Felles for kvinner og menn er at vi leter etter å gi våre liv mening, men hvor vi finner den, har vi aldri vært helt enige om. Kvinnen har tradisjonelt vært hjemme og stelt hus og barn, og mannen har vært ute og høstet kunnskap og sørget for det økonomiske. Men så kom frigjøringen, og med den tronet den moderne kvinne fram med et rungende: ja, takk begge deler! Hun ble kjent som feministen, og har siden måttet tåle generaliseringer og navnetilrop for sin kamp for frihet, likeverd og sosiale rettigheter for alle.
– Kroppen vår er mer enn en samling biologiske fakta, skrev den norske feministen og forskeren Toril Moi i Morgenbladet i februar i år. Vi er kroppen vår, fremholder hun, og hevder i likhet med mange andre at kroppen er en vesentlig del av vår identitet som menneske. Det er ikke til å stikke under en stol at det er åpenbare biologiske forskjeller på kvinner og menn. Enkelte forskere hevder at slike forskjeller gjør at kvinner egner seg bedre til omsorgsyrker enn menn, eller enda verre, at kvinner er mindre intelligente enn menn. På 1800-tallet hevdet biologer at de kunne bevise kvinnens underlegenhet ved å påvise at kvinners hjerne var mindre enn menns. I dag vet vi at årsaken til dette ikke hadde med intelligens å gjøre, i hvert fall ikke fra kvinnens side, men simpelthen et resultat av at kvinners kropp normalt er noe lettere.
Hvis det ikke er biologi som gjør oss forskjellige, hva er det så? Den franske filosofen og feministen Simone de Beauvoir hevdet allerede i 1949 at det er oppdragelsen og miljøet som former kvinnen, og med det mennesket. Hun hevdet at jenters oppdragelse former kvinners muligheter senere i livet og er med på å gjøre dem ufri. I vårt ufiltrerte samfunn lyser halvnakne kropper mot oss fra forsider og gatehjørner i en så stor grad at det er umulig å la alle inntrykkene gå upåaktet hen. Bildestrømmen blir en slags norm for hvordan kvinner bør se ut, en kan rent miste motet av å se disse glatte, smekre og hårløse kvinnekroppene som oser av vellykkethet og mestring. Det blir en evig kamp mot tid og tyngdekraft unge og ikke fullt så unge kvinner kjemper, og denne kampen gjør henne på ingen måte fri.
Den moderne kvinne har gått fra å bli analysert, latterliggjort og kneblet, til å være en sjarmerende representant for sitt kjønn. Fra å ha vunnet retten til å bestemme over egen kropp, mens hun frigjorde seg fra bh-en på 70-tallet, ser vi mange tv-personligheter i dag hegne om retten til å være lekne, lette prydgjenstander. En kan undre seg over hvorfor de velger å leve livene sine på den måten, men vi må respektere valgene. På samme tid bør vi være kritiske til et syn på kropp som medfører et umenneskelig press på unge jenter og kvinner.
Fjorårets fredsprisvinner Malala Yousafzai formulerer ord om kvinners mangel på frihet sett fra et internasjonalt perspektiv: – Hvordan kan alle lykkes når halvparten av oss mennesker holdes tilbake? spør hun. Den kloke jenta har et poeng som treffer undertrykte kvinner verden over rett i hjertet. Respekt for kvinnen og hennes integritet er truet fra alle kanter, og utfordres både av religion, moral og verdisyn. Feminisme og 8. mars handler ikke bare om å gjøre det en vil, men å stå side om side med kvinner fra hele verden som ikke har adgang til utdannelse og selvstendige liv.
I en undersøkelse om kjønnsbalansen blant ledere i offentlig og privat sektor, skriver Aftenposten nokså overraskende at Norge befinner seg på 50. plass på verdensbasis. Antall kvinnelige ledere i 2013 på 35,7 prosent, mot menn 64,3 prosent. Andel kvinner i landets kommunestyrer var samme år på 38,2 prosent mot 61,8 for menn. Derimot når det gjelder høyere utdanning, er det kvinner som går av med seieren med 32,3 prosent mot tilsvarende 26,2 for menn. De er altså høyt utdannet, men befinner seg likevel ikke i like stor grad i topp-posisjoner der de kan påvirke.
Spørsmålet vi bør stille, er ikke hva kvinner er, men hvilke muligheter hun har og hva vi legger til rette for. – Hvordan kan vi gi ethvert menneske størst mulig utviklingsmuligheter? spør Moi. Ved å kjempe for at alle mennesker, uavhengig av hva som måtte skille oss på overflaten, får lik mulighet til å fylle livene sine med det de selv opplever som meningsfullt. Både nasjonalt og internasjonalt har vi en vei å gå, den kan vi med fordel gå sammen.
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar