Stillheten, kommentar 11.04.2014

Her forleden, mens lyden av vår slo inn over takmønene, ble en nabo funnet død i gangen. Hun hadde visst ligget der noen dager. Det fikk meg til å tenke over tiden og avslutningen på livet, er døden noe vi bør frykte? Vi finner oss i å lese om handlinger i media som er så fryktinngytende eller håpløse at det vrenger seg, mens vi jager videre i hverdagen og gir oss i kast med en ny side. Men i møtet med døden, stanser mange av oss opp og går tomme for ord. Vi kvier oss for å snakke om utgangen, til tross for at døden vil komme på oss alle i all sin ensomhet, og kanskje banker på en dag det ikke passer.

Slik var det med denne naboen. En kveld snakket jeg med henne, i de neste dagene hadde jeg annet fore. Etter i overkant av to dager, ble hun tilfeldigvis funnet død i gangen. Som så mange andre i vårt samfunn døde hun i stillhet, alene. Vi ble gående å tenke at vi kunne ha gjort noe, sett noe, merket noe? Burde ikke noen ha sett til henne? Der har hun sittet dag ut og dag inn, alltid i sitt eget selskap, først med våren kom den ubudne gjest på døra. Hvor forsiktig går det an å gli ut av et liv, tenkte jeg, og kjente en klo av tristhet hogge til i brystet.


Solum kirkegårdDet er trist når noen dør
om det er aldri så naturlig, i bunnløs ensomhet eller om et menneske brutalt blir revet bort. Vel så trist er det at vi lever i et samfunn der vi ikke evner å snakke om døden. Mennesker i sorg forteller at de ikke vil bry omgivelsene med sorgen sin, og noen pilter avgårde med halen mellom beina i møtet med den sørgende. Vi mangler rett og slett ord for angst og følelser knyttet til dette tabuet.

For mange år siden var jeg for aller første gang i en muslimsk begravelse til en av mine kloke elever. En vakker karakter, med de mørkeste øyne, døde brått og uventet. Det eneste ordet jeg hadde i hugen var meningsløshet – noe i det unge livet hadde gått riv, ruskende galt. Kisten ble båret av en hærskare av menn fra båre til gravplass. I all sin brutale virkelighet ble jorda spadd opp foran øynene våre på kirkegården, før vi så kisten med den unge kroppen forsvinne bak spadetak av jord- og snømasser. Alt foregikk ute i kulda. Ingen salmer eller fuglesang ga lyd til sorgen, bare snøfjon danset foran øynene våre og landet mykt på jorda. Moren stod et stykke unna graven omringet av trøstende kvinner, mens mennene hadde samlet seg rundt graven for å gjenta bønnen fra den utsendte fra moskeen. Bak en rad av røde roser stod alle de unge og gråt. Vi ble vitne til en sterk avrunding av et kort menneskeliv, bildet av moren som til sist segnet sammen på et teppe på den kalde graven vil bli værende for alltid.

Like mangefasettert som religionene er det seremonielle omkring døden, også i vår kultur utsettes pårørende for valg de ikke nødvendigvis er forberedt på. Felles for alle kulturer ser ut til å være et ønske om å etterkomme den avdødes tradisjon eller ønsker; det er av avgjørende betydning å bevare et menneskes verdighet også ved livets slutt. Ifølge muslimsk tradisjon leser jeg at det har vært vanlig å vaske den døde i flere prosesser, til sist med lukt av kamfer eller sandeltre, før kroppen svøpes i et hvitt klede og begraves mot Mekka. De fleste hinduister har tradisjonelt kremert sine døde, mens kremering innen jødisk tradisjon ikke har vært tillat ut fra Toraens lyd om at «fra jord har du kommet til jord skal du igjen oppstå». Her hjemme er det et tankekors at stadig flere ikke ønsker oppmerksomhet omkring sin egen bortgang, enten fordi de ikke har pårørende, eller av andre grunner. Vi leser stadig om begravelser som har funnet sted i stillhet.

Døden kommer. Til han som er elsket, hun som elsker, og til dem som ikke har noen. Den er ikke alltid smidig, og kan være hensynsløs. Likevel vet vi at den lister seg frem med like stor sikkerhet som våren. Tenk om vi kunne snakke med hverandre om avslutningen på livet, ganske tilforlatelig under et epletre, eller på søndagsturen i skogen? Jeg tror den samtalen ville kunne gjøre oss rikere, og tryggere.

http://eavis.varden.no/epaper/viewer.aspx

2 svar

  1. Jeg har stor tro på at vi må døden bli en naturlig del av vår hverdag.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: