingen gikk for seg i 3. etasje i det vakre, gul-grå bygget som den dag i dag huser de unge håpefulle, og i ett av vinduene satt en ung pike og drømte om at antrekket skulle bli ferdig til de skulle legge i vei til Oslo. Denne unge piken var min mor, la oss for forlystelsen skyld kalle henne for Liv Berit. Liv Berits familie kom fra Solum, opprinnelig fra en gård som het Valen, der hun ble født i en seng under en blåkopi av et maleri med gullramme. Ikke hadde de penger, og lite hadde de klær, men på forunderlig vis var de likevel velkledde. Moren Maggi var svært god til å sy, og den unge kvinnen visste allerede den gangen hvordan hun ville ha snittet – skulle hun få sin vilje.

En ettermiddag dagen før skoleturen, og i bitende kulde, kom hun hjem, og der stod moren klar på kjøkkenet med et grønt skjørt, rynket og smalt i livet av taft, som den gang var så moderne, og tilhørende bluse til i frekk gul silke! At far hadde spart til stoffet, eller at det var mor som hadde sydd, var det ingen som kunne se. Snittet var akkurat det mange drømte om, og hun var helt sikker på at de andre jentene på bussen kom til å bli grønne av misunnelse, der hun lot skjørtet svinge som en klokke bortover linoleumsgulvet til småsøstrenes hvin og begeistrede tilrop.

Den slags koketteri ble raskt stoppet av moren, som selv alltid var beskjedent antrukket, og som på moderlig vis ofte minnet sine døtre om sine røtter og om å vise forsiktighet over havresuppen på morgenen. Likevel bar hun på en drøm om at de skulle nå lenger enn henne selv, og kanskje finne lykken med en som kunne gjøre hverdagen deres enklere enn den hun selv kjente. For det første måtte hun være forsiktig med materialet, mente Maggi, – hun måtte da se at blusen måtte strykes først! Det kunne sannelig gjøre selv, sa hun og pekte mot skapet.

Jenta med det ravnsvarte håret som drømte om høye hæler og dyprøde lepper, hentet jernet som lå rullet inn i et ullteppe i det blekgrønne kjøkkenskapet, og rullet ut teppe på det lille respatex-bordet. Hun fjernet kappeskålen som far pleide å slurpe kaffe fra og vasket den opp, tørket den og satte den inn i skapet ved siden av den lille skålen med sukkerbiter. Mors stoppesaker pakket hun pent nederst i skapet, og la stoppesoppen på toppen av sakene. Slo ut en lem for sikkerhets skyld, ventet litt til jernet var varmt, og ga seg i vei med å stryke den nederste delen av blusen. I et lite blaff under det blanke jernet var det bare en fille igjen nederst i enden. I all sin velmenende var det en ting hun ikke hadde tenkt på; å stille varmen på jernet.

Gråtende hørte hun sin mor messe om hvor ubetenksom ungdommen var, men gjennom datterens tårer fant mor en løsning. Hvis hun tok blusen nedi skjørtet, ville ulykken kunne passere og ingen ville legge merke til det. Moren fortvilet likevel, men det var i det skjulte; så mange kvelders arbeid som hadde gått med til å sette nåler og spare tråd.

Tidlig denne lørdagen stod hun klar foran mor og far på gulvet. Hun strålte i sin ungdommelige skjønnhet! Far smilte over kaffeskålen, mens mor dro i skjørtet og gjorde det helt klart at hun ikke under noen omstendighet måtte ta av seg ullklærne underst, ellers så ville hun få blærekatarr! Hun lovet selvsagt, men ikke før hadde hun trippet over Varpehaugen før hun hadde fått av seg ulla og med sol i hjertet ga hun seg i vei til bussterminalen hvor de andre allerede ventet. Vel fremme ved bussen hørte hun sine samtidige kalle, og la på sprang mot bussen. De skulle ut i verden, til Oslo!

Første gang på Nationaltheateret kan virke mektig på noen og enhver av oss, og for en landsens flokk som bare hadde vært utenfor hverdagen i bøkenes verden, må denne kvelden ha fortonet seg fortryllende. De skulle se «Jeppe på Bjerget» som ble satt opp denne vinteren, og i rollene var Einar Sissener som Jeppe og Elle Hval som Nille, og som baron og dommer han som hun senere i livet skulle bli så glad i, selveste Per Aabel. De hadde lært litt om stykket, men skuespillerne hadde de aldri hørt annet om enn at norsklæreren hadde skrytt dem opp i skyene.

Inn trådte hun på høye hæler, irrgrønt skjørt som var smalnet i livet og med gul silkebluse som kun var lett åpent i halsen, slik at konfirmasjonssmykket så vidt kunne skimtes. Det sorte håret hadde hun bundet høyt på hodet, og på leppene hadde hun endelig den røde leppestiften. Jentene seilte inn og bergtok kan hende salen denne kvelden, i hvert fall liker jeg og tenke det så mange år senere. Ingen ser historien om den ulykksalige bonden fra Sjælland uten å trekke på smilebåndet, og selvsagt husker også disse ungdommene sin første møte med teateret. Men enda mer husker de pausen på balkongen, og alle de morsomme sprellene på benkerekken.

Da de kom ut av teateret denne kvelden, var de pukket nødt til å dra rett hjem til overnattingsstedet, og det var på det vennlige pensjonatet Haraldsheimen. På denne fotturen skulle hun erfare at det å ta av seg ulltøyet som mor strengt hadde tilrådet henne mot, var langt fra lurt. Det var kaldere i Oslo, og benene frøs. Ett sted hadde hun hørt gjeti at nylonstrømper faktisk kunne fryse seg fast til benene og smelte inn i dem, var det tante eller mor som hadde sagt det? Hun kjente at de begynte å smelte inn i huden på lårene. Nylonstrømpene ble en del huden, det sved og hun visste at hun kom til å bli forkjølet. Hun fryktet hvordan de kom til å se ut da hun tok av skjørtet, og enda mer hva mor og far kom til å si når de så hvordan nylonens masker hadde boret sin vei inn gjennom huden.

Det gikk ikke slik, selvsagt, det vet vi jo alle i all etterpåklokskap. Vel fremme ved pensjonatet denne kvelden var hun for glad for å tenke over denne dagen. Det var nok å få varmen i benene, og da hun så at de fortsatt var normale, var frost og sne begge glemt, og der var bare fryd og glede. Vi lærere liker å tenke at alle elever lærer noe av skoleturer, og det gjorde Liv Berit på denne turen. Hun lærte om planlegging og forventning over å reise til et helt nytt sted.  Hun lærte at teater kunne være morsomt, og at «Jeppe på Bjerget» var et stykke hun godt kunne like. Hun lærte å stille varmen på stryketjernet, og å sjekke materialet. Hun lærte at kjærlighet og fornuft lå til grunn når de der hjemme ga henne formaninger og bad henne kle seg med ull. Og hun lærte at til tross for at nylon ikke smelter inn huden, ville hun for alltid huske at det i hvert fall føles slik. Den natten når de endelig hadde sovnet inn ble hun fylt av takknemlighet. Dette var første gang Liv Berit var på teater i hovedstaden. Og første gang hun hadde skjørt i taft sateng, med tilhørende gul silkebluse. Jeg er sikker på at hun var flott, også da.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: