Stille vår
Mosen varmer mykt rundt de frosne trærne
Hverdagen har stilnet
Lyden er på vent
Jeg skor meg for en rusletur i skauen
Selja hilser velkommen,
ei staut dame med dype røtter
tripper utålmodig der hu står lenka til jorda
i ly av den gromme grana
Om litt stiger sevja i seljekvisten
Bier og humler vil sverme rundt de gule ungene
Gi oss håp som drysser lett
over skaperverket
Valbjørkskaftet hviler i handa
– Trå varsomt i vår, hvisker vinden
Hold ut.
Snart, snart, snart holder vi hender igjen
Spikker fløyte og danser sønnavindsvals.
Lyd fra et stille land
Oransje presser seg opp over åskammen
dugg løsner for hovne øyne
underlaget som en gang var en gate knekker stein for stein
pigger trekker med seg liv som ikke har falt,
slik tid faller ifra
faller mennesker
Kun lett røyk stiger fra bakken
Tomme skall av hus
Gater av lik og lysstolper
en mor gråter i et hudløst vindu
stillhet og korte pust over te
barnehender strekker seg etter trygghet fra under et teppe
varme kyss på hodet fra en forgrått
Hun forsøker å vugge bort lyden av galskap.
Vanntette skott skiller dem og oss.
Ikke en farge slipper inn.
Ikke en «like», ikke en venn, ikke en katt, kan hende en tanke.
Vi legger planer for framtid mens
familier knuger seg til håpet om en havn i rolig farvann.
Aurora løfter vart sine hender
Kysser oss varmt, stryker mødre over hodet, trøster en far der han sitter bak en sprengt bil og gråter, gir unger håp om en gryende dag.
En mann knuger hender over en forside, hvordan kan vi finne veien til alle hjertene?
– Mal en soloppgang, og del den.
Et sted sitter en gutt og søsteren hans og tegner sin himmel i sanda
Om litt faller regnet.
Et nytt liv
Et nytt liv ga du meg
Et liv uten
Maktesløs
hjertet er revet ut av kroppen
inne ligger et menneske
med brukket rygg
hudløs
stikk
En svikefull røst
Har du også hørt stemmen?
Iago som hvisker varmt i øret
– vil du bli med eller
tre av?
Klamrer du deg til
dagene
i et meningsløst
driv
Stopper aldri opp
under ei stripe av gull
en tilfeldig
høstdag
Lar virkeligheten
trekke deg gjennom de ytterste hudlag
og tenker for en kunst det er
å elske et øde liv?
Du kan velge nå
Bli med eller gå, sier stemmen.
I enden av skogholtet suser et taust ekko
Havet skyller tiden
Navn ebber ut i et vindkast
Men aldri hos den som elsker.
Ikke si noe
Jeg husker det fremdeles.
En villstyring jager over
Mage
Lår
Inn mellom kratt og busk
En jeg så på som mann,
– en yngling
Jeg vemmes!
Du tok styring over hand
ledd
tone
form
lyd
Jeg forsøkte å navigere
under tvingende omstendigheter.
Hvem var jeg?
14 år
Fast i bringa
Tøff i trynet
Pur ung
Hva jaget jeg?
En fremtid?
Et liv, et savn, et håp
Uforsiktig?
Helt klart.
Du jaget?
Et kjønn
Et kjønn
Et kjønn
Det er først i dag jeg forstår hva du gjorde
Den gang da
I koia
På hytta
Under den blodige sol
Din faen.
I dag traff jeg deg
Aprilufta var ugjennomtrengelig og lys
Øyenlokkene dovne,
slepte seg over vårtuster.
Tunge bein.
Taktfaste, rullende over jorder
pløyd av stumme vannbøfler,
subbende med vann til beina.
Midt på sletta møtte jeg en spire.
En vever kvinne
på høyden av visdom
med tillit og trøst i blikket
– og hund til knærne.
Jeg gikk rett på, spente hanen og skøyt fra hofta: – Du, spurte jeg
– Kan jeg dø av sorg?
Akkurat da fløy en flokk med kortnebbgjess over oss
Bekymringsløse, uredde i sin ferd mot nord.
Vi ble stående å beundre dem, alle tre.
– Jo visst, kan du dø av sorg, – Jeg dør litt hver time.
Men innimellom disse timene, lever jeg
Møter fremmede
som gir livet mitt mening
– I dag traff jeg deg.
En dag
Er du bare en streif av varm vind gjennom tid og rom
Et pust
En tanke
En lav lyd av latter
stilnet i et pennestrøk.
Jeg ga deg mitt hjerte
Rødt, rundt og mektig
Ingen kunne stanse meg, selv ikke den indre stemmen som hvisket, klarte å temme villskapen som jóg gjennom kroppen.
Jeg var i og med.
Lengtet meg gjennom dager i saft, sorg og savn, for jeg visste at vi ikke hadde en fremtid.
At du ikke ville – nok.
Likevel var jeg vill etter deg
Kjønnet dunket seg gjennom minutter, mens det ønsket seg mer, mer, mer!
Utmattende!
Nå sklir jeg gjennom en rolig elv med kjærligheten i meg.
Barn leker langs elvebredden,
folk fyller båten med fisk, de lever.
Langt fremme ligger en ny by, et nytt liv.
Vinden rusker i lugg og hår
Kroppen nyter den varme angen av stille lykke.
Med på reisen har jeg fortiden.
Den er en god kamerat.
Det har kommet for en dag
hva problemet var.
Ikke uventet, egentlig
Men ute i dagen
Åpent
Ærlig
Likefrem
Rett i trynet med
en knyttneve.
Takknemligheten velger å omfavne
at sannheten ikke var som
hun trodde.
Skuldrene forsøker å trøste
hverandre
mens de vipper fremover i stolen.
Det var kanskje
ikke like
ille.
Så flyktet du ikke
fra meg.
Du ville
til meg.
Bort fra din virkelighet
I et syntetisk garn.
Jeg har ikke hugget deg fast
i hjertet mitt
uten din vilje.
Sannheten
lusker i gangen
Er ikke invitert på
lefse og kling.
Inne i dagen står jeg, en musling,
Koker kaffe
Legger planer
Vekter tid
Forestiller.
(Bløtdyret gråter mest
om kvelden
når det regner
eller månen lyser inn på
en tom plass
i sofaen.
Du sitter der stille
lengter kanskje ut, kanskje inn,
så jeg deg?)
Sannheten kommer nærmere.
Renner nådeløst neglene langs tapeten i entreen.
Hælene klakker
mot mellomgulvet for å tilkjennegi seg
og en ru røst
– uten omsvøp
slår meg hardt i veggen:
Her har du din virkelighet
Værsågod!
Jeg ser deg fremdeles
Du har blitt sterkere;
en bølge som driver inn over en øde sand
og sakte trekker med seg land fra et stille landskap.
Jeg kan sverge på at jeg hører bruset
i asfalten, i vinden, under stjernene.
Lungene er fulle av vann,
stua, senga, hele livet
flyter.
Utenfor driver hverdagen forbi
som om ingenting har hendt.
Ingenting har hendt.
Et lite liv har vært i krum sjø
Hengt i ei mast over urolig farvann.
Nå har hjerteslagene stilnet under brystet,
de tillater seg bare å slå når jeg er
i mørket,
alene
Kom hit
til meg, sier jeg.
Han kommer ikke,
har ikke penger.
Jeg kjenner ingen som ikke har penger.
Dem jeg kjenner seiler i dem, bor i dem, spiser av dem, ligger i dem, svetter i dem
svinner hen i dem.
Det er ikke dem jeg vil ha.
Jeg vil ha ham.
Jeg elsker håret hans
med små, gylne verver når det er
nyklipt.
Luggen som legges nennsomt legges på plass av hendene.
Lårene som bugner av arbeidskraft,
Den varme pusten hans når han blåser fra nakken ned ryggsøylen min.
De to fingrene som ruller rundt pekefingeren min
når jeg ligger stille
og ser ut i ingenting.
Lukten av patchouli og kanel,
som sitter i genseren,
den jeg har gjemt i skapet.
Når han forteller om maten hjemme
eller hengir seg til min mat,
eller om morgenen når han trykker to suketter i kaffen før han heller i en skvett kald melk.
Synet av ham på huk på verandaen med en røyk. Stille. Et bakhode betraktes.
Du snur deg mot meg i en liten evighet, smiler fordi du vet at jeg betrakter deg. Jeg later som jeg gjør noe annet, det blir du så glad av.
Da også elsker jeg deg. Da også.
Herregud,
kom hit.
Jeg klarer ikke
hverdagene
mer.
Kjærligheten lever
gjennom en genser som lukter
av deg.
Tekstmeldinger og ubesvarte anrop
Minner som skraper seg gjennom
en tørr og kald luft.
Nådeløse
påminnelser
puster meg i nakken.
Nå er en lyd fra deg alt.
Stykkete fraser på tre språk
Korte samtaler, lange pauser:
-you love me?
Ja, jeg elsker deg.
-Tęsknię
Ordene hjelper meg ikke
de er et lodd på brystet.
Jeg koker jeg saft av ord
under en himmel av ukjente lyder,
over jorder av grammatiske krumspring
til du forstår
Jeg elsker deg
Sier ikke hvor høyt jeg savner deg,
at jeg dør om jeg ikke snart får holde rundt deg
at hjertet holder på å grave seg ut av kroppen min,
– det vil til deg.
Jeg vil også til deg.
Kan ikke puste når jeg ligger, sover ikke, trener for hardt
og gråter når jeg tøyer ut:
Det er ikke noe å tøye lenger.
Jeg vil bare rive opp alle musklene, brette dem sammen
og legge dem i kofferten.
Jeg vet ikke en gang adressa di:
Men nå
Kommer jeg.
Løp
med joggesko i snøføyke.
Stille snø,
raske tråkk utenom snøfonnene
usynlige mennesker langs veiene,
is i kinna,
lyd på telefon:
Det er mange dager siden
mestring.
Akkurat da pust og ro finner hverandre,
tikker det inn et bilde fra deg.
– Vent, tenker jeg – ikke svar
Løp bare på inn i den hvite verden
La livet ditt leke seg med
snøfnugg og vektløshet
Kjenn kropp og hode
Beherske øyeblikkets eleganse
og kjenn at du er i.
Jeg klarer det ikke.
Stanser opp.
Svarer den fremmede over mange landegrenser.
Igjen og igjen, til fingrene er stive av frost over skjermen.
Det er ikke lenger noen rytme i tråkket.
Fra å ha et ømt grep om min egen ensomhet,
trenger hjertet igjennom brystet med raske slag.
Hvor er mitt eget, lille liv?
Det føles som det er borte.
Fem land i mellom
oss kan ikke stoppe
meg
fra å elske
deg.
Gud skal vite at jeg prøver.
Jeg kjørte deg
helt fram
I snøstorm.
Vi lo
Tøyset med farvel.
Du strøk meg over kneet.
Jeg lot hånden ligge litt på ditt ben før jeg giret.
Kanskje litt for lenge.
Mens jeg konsentrerte meg,
merket jeg se at du så på meg.
Fra siden.
Likte du det du så?
Et kort blikk, eller en tanke før alt var tilbake
til biltur i snøføyke gjennom Vestfold.
Vi sang høyt;
du mest.
Danset med armene til favorittsangen.
Så ble det stille igjen,
mens jeg forsøkte å navigere i den hvite verden.
Lapp på parkeringsplassen,
check-in, og så en helt enkel
Avskjed.
Du var forkjølet, blank i blikket.
Gråt du da du
fulgte meg
til bilen?
Jeg gråt ikke,
men holdt deg.
Hele meg ville krype inn i
under huden din på den kalde parkeringsplassen.
Ville ta av meg klærne
og krype inn under genseren
Fange
den vare lukten av morgen.
Så kjente jeg det da du gikk:
Jeg elsker denne mannen.
Jeg kjenner ham ikke,
vet ikke hvem han er,
forstår ikke hva han sier,
Likefullt, elsker jeg ham.
Så tomt alt er når du er borte.
Har jeg forvekslet varme
for kjærlighet?
Sex for kjærlighet.
Takk for kjærlighet.
Timer over matbordet for et liv som mann og kone?
Jeg tok deg inn i varmen,
i et kaldt land,
i en varm høytid.
En fremmede,
jeg trodde det var meg du skulle til,
feiltolket jeg kanskje det at du frøys med
den varmen jeg selv kjente?
Du hadde jo ikke noe sted å dra, sa du.
Sa du.
Jeg trodde deg.
En dag, to dager – innimellom tvil, savn,
et sug etter nærhet og omsorg.
Nå ligger jeg bak en varm rygg.
En svart rygg
En kropp drømmer om å kjenne
Et annet språk.
En kropp som lengter etter
sin mat
sine folk
sine vaner
sin mor
sin søster.
250 hjemmelagede piroger laget av en kjærlig morshånd
over peisen der
steinovnsbrød varmer opp kjøkkenet
etter at far har
røkt
bacon,
pølser,
flesk
før han går ut og sveiser i garasjen.
Sveiser sammen et liv
med voksne unger
– ingen i fast jobb –
alle stedbundne til hus og hold.
En katt som maler,
en hest som venter på tur over sletta i snøføyke.
Et barnebarn.
To barnebarn, snart tre.
Han venter på at sønnen kommer hjem.
Søsteren kom nettopp.
Sønnen ligger her.
Han har ikke språk
nok.
Han kjenner på å være fremmed.
Han er god,
jeg elsker han,
men når ikke fram.
Akkurat nå fordi han lengter.
Hjem.
Vi møtes ikke
i varme
men i brann.
Akkurat nå.
Men jeg vil ha mer:
løfter
tid
ro.
Du vil ha jobb,
penger,
familien din.
I det ujevne slår også hjertene våre i utakt.
Jeg skulle ønske det ikke var tilfelle.
At vi kunne se en fremtid.
Jeg forsøker
– og når øynene er lukket ser jeg meg bak hesten.
Tett inntil
Kroppen
som presser seg inntil min,
mens jeg rører i suppekjelen.
Potet og purreløk.
Hvitløk og olivenolje.
Salt og pepper.
Men bakfra kommer du.
Holder rundt. Suger deg fast i meg.
Bygger deg inn i meg.
Jeg mister skjeen og brenner poteten, mens jeg
flytter sulten
til deg.
Til deg!
Vi gynger bortover gangen på to føtter.
Jeg på dine, du på mine.
En liten mann på føttene mine, en stor mann, som vagger meg bakover:
til sofa,
bord,
forbi alle stueplantene
over gulvet som brenner.
Vi vagger oss gjennom
en dampende hete,
på føtter vi ikke kjenner.
Uten ord,
med en munn,
sammenfiltrert i lidenskap
og i en lengten jeg ikke visste
fantes.
Så er du min, min kjære.
Min.
Om enn for en stakket stund,
for jeg vet du snart reiser.
Jeg vil ikke tenke på det.
Nekter å tenke på det nå.
Du søte salighet,
en stund på en grå,
grå
sofa.
Et råttent hjerte
som verken slo eller kjentes
var alt som var igjen av meg
til du kom
og tok plass
I et rom jeg har frykta –
min eneste frykt!
– nå pumper friskt blod.
Hurtigere enn før
som om det haster.
Liv i et stumt mørke
Blod til et fordervet hjerte.
Så kom du.
Kledde av hjertet.
Hang det ut på snora over kløverenga
lot sola slippe til fra alle sider
– vindens lette hvisken!
Alle de nakne ordene.
Lekne hender over
Varm hud.
Deg.
Så forsvant du.
Igjen sitter jeg og lengter.
Strekker meg mot vinduet
riper hendene over bordet
synker sammen i et glovarmt bad.
Du skal ha mange takk.
Et hjerte er vekket til live;
det er.
Huden lever, den brenner mot hendene som savner.
Jeg teller hjerteslagene innimellom jakten på lyd etter føttene dine
På jakt etter livstegn
Fra deg.
Du skal ha mange takk.
Jeg tror det var dette du var esla til å gjøre, Finne meg, redde meg fra forråtnelse.
Men, akkurat nå
hater
jeg
deg.
Plutselig
er alt det som drev
hverdagen
fremover
fremover!
som en pumpe på trinser
borte.
Bare motstand er igjen
Ingenting annet.
Ingenting.
Annet.
Rommet er større
nå som du har reist
Lyden av ingenting mer fremtredende
Forsiktig listing opp trappa til
soverommet, som hånlig tar imot meg med sine
hutrende vinduer
krummer seg i sprossene
tomhet roper på meg fra senga
Jeg fryser på håndleddene
Blasse blå tråder trekker seg sammen i alle meningsløse retninger
Hendene folder seg
– ikke for å be,
eller kanskje for å be?
de ikke vet hva de skal ta seg til
der de knyter seg i hjertet i et kvalmende ubehag
For å klare dette
må jeg gå ut i snøen på bare føtter.
Kjenne granskogen rispe over armene
og med krum hals begi meg lengre inn i skogen.
Dekke på en ekstra tallerken til ensomheten
gi den rikelig med plass ved bordet!
Smake på det å ha elsket.
Kompromissløst.
Usalta.
Nok.
Lys
skinner inn gjennom uvaska vinduer.
Et kvinneliv skimtes der inne
– blant fyringsbrikettene.
Foran ovnen,
en stille morgen,
i en litt for stor stol
Vever hun et stille liv
Spinner blomstergirlandere,
ut av ingenting,
og kjenner på det gode
i livet.
Et teppe av alle de varme møtene
mennesker som har løftet henne – høyt!
Silkemyke favntak
Florlette kjærtegn
Kjælne ord og
kyss.
Teppet skal hun bre om seg på kalde dager.
De dagene hun lever i;
ensom foran peisen,
i sol- og måneskinn,
mens tiden går og hun lengter etter livet.
Da trenger hun et teppe
til sitt
lille, lånte liv.
———————————————————Hva om
døren fremdeles stod åpen for deg?
Et villet liv, en drøm.
Ideen om alt som hun ønsket seg,
Hud både sår og øm.
–
Sorgtunge dråper fra bøketreet;
Hjerteslag
Skritt i grus
Putelukt
Sommerkveld
Underliv
Kaffekrus
Mannihus
Mareritt
–
I ødeland der gribbene trives,
– og ensomhet fryktes!
Er vulgariteter og piskeslag
en yndet form for oppmerksomhet.
Det synger i gresset,
skrev damen.
–
Jeg har lyttet og lyttet.
Holdt hodet tett mot de små
gresstråene som gløtter
opp
fra bakken,
mens høsten sakte glipper.
Våte løv
deiser ned mot nakken min
faller tungt over skalle
og skuldre.
Ingen sang.
Ingen lyd.
Kjære tid:
Det ligger
en kvinne i gresset.
Ett år
og uendelig mange fragmenter.
31556953 sekunder
525 948,766 minutter
Summen av tid i evighet.
Hjerteslag, over 100 000 av dem i minuttet.
Du-dunk
Du-dunk
Men elefanten
– den kloke, gamle –
Elefantens hjerte slår 25 ganger per minutt.
Den tid det tar for et liv
å falle
til ro.
Fødselsdagen
var bare den ene dagen.
Ikke dagen etter.
Hun kokte kaffe til toner av tango
slo salto over kanel og sukker
sukket ut av vinduet der det flakket som
i sølvkledde lommer av lys
– bak mørke skyer.
Hun tok seg i å være glad.
Beredt!
Skjørtet hang som ei klokke over knærne.
Brystet hevet seg under trykket fra et indre i praktfulle farger.
–
Så våknet hun
Tørr i munnen.
Gjenklistret øyne.
Bare ett år til neste gang.
Nesten inne
Han var nesten inne i det store
rommet der hjerter danser vilt i regn.
Nå
spiser kun restemat
til klangen av lykke.
Cesur.
Flater av tykt gress hindrer utsikten.
Tilbake den store virkelighet.
Stans
Rykk tilbake til start
Kjøp deg ei ny gate.
Det er ikke langt
Herfra til
Dit.
Men ta deg
Tid
Til å være
her.
Først.
Nå er du
Her.
I et flammende sekund
Hvor alt kan skje
– og alt skjer!
Vern om sekundet
Det kommer
Aldri igjen
Jeg har kjent på det sjøl
Den lyse dagen står rak mot deg
som en
jerndør.
Hul lyd
av liv skriker imot deg,
Med rom klang som i
– en konkylie?
Uvirkelig dagdrømmeri fester grepet.
Klamme hender.
Tørt svelg.
Og en stri strøm av tårer
stopper drømmene.
Du er nesten på vei ut av stua.
En voldsom ensomhet siver inn gjennom dørsprekken.
Et frontalangrep.
Alt ligger til rette for lykke.
Tid, vei, bane, liv.
Likevel har kloa tatt tak.
Døra vil ikke åpnes
den er av stål,
lukter av blod.
Angsten sitter på skuldra di.
Trekker deg nærmere avgrunnen.
Ingenting gir mening lenger.
–
Men, ikke gi deg!
Sett at det flyr en fugl inn
gjennom ruta
og tar deg med
på en reise?
Den kommer langveis fra
På grønne vinger
Og glir gjennom luften
Med letthet.
Det er nå du har sjansen.
Du kan fly ut i den varme luften.
Kjenne pulsslagene i møte med
en mager hals.
Du kan kjenne hjertet vokse
i bringa.
Du er ikke lenger
alene.
Nå
Er
Du
To.
Se langt!
Vi så ut langt den morgenen
over bygg,
over trærne
mot himmelen.
Rødt speilet seg i kinna
Gull i glasset.
Lufta på verandaen var slik den er
klokka fem om
morgenen;
Kald, tykk, hul.
Stille.
Fremdeles ser jeg langt.
Forbi avlukkene
Gardinene
Det klamme håndtrykket
Snakket.
Langt ut mot
en virkelighet
jeg vet
Finnes.
– Det er godt å se langt! sa han.
Jeg ser han fremdeles
Bak fjell, sky, i skodde.
Der fremme ligger
hele mitt liv
og
alle mine drømmer.
De unges vidunderlige optimisme
Skjemmes hun ikke av klagingen?
Hverdagens tomhet rir gjennom rommet
En bølge slår imot
Tenke seg til at hun, av alle mennesker, klager!
Hun som lever akkurat slik du ønsker å leve.
Et liv du lengter etter.
Hun. Har. Alt.
I gata løper de unge
De ler og roper. Fryder seg.
Kjenner ennå ikke tomheten som venter dem
Hun gjør.
Du har hørt henne.
Når hun gråter om natten
Du har sett tårene som har etset seg inn på servietten ved glasset.
Du vet at dette er en del av verden.
Du vet hva hun drømte om.
Alt hun har er
En lydfri skog i sol
Et sedertre i Paris
Lyng, barnål eller en benk.
Ikke det andre mennesket.
Hun er alene.
Retningssans
Jeg hadde hendene fulle.
Liv drypte fra fingrene
dagene ble inntatt
i et byks.
Døren slo etter meg
Avsatsen lempet meg ut i hverdagen
med kaffekrus
på vei mot arbeid
Stø kurs og tomt hode
Til dagen.
Så møtte jeg et menneske
i bunnen av trappene
På vei opp.
Ikke engang halvveis i livet
to bleieposer
en sigarett
sår i hendene
fremmed i ordene
trett i blikket.
En kroknet kropp
som skulle en annen vei.
Ingenting ble det samme siden.
Hvem tror du at du er, Jante?
Kom ikke å tre over oss dine glødende grønne rom.
Vi har allerede vårt eget
mørke.
Det er lyst.
Vi ser
sol
måne
himmel
og skyer
De hviler alle mot en blå sky.
Et liv skal leves
Med hverandre.
I universet!
På en jord vi
fordøyer,
forderver.
Kom ikke og tre over oss ditt ytterste dunkle mørke.
Gi hos heller
noe
– et håp?
Jeg er forelsket
I en jeg ikke kjenner.
En som henger i veggen når jeg kommer hjem,
en som bare
puster.
Unntaksvis.
Jeg er forelsket
i et menneske jeg kun fornemmer
angen av
fra lønnetreets
sus gjennom
sprinklene.
Angen av stille vind.
I dag så han meg.
I vinduet,
mens han hang i lufta.
Et langt øyeblikk bak
en kjølig rute.
Jeg satt med den vesle kaffekoppen på den store bordflata.
Så forsvant han.
Plutselig.
Jeg er forelsket.
Det var så mørkt, så mørkt.
Jeg skulle ha takket henne som kom da det ikke var mer igjen av meg
Hun som reiv ned døra
Pragmatikeren
Hun som så
Jeg gjorde det aldri
I vår verden støer takknemligheten kun elegien til en hengt stakker
Ikke det heller så ordinære
vennskapet.
En takker i de sene nattetimer
– eller over en grav.
Jeg skulle ha takket henne før. Hun som så
i tide.
Snakk ikke om ensomhet!
Hold rundt den
Lukk opp døra på en dag du ikke har tid, og inviter på kaffe
Ensomhet kommer i alle skikkelser, både brautende og høylydt, og stille som om den ikke finnes.
Gjemt bak lykken
bak alle ord.
Likevel er den der, ensomheten.
I det store rommet hvor du minst
venter den
Inviter inn – og be ikke om gjentjenester!
Ensomhet inviterer ikke på middag
Ensomhet er takknemlig, mens den sakte
spises opp fra innsiden og ikke klarer å puste på en
lørdag
Ensomhet er
en stum skjære
i skogen
Blant alle duene
Noen dager er uutholdelige
Et lite øyeblikk ser det lett ut idet hun slår opp øynene. Kanskje blir dagen en levelig dag.
En dag med mestring.
Men det gjør ikke det.
Det blir en sår dag med minner og plikter som river ned veggene.
Som lar henne sitte igjen i et forblåst hus uten fremtid.
Hun roter gjennom minnene.
En uthulet og gjennomsiktig liten ting.
En som var lukket for fremmede,
en som med årene holder døren åpen.
På den måten blir dagen litt mer levelig.
Den kan fylles av et menneske. Et menneske til.
______________________________
I møtet med veggen
renner
ord
ut av meg som
gullkalver.
______________________________
Vinterknirk –
mesterleg ordleik
kjem du?
______________________________
Ansiktet ditt
Ansiktet ditt der du finkjemmer håret,
roper hei gjennom døra,
de krokete hendene
fulle av uvisshet, ømhet og savn.
Tomlene som tvinner varme tråder
og brer over meg;
mens jeg ennå har mye ulevd.
Munnen forteller meg
det er best å sove
– mens det ennå er dag.
Stolen med gynge og brune armlener
knottene i skinnsofaen som skjærer seg inn i
min unge, uferdige kropp
Bosjene som smiler til meg i vinduet,
gulvlampa i fløyel, Jack Londons gullgraverhistorier i
12 bind,
«Husker du» i bakgrunnen
og alt liv ulevd.
Dit vil jeg
– til deg.
_______________________________
Prisme
Hodet fullt av glassbiter,
røde og grønne,
satt sammen
i et dæsj av sollys.
Du ser mot meg,
forbi,
uten å rynke på bryna.
Her nede på benken
sitter jeg
med bena opp,
uten varme under sålen,
stiv i ryggen av tre,
blendet.
Kroppen din eksisterer ikke.
Bare et kryss
for å holde
hodet ditt der oppe
i kveldsolen.
Bildet
sprenger meg.
Vi møttes i dag,
kanskje for siste gang.
________________________________
Den spede begynnelse – dagene før han drepte meg
_____________________________
Du er så vakker
pikekyss smelter
leppene lukker som
for å holde
deg her i meg.
Vinden lager striper på kinnet mitt
du lager riper.
Vakre,
møt meg i dans
Kast kappen med mørke over meg
fold hendene dine om mitt hode
Jeg er her.
_____________________________
Kom
skal jeg male deg –
male for deg
som katten
skal jeg purre, knurre
Kom jeg skal male
deg!
_________________________
Jeg så deg
jeg ser
tyll, blod
tårer i dråper
sildrer
Se meg, sånn skildrer du meg!
Jeg er din bekk,
Drikk meg!
_________________________
Varmen la seg ikke i år,
tærne brant ikke
føttene lo ikke av vinden
Sjøen badet seg ikke i meg
øynene så ikke vannet som speilte
bare rumper som ikke var der.
Kjolen var ikke våt
av svette
Svetten ble ikke iskald av deg
du ble ikke bløt av meg
silken var ikke rød som i fjor
den var sort
som i år.
_________________________
Lakristær i sommersola
du og jeg i bånd
Fletta fingre i varmen
Ri meg inn i kveldsola
ri soloppgang inn i meg,
Sand, sol og blodig jord,
røde bånd,
de eneste.
_______________________________
Kjerring med hodet mot øst
Kveld som rufser sommerhår,
Feite lår av tid
porer som borer seg inn i meg
Gjennom hud.
Hår faller tungt og rart
mot armer foldet i bue av bein
Så spiste han sitt skalldyr med en tørr Chablis.
Og en ren dusj av uro møter jungeldyret.
_________________________________
Magen min savner den fuktighet
den fikk
i grunn
Kjenn på meg, ta på meg
Hvor er det varmest
akkurat nå?
___________________________________
Mitt skip er lastet med hender av dag
fukt dem med kjærlighet
gjør det i dag
Så kjenn på min mage
så bløt den er
Det er der det varmeste livet er
_____________________________
Ikke alltid, alltid, men
i dag
har jeg børstet støv av
cellofanpapiret som dekker
brystenes avtrykk
mot det glatte klaviaturet.
_______________________________________
Bare én gang
så jeg skinnende, røde bånd av gull
bare da så jeg åpningen blodrød av din munn
Elsk mitt bryst
nok engang må jeg kvele min lyst
– Du kjære!
med varmgule plasthansker nedover navlen min,
slikker sølvet på flaskehalsen.
___________________________________
Flytt deg!
Jeg vil inn!
Rødbrunt, varmt
Jeg vil inn!
Kjenne deg komme
over meg som
et
stjerneskudd?
____________________________
Ikke engang han kan
finne den
klesklypa som klyper
nedover nakken min
og fryser eggstokken
fylt av sperm
sendt til Trondheim
sammen med alt annet han
sendte meg.
__________________________________
Violette er øynene
som bærer
sorgen
og river
det
ut av ingenting over frokostkaffen.
______________________________
”Du tukler alltid med deg selv,”
sa hun, og trakk sine
små, bløte
kattepoter til side
åpnet og lekte
for han.
_________________________________
Jeg vil lage meg en dag
ikke slik som du ser en
gatelykt skinne på min panne, men
slik min panne faktisk fanger
og binder
månelys til mitt fyrtårn av søken.
_________________________________
Ikke fyll meg med nå!
Fyll meg med skum,
sjøsprøyt fra havet
som ruller
og ruller
uendelig.
_______________________________
Du får sitte
der du sitter
foran PC’en i bilkøen
og la tid jeg trenger
gå.
Jeg venter ikke lenger.
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar