28.01.2012,Ord skaper virkelighet

ORD SKAPER VIRKELIGHET

”Ord er handlinger” skrev språkfilosofen Wittgenstein. I det de er uttalt, er de med på å forme virkeligheten vår. Vi har alle vært der og tenkt om jeg bare ikke hadde sagt det, men når ordene har falt, er det for sent. Én av prisvinnerne under årets Spellemannspris fikk erfare dette da han kom til å fleipe om hudfargen til to av prisutdelerne. Det falt ikke i god jord. Med hvilken rett kunne denne ukjente karen kalle dem for ”mokkamenn”, en omskriving av sangens tittel ”møkkamann”? I etterkant tok hendelsen av i alle fora, og saken bredte om seg med stygg munnbruk fra flere hold, men mange fattet likevel poenget: Vi må velge våre ord med omhu.

Er vi i første rekke frie, handlende, selvstendige individer som kan opptre slik vi vil, eller er vi først og fremst et produkt av våre relasjoner til andre? undrer jeg. Livssynet vårt er én av de tingene som definerer hvem vi er. Likeledes er utdanning og arbeid, barndom og personlige valg, familie, venner, til og med klær, bolig og språk med på å forme hvem vi er som menneske. Ofte kommer vi i møte med mennesker som er annerledes enn oss selv politisk, religiøst eller annet. Noen velger å gi uttrykk for denne forskjellen, men det må vi vokte oss vel for. Vi bygger ikke menneskelige relasjoner ved å påpeke hverandres forskjeller.

Der jeg trådte mine barnesko som lita jente, ble jeg utsatt for mobbing. Til tider var det så ille at jeg måtte be broren min vente på meg for at de ikke skulle ta meg på hjemveien. Så lærte jeg meg å sykle råfort på den eldgamle sykkelen til bestemor. Mobbere har aldri vist seg som lynende intelligente vesener, og mine mobbere var intet unntak. ”Flaggstang”, ropte de etter meg – ok, den kan jeg på min 1,84 meter forstå, men ”flyplass!”, den skjønner jeg fortsatt ikke. Sant å si tror jeg ikke de forstod det riktig selv heller. En dag tok jeg igjen, og bestemte meg for at jeg ikke skulle la noen ubetenksomme tullunger ta styringen over mitt liv. Jeg ville verken ta på meg en karriere som flyplass eller flaggstang. Jeg ville søke etter noe som strakte seg lenger enn det. Jeg ville søke etter de gode relasjonene – de gode menneskene.

I humanismen fant jeg det jeg lette etter; romslighet, empati og varme. For noen kan det være vanskelig å forstå hvordan en kan avstå fra religion i livet, og vende seg til den menneskelige fornuft med sine spørsmål og sin fremtidstro, så håpløse som vi mennesker til tider kan virke. Likevel er det menneskene som er humanismens kjerne, hvert eneste ett med iboende verdighet og menneskeverd.

I ytringsfrihetens navn bør kan hende alle ord være tillat i det norske språk, men ord som legitimerer rasisme eller oppfordrer til konflikt, er ikke forenlig med gagnlige handlinger. Kanskje vi heller bør sørge for å plante de gode ordene, de som kan blomstre på marken? De tror jeg kan gjøre oss alle til bedre mennesker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: