30.04.2011, Rydd plass til mai

Rydd plass til mai

Våren er det beste jeg vet. Med drypp fra takrennen og kvitrende fuglesang, vekker måneden til live fremtidstro og optimisme.1. mai kommer trippende med solgull i håret og smil om munn, og gi r noen muligheten til å irritere naboen med kantklipperen, mens andre går i tog og finner det meningsbærende. Slik skapes tradisjoner. Hvert år våkner vi til trommespill og lyden av glade barn, kjenner lukten fra grillen i hagene og gleder oss til 17.mai. Det norske flagg finnes frem fra loft og skap, vi feirer ikke bare våren, men frihet, grunnlov og fedreland. På vår skole får vi også i år besøk av franske ungdommer som gleder seg til å gå med oss i skoletoget. I den anledning kom jeg opp i en diskusjon både med elever og lærere om hvorvidt disse elevene skulle få gå med det franske flagget. Nei, mente flere, ikke på vår dag. Det fikk meg til å tenke på hvor knyttet vår identitet er til symbolene vi omgir oss med. Gjennom en rekke kulturelle og religiøse symboler viser vi hvem vi er, hva slags holdninger vi har og hva slags verdier vi setter høyt. Våre norske verdier har lenge vært knyttet til fellesskapet, selv om vi også setter individets rettigheter høyt. Litt mer skeptiske er vi til dem som skiller seg ut fra massene, i likhet med söta bror i øst.

Frankrike har i disse dager innført et totalt forbud mot bruk av heldekkende hodeplagg. Brudd på forbudet straffes med bøter, skriver Aftenposten, og dersom noen pålegger kvinnen til å bære burka, straffes han med bot på opptil 60 000 euro. Det forutsettes nesten at det er en bakmann, kvinnene kan da umulig ønske å dekke seg til? For mange nordmenn ble burkaen særlig kjent gjennom Åsne Seierstads bok Bokhandleren i Kabul. Både kvinner og menn reagerte med avsky på kvinners rolle og posisjon i det afghanske samfunnet, og på hvordan Talibans menn behandlet kvinnene. Rettsaken og diskusjonene som fulgte boken har vist oss at Seierstads roman ga oss en ufullstendig skildring, og var mer tro til hennes vestlige syn enn den var en autentisk skildring. Talibans metode var rå og udelt negativ, kun knyttet til tvang og vold. Men da regimet falt og forbudet mot burka opphørte i 2001, viste det seg at de fleste kvinnene fortsatte å bære burka i sitt daglige liv.

Det å måtte gjemme sin identitet bak alt tøyet, sløret og hodeplagget virker svært hemmende på oss kvinner i Vesten. Aldri om jeg ville ha båret det, men kan enkelte av bærerne ha sin identitet knyttet til disse plaggene? Kan det være at noen kvinner faktisk ønsker å ikle seg burka, niqab eller hijab og føler seg avkledd og identitetsløse uten? Sett at de ønsket å kvitte seg med plagget, er det vi i Vesten som skal ta initiativ til det, eller bør vi la kvinnene selv få bestemme?

For meg er Bibelen en god bok, for en annen er den en hellig bok. Likeledes er det med Koranen, som jeg bare så vidt har bladd i. Begge bøkene symboliserer religiøsitet og tro i mine øyne, men jeg vet at de representerer langt mer for så mange andre. Da en amerikansk pastor satte fyr på Koranen i mars, skapte det enorme reaksjoner i den ikke-vestlige verden. Denne provokasjonen skulle komme til å koste flere mennesker livet, deriblant en norsk soldat, og da tragedien var et faktum, lette vi etter den skyldige. Selvsagt kan aldri slike voldshandlinger rettferdiggjøres, de er aldri tillat. Likevel reagerer mange av oss med en like stor absolutisme ovenfor vandaler som bevisst trakasserer eller harselerer med andres tro og identitet.

Her hjemme har to kirker vært omtalt i pressen i det siste. Borgestad kirke som ble forsøkt påsatt, og Østre Porsgrunn kirke som tragisk brant ned til grunnen. Sistnevnte er helt klart en kulturell og arkitektonisk tragedie. Den over 250 år gamle kirkebygningen var en av landets største korskirker i rokokkostil, og en perle i Grenland. En hel bys identitet er krenket, og mange sitter bare igjen med minner om en bygning de var glade i. Det diskuteres i disse dager om kirkens betydning for Porsgrunn, som monument og en viktig del av byens historie, være seg om en hadde et religiøst forhold til den eller ei. Det er tydelig at folk er opprørt. Noen vil ha kirken tilbake i form av en kopi, andre vil ha en ny bygning. Uansett skapte hendelsen oppstandelse, og gjennom å kommunisere med hverandre på tvers av meninger og oppfatninger kan det komme opp igjen et godt byggverk som kommer til å samle flere innbyggere i årene som kommer.

Hvordan skal vi møte fremtiden hvis vi ikke evner å ta vare på det vi har av historie og tradisjoner? Det norske flagget får en naturlig førsteplass i mai-landet vårt, men å se på et samisk eller fransk flagg som en trussel, er et dårlig utgangspunkt for samarbeid og forståelse. Jeg pleier å si at da 17.mai-feiringen ble innført i Norge, var ikke jøder velkommen i landet, slik er det selvsagt ikke lenger. Vi må ikke stupe baklengs inn i historien, men forsøke å samarbeide på kryss av tro, kultur og religiøs overbevisning, og tåle at forskjellige folk har forskjellige måter å uttrykke sin identitet på. Kommunikasjon, utdannelse og åpenhet bør være de bærende bjelkene i vårt moderne samfunn. Vi kan ikke møte det vi ikke liker med forbud, eller la udemokratiske partier eller utslag av patriotisme få ansvaret for normene i samfunnet. Identitet bygges gjennom kulturell tilhørighet og aksept i samfunnet. Kan hende bør vi lete mer etter det som er felles på disse festdagene som kommer, og filtrere bort alle ulikhetene, vi små, vi alen lange.