Val-de-Grâce-området i femte arrondisement

Startet ut fresht i dag med fransk loffefrokokst på senga. Mens den lettfordøyelige frokosten gikk ned, ga jeg meg hen til noen reisebrev fra Paris, blant annet Sigrid Undsets om da hun står på broen på Nôtre Dame, og Olaf Bull da han fnyser av franskmenn og Paris. Jeg lo godt da han, en av mine absolutte favoritter, skrev om sin opplevelse av den franske arroganse. Ordet har en tendens til å dukke opp hos oss som har et forhold til Frankrike. Jeg visste at Cora Sandel og jeg hadde har vært inlagt på samme sykehus i 13. arrondisement, at hun hadde fått vondt av kontrastene i byen, feks da hun gikk forbi fengslet i 15. og så fattige småbarn, som kanskje bare hadde gjort seg skyldig i å stjele brød, vifte med tøystoff ut av gitteret i desemberkulda. Men at hun hadde bodd her i 15 år, det visste jeg ikke.

Jeg bestemte meg for å legge planer for dagen, og plotte inn lunsj- og middagsavtaler i programmet. Alle som kjenner meg, vet at jeg hater å planlegge, men nå skulle jeg prøve. I flere år har jeg forsøkt å komme inn i kirken Val-de-Grâce rett ved Port Royal/Luxembourg fordi den skulle være så vakker. Alltid stengt dog, og i dag ville jeg nok en gang friste lykken. Mor til Ludvig XIV, Anne fra Østerike, bestemte at kirken skulle bygges til ære for Jomfru Maria. Hun var så takknemlig! Endelig etter 23 års kjærlighetsløst ekteskap med Ludvig XIII, en asosial mann med såkalte «italienske vaner», kunne hun gi Frankrike en tronarving. Han har jeg skrevet om før, lille Dieudonné – Solkongen.

Det lille vidunderbarnet skal ha lagt ned grunnsteinen til Val-de-Grâce da han var 7 år, men byggverket i sin helhet stod ikke ferdig  før i 1667. Det er et praktverk, og har gjort sin nytte, blant annet som militærsykehus, gjennom tidene. Arkitektene François Mansart and Jacques Lemercier sørget for noe å lage noe av det fineste som finnes innen fransk barokk med sine kurvede linjer, overdådig ornamentering og en perfekt harmonisk komposisjon mellom de forskjellige elementene. Det er noe med barokken. En trenger ikke mye forstand for å ta den inn over seg.

Fra Val-de-Grâce spaserte jeg opp mot Port Royal og fikk med meg fredagsmatmarkedet. Mango lå rutet og vrengt mot meg, og luktet modent. Noen giganttomater var så fyldige at jeg kom til å tenke på et kvinnemaleri av Lucien Freud som liksom fortsetter Rubens tradisjon, om enn til det mer groteske. Det luktet av stekt kylling, marokkanske pølser, chèvre, vin, eksos og krydder.

Se der ligger en hare med halsen skåret over! Drapert  ved sin side har han fem fasaner. Lenger borte rører en hummer seg, en dame smaker på en østers fra en salgsbod fra Bretagne, og jeg blir var at rett ved hennes føtter sitter en sigøynermor. Hun har et sjal om ryggen og barnet hun har i fanget. Barnet får biter av banan, jeg får vondt.

Mouffetard er en turistmaskin, men jeg elsker denne eldgamle handlegaten. Den ligger på en høyde som romerne kalte for «mont Cétardus», og navnet Mouffetard skal være en sammenblanding av ordene. Ikke rart egentlig, romerne har satt sine spor her i femte noe arenaen Lutetia vitner  om. Rett over Mouffetard gikk sågar den strake veien til Italia. Jeg ble oppmerksom på gaten da jeg leste Pierre Griparis fornøyelige eventyr om heksen som kokte småbarn i en saus av tomat og basilikum. Hun bodde i rue Mouffetard.

Maten i la Mouff er så som så. Jeg fikk en ok salat med varm chèvre, en seig biff i rouquefort med deilige, hjemlagde frites, og desserten var en sjokolademousse – som hadde skilt seg. Vinkaraffelen med rhônevinen var litt for kald, men selskapet hyggelig og jeg overlevde de 18 euro. Min erfaring tilsier at skal man likevel surre rundt i Mouffetard etter musikk, dvd, smykker og vesker, kan man like så godt spise en panini bolognaise til 3,50 og ta kaffen, eller for all del vinen, på kafé deretter.

When in Rome osv. Det er viktig å få med seg det som skjer, og i Paris denne gang, er det to ting jeg har lyst til å oppleve. Utstilling av Renoir på Grand Palais, og Beckets dramatiskerte «Premier amour» i 18. arrondisement. Jeg ville begynne med Renoir.

Det overrasket meg å se at pariserhjulet var tilbake da jeg ankom Concordplassen. Det lignet mest et gyselig, lysende fyrverkeri der det glitret og blinket ved siden av obeliksen fra Luxor. Under Ramses IIs markerte to slike obelikser inngangen til palasset i Luxor. Frankrike hadde begge, men President Mitterand ga den andre tilbake til Egypt på 90-tallet. Concordeplassen skal Ludvig den 15. ha æren for å ha initiert. Før ham var navnet revolusjonsplassen, for det var her bøddelen førte giljotinen under Terrorregimet i 1794. Marie Antoinette, Olympe de Gouge, Charlotte Corday og Robespierre, var bare noen av dem som brutalt ble henrettet her. Dette går det an å tenke på når en hopper av bussen og setter kurs mot Champs-Élyssées. Du kan komme i tanke om så mangt, det er det som er med denne byen – den gir for til tanken.

Renoir har jeg egentlig aldri hatt et like godt forhold til som til de andre impresjonistene, Boudin, Manet, Monet, Pisarro etc. Vet ikke hvorfor, men nå vil jeg en gang for alle se samlingen for å se om det har vært med grunn eller ei. Køen er ikke enorm i kveld til en så stor utstilling å være. Klokken er 17, det er lørdags kveld, og ved foten av trappen opp til utstillingslokalene står jeg, kanskje som eneste nordmann, i en tre kvarters kø sammen med interesserte franskmenn for å se Renoir. De fleste er svært fine i tøyet, har tatt frem glitter og stas, menn har dress eller i hvert fall jakke av fløyel, barna har også kledd seg opp, og alle hvisker. Jeg tenker på «En Ballstemning» av Kielland hvor hovedpersonen kommer til å tenke på sitt opphav da en besteborgerlig homme galant kurtiserer henne. Kiellands eleganse er preget av den franske, tror jeg. Setningene hans er lange, og har rytme og eleganse lik det franske språk. I tillegg var han en matglad mann, som meg omtrent.

Det som slår meg på utstilling i Frankrike, er lydløsheten. Ingen snakker høyt, ingen fjaser, barna er tilsynelatende ikke slitne og vil hjem. Generasjoner er ute sammen om opplevelser; kritikere, familiefedre, diende mødre, nyforelskede unge, eller gamle som knirker rundt for å få med seg det gode livet har å by på.

Endelig inne var det stappfullt av mennesker, og  varmt. Så ble jeg altså omvendt – igjen. Renoir er bare helt fantastisk. Disse tettpakkede, korte og overdimensjonerte kroppene fascinerte meg. Utstillingen rommet også et par av Picassos bilder, blant annet en stor, blå kvinne under navnet ”Den store badersken” – en gigantkvinne med stoooore føtter – jeg følte meg med ett liten. Så kom det noe riktig godt ut av dagen.

Renoirs yngste sønn, kalt ”Coco”, er malt igjen og igjen med farens kjærlige hånd. Renoir slet veldig med en muskelsykdom i sine sene år. Det kan ikke ses på bildene, men i en film i utstillingslokalet sitter han sammen med to unge herrer og maler med skarpt blikk og krokete hender. Var det Misha hun het? Hun som hadde vært hans favorittmodell rett før 1. verdenskrig? Hun dumpet ham for en amerikansk maler – forresten lignet denne damen veldig på art nouveau-damen i Praha. Sønnen Jean Renoir,  anerkjent filmskaper på 30-tallet som døde i Beverly Hills i 1979, er portrettert med blå fløyelsdress à la Vélasquez. Dette maleriet var bare helt vilt flott. Han ble malt som en kvikk, ung jeger, med en terrier ved føttene, men Jean Renoir skal visstnok aldri ha likt å jakte. Likevel skal maleriet ha hengt på stueveggen i Hollywood like frem til sin død. Vel, nå er jeg også fan av Renoir.

Etter middag med venner gikk jeg hjemover klokken 23 med såre ben og rik til sinns, for å kaste seg på klisjéene. Så innmari deilig å ha fått litt kulturell input. Gleder meg til i morgen med jazzkonsert, og kanskje litt fingermat, på det danske huset på Champs-Élyssées. For ikke å snakke om til å møte mine gode venner; Helle og Else.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: