19.02.2011, Bare hver dag

BARE HVER DAG

Vi nordmenn liker å tro vi har lykkes, og det har vi da også, jamfør den skandinaviske samfunnsmodellen. Norge har hatt en økonomisk vekst over lang tid som gjør at folk kan tillate seg å fråtse, mens de plystrer en polka med oljebuksene på og spiser av det mer og mer rikholdige matbordet. Men i bakhagen finnes skyggesider. Vi forbruker mer, forurenser mer og krever mer, men gjør det oss mer lykkelig? Gir den økte velstanden oss bedre livskvalitet?

Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den frie utfoldelse av evner, samt vennskap med gode mennesker, sa Aristoteles for over 2000 år siden. Mange kan nok si seg enige i det, men likevel ser flere og flere ut til å forbinde lykke med økt forbruk. Nye klær, reiser eller innredning kan tilfredsstille et kjøpebegjær. Vi leser om personer som prioriterer en rynkefri tilværelse, eller håper på bedre dager med større pupper, heller enn å spare på strømutgiftene eller nedbetale lånet sitt.

Men det å gi eller få gaver gir også en god følelse, eller å glede oss over at vi faktisk har mer enn vi trenger, rett og slett å sette pris på hverdagene. Jeg liker hverdager. Særlig hverdager der jeg føler tiden strekker til fra mandag til fredag. Da føles det som ren lykke når jeg setter meg i sofaen fredag kveld og strekker meg etter en ny helg.

Langt fra alle tar del i en hverdagslig lykke. Noen er ulykkelige av kjærlighet eller savn, eller mangel på noe å gjøre. Disse kan vi være ekstra gode mot. Eller hva med alle dem som opplever å ikke bli sett; her òg kunne vi legge inn et par vennlige fremstøt. Det er et tankekors at nærmere 600 nordmenn årlig velger å ta sitt eget liv, kanskje på grunn av ensomhet eller depresjon, angst eller rus. Mange unge finner tilflukt i lysskye miljø, og det kan se ut som om rekrutteringen til gata er en enveiskjørt allé. Heldigvis har det blitt mye enklere med årene å snakke om det som er vanskelig, det tror jeg hjelper mange. I skolen ser vi elever få god oppfølging av skolepsykologer og helsepersonell, og det har blitt relativt vanlig å ta i bruk lykkepiller når livet viser seg fra vrangsiden.

Ingenting gjør meg mer trist enn ungdom som tror de ikke strekker til. De kommer slentrende i 10-tida på skolen, tøffe i trynet. Uteblir på gode som dårlige dager. Kan hende får de ikke det kjærlige tuppet de trenger der bak, det lille ekstra som de i hvert fall om noen år ville kommet til å sette pris på. På skolen får de anmerkninger, tilsnakk og sjelden ros, men burde de ikke få det?  Det skal noe til å løfte seg fra asken hvis en bombarderes med negative tilbakemeldinger. I noen tilfeller burde de voksne der hjemme få anmerkningen, det er ikke alltid de unges skyld.

Hva skal så til for at vi føler oss lykkelige? Den tidligere franske presidenten Charles de Gaulle ble indignert over dårskapen i spørsmålet da en journalist spurte om han var lykkelig. Jeg er fornøyd, sa han, ikke idiot! Lykke virker nesten som et for stort begrep for oss mennesker, men vi mener likevel å ha rett på en viss porsjon lykke. Vennlighet gjør meg lykkelig. Et vakkert bilde, musikk eller fine kvelder med sukker og fløte på. Smil fra en forbipasserende, en dag i solen eller noen hyggelige ord i hverdagen. Kan hende glemmer vi at det å spre godord, bidrar til lykke, det er i tillegg helt gratis og gir større avkastning enn all verdens fondssparing. Ordene lurer seg inn i hjernen vår, trekker i nervene og løfter munnen opp til noe vi kaller et smil.

Det gjelder ikke bare å være sin egen lykkes smed. Alle kan bidra til fellesskapet på de små reisene vi foretar i hverdagen. Jeg sverger til en viss porsjon vennlighet når jeg navigerer i storbyen, eller på havet i rom sjø, også når jeg møter folk jeg ikke kjenner. I all enkelhet fryder jeg meg over å kunne ta på meg gummistøvler, gå opp til Russersteinen og komme ned med en bøtte full av blåbær like mye som jeg elsker å rusle langs Seinen i Paris. Ikke alle har anledning til å reise langt, men de små reisene er vel så viktige, og de skjer her og nå. Hver dag. Det eneste vi kan være sikre er det som skjer akkurat nå. Uansett hvordan vi ser ut, eller hva vi tror på, vil de fleste mennesker ha i seg et potensial til å forsøke å leve et så godt liv som mulig. Opptrer vi respektfullt og vennlig i møte med våre medmennesker, tror jeg flere av oss kommer til å få gode hverdager. Og gode hverdager blir man glad av, i verste fall lykkelig.