04.05.2013, Akkurat nå

Akkurat nå

Når vi har det travelt, er det lett å miste taket på tiden, den lar seg ikke binde som en annen hest, som uttrykket sier. Mens vi lengter etter sommervarme, stimer vi oss gjennom mai med avtaler, avslutninger, seremonier og andre høytideligheter. Kanskje hadde vi hatt godt av å senke tempoet og ringe en gammel venn, eller spørre noen hvordan det står til og ha tid til å vente på svar? Det tenker jeg på i dager som disse, når synet av blåveis og andre vårblomster strutter frekt opp fra bakken.

To elskende på en benk på den romerske arenaen i Paris.

Tid måles som differansen mellom to tidspunkter. Felles for vår oppfattelse av tid, ser ut til å være at den har det travelt, og at uansett hvor mye vi forsøker å holde følge, tar den oss igjen og prøver å fly ifra oss. Albert Einstein definerte tid som en relativ størrelse, altså at varigheten av en bestemt hendelse vil være avhengig av hvordan en beveger seg til det som observeres. I vårt samfunn ser det ut til å være en absolutt dyd å være presis. Uansett hvem en måtte løpe forbi på veien, eller hvor andpusten en blir, gjelder servil lydighet til klokke og kalender. Det kan virke som om tiden eier oss når vi haster i vei for å rekke avtaler. Selv slår jeg et slag for en mer relativ oppfatning av tid, slik mange av oss er kjent med fra våre venner sør i Europa.

For en tid tilbake kom jeg kom over en forskningsrapport om hva mennesker på sitt dødsleie angret aller mest på da de så tilbake på livene sine. De angret på å ha brukt tid på å innfri forventningene fra sin samtid og sine samtidige, og for ikke å ha våget å leve i sannhet mot seg selv. De var heller ikke fornøyde med all tiden de hadde brukt i jaget på karriere og annen berømmelse, og ønsket at de hadde evnet å ta bedre vare på vennene sine, og brukt mer tid til hygge og familie.

En prest kom her forleden til å predike at det beste et menneske kan bruke hendene sine til er å be. I mine øyne finnes det langt mer fornuftige måter å sysselsette hendene på, som gagner både det enkelte mennesket og samfunnet forøvrig. Hender kan så og høste, de kan rekkes frem og tilby hjelp. De kan også berøre, slik Tarjei Vesaas skriver i det vesle kjærlighetsdiktet «Innbying»:

Vil du gje meg handa ved månens skin,
lauv du er –
Under open himmel. Over open avgrunn.

Som lauv
er du og eg.
Fort skjelvande,
og fort borte.
Kom –
–

Mens vi legger planer og følger opp avtaler, kjennes det som om det å stoppe opp et øyeblikk, eller å ta seg tid til en tilfeldig ordveksling, stjeler tid fra den travle hverdagen. Men husk at det kan være uklokt å sette sin lit til at de gode øyeblikkene vil vente på oss til i morgen. Den eneste tiden vi kjenner er nåtiden − jeg tror vi gjør klokt i å omfavne den.