På sensommeren reiste det seg en debatt omkring livssynsnøytrale seremonirom i Grenland. Denne førte til forvirring og frustrasjon om hvordan kravet om likebehandling av livssyn i kommunene skulle løses. Ifølge loven skal staten tilrettelegge for at enhver borger får samme grad av støtte til sin tros- og livssynsutøvelse, ikke bare i prinsippet, men også i praksis. Selve gjennomføringen, av la oss si en begravelse, ligger utenfor lov og debatt. Den ligger i hjertet til den som sørger.
Lov om likebehandling er bare én av mange saker våre politikere tar stilling til i sitt daglige virke. I 2012 satte regjeringen av 10 millioner til å bygge livssynsnøytrale seremonirom, og arbeidet er i gang, men vil ta tid. I mellomtiden skisseres forskjellige løsninger lokalt, og i min hjemkommune Skien går det absolutt fremover. Men ikke alle forsøk på å tilrettelegge blir like godt mottatt.
Human-Etisk Forbund Telemark fikk sterke reaksjoner da forslaget om å overmale et kors hvitt mot den hvite veggen på Gjerpen kapell gikk gjennom. Begrunnelsen var ganske enkelt å gjøre symbolet mindre synlig for dem som tar i bruk kapellet. Vardens redaktør var én av dem som ytret skepsis mot denne frykten for kors, som han kalte det, og ikke uventet fikk han gehør hos leserne. Korset er tross alt en del av vår historiske tradisjon, lød argumentasjonen. Vi bør vokte oss vel for å tråkke noen på tærne.
Flere enn meg sitter igjen nokså forvirret over utfallet av debatten, og lurer på hvordan kravet kan løses med respekt for den enkelte familie. Personlig synes jeg ikke det er en god løsning å male over verken kors, davidsstjerne eller et verdslig symbol. En lokalpolitiker i Skien foreslo i forlengelse av saken å henge de forskjellige symbolene side om side inne i kapellet for ikke å støte noen, men da støter man vel samtidig alle? – Hvordan ville vi så vite hva slags seremoni vi var med på? spurte en kollega spøkefullt. Debatten provoserer og grenser til det komiske, men aldri for den som sørger.
Jeg har spurt venner og kjente om hva slags forhold de har til kors, stjerner, overmalte kors og lignende i forbindelse med seremonier. Mange oppfatter det som krenkende når andre rokker ved deres symbolbruk og tradisjoner. Noen er kirkegjengere,i hvert fall til jul. Flere går i menigheter, noen sitter hjemme og glor, eller tenker ikke på dette med livssyn og seremonier som noe de må forholde seg til. Andre gjør det; ateister, agnostikere, jøder, buddhister og muslimer. De er opptatt av rammer som ikke er preget av symbolikk og tradisjoner de ikke kjenner seg igjen i.
Summa summarum bør et livssynsnøytralt seremonirom være romslig med en anselig takhøyde. Symboler og andre gjenstander må være lett tilgjengelige og kunne ryddes bort for den enkelte anledning. Det aller viktigste kravet er likevel at et seremonirom bør ha preg av verdighet.
Verdighet er et så rommelig ord at selv den ordrike blir fattig. Ordet omfatter alt det gode vi mennesker står for. Det er åpent, det er inkluderende og det stenger ingen ute. Akkurat som god gammel gjestfrihet tar det imot deg med respekt og inviterer deg inn til å ta del i fellesskapet. Det bør vi gi plass til i alle sider av livet, også i denne debatten.
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar