Ludvig XIVs Versailles – utdrag

Ludvig XIV

Ludvig XIII var av melankolsk og innadvent natur hvilket førte til at moren erklærte ham uegnet som regent de første årene etter at Henry XIV ble myrdet: “Tronfølgeren er svak både legemlig og sjelelig”, skal Marie de Medici ha sagt om sin sønn. I 1619 tar Ludvig XIII affære ved å ta makten fra sin mor gjennom å avrette rådgiveren Concino Concini. Han viser seg å bli en svært pliktoppfyllende konge med både mot og styrke som soldat og strateg, og sammen med kardinal Richelieu legges fundamentet for en av de største kulturnasjonene i Europa. Dette skjer ved en omfattende sentralisering, kolonisering, kultursatsing, bygging av den franske flåten samt et omfattende skattesystem.

Ekteskapet mellom den spanske prinsessen Anna av Østerrike og Ludvig XIII var et kjølig proforma ekteskap, og langt fra kjærlig. Med årene kunne han simpelthen verken utstå sin kone, eller kvinner i sin helhet for den saks skyld. Dette ledet selvsagt til utallige spekulasjoner i hoffet, var han kysk, eller hadde han “italienske vaner”? I ettertiden har hans lange relasjoner med menn vært gjenstand for debatt, således også hans mangel på kvinnelige elskerinner.

Etter 23 års ekteskap med flere dødfødte og ingen tronarving, ble kongen igjen nødet til å besøke hustruen i hennes rom, og den 5. september 1638 kom “Louis-Dieudonné” til verden i Saint-Germain-en-Laye. Denne septemberdagen går kongen motvillig inn til dronningen, og gratulerer henne. Ikke med varme, men med en sømmelig korrekthet hvorpå han takker for at hun har gitt ham en sønn.  Dronningen responderer: ”Det er Gud, Sire, som har gitt deg ham,” derav navnet “den gudgitte”.

Skal vi se, hvor var jeg, først et Te Deum, en storslagen seremoni i Saint Germain-en-Laye, Marie de Medici i eksil på Chateau de Blois. Interessen for kunst – særlig musikk, skulle følge Solkongen hele livet. Så stor respekt hadde han for kunsten, at kunstnerne selv kunne avbryte ham midt i det daglige rådet for å presentere et verk. Så skulle han da også komme til å knytte til seg noen av Europas fineste som Perrault med “Rødhette”, La Fontaine med sine fabler, Molière, Lully, Charpentier, Rigaud, Le Vau, Pascal, Le Nôtre, Le Brun – listen er endeløs. Selv ble han allerede som liten gutt observert dansende og syngende ved siden av baldakinen i værelsene.

Gudfaderen og de facto leder av landet inntil sin død, kardinal Mazarin, tok ham med i operaen, til ballett, lærte ham om arkitektur og lot han møte både Bernini og eminente kastrat- og operasangere. Særlig komponisten Jean Baptiste Lullys allegoriske komedie-balletter beveget ham, og kongen bekledde en rekke majestetiske hovedroller som Jupiter, Pluto, Ilden, Våren, Freden, eller rollen som Solguden i “Ballet de la Nuit”:

“Han er en bejublet danser, og i 1658 da han danser med Lully for første gang, tar det fyr i sceneteppet da kongen kommer ut som Solen. Publikum gisper av begeistring.”(iii)

Kunstnere ble både utnevnt og beskyttet av kongen. Han forsørget familiene deres, og ordnet formaliteter som dåp og begravelser for dem. Parisnoblessens snakk når kongen ikke var til stede derimot, rådde han ikke med. Molière måtte tåle å bli gjort narr av i ”Tartuffe” og“La Malade Imaginaire”, og Lully ble gjenstand for snakk pga sitt utsvevende privatliv. Sistnevnte ble som sin protesjé mer eller mindre eneveldig som barokkkomponist og regne. Men i 1686 da Lully åpenlyst levde ut sine italienske vaner med pasjen Brunet, straffet Solkongen han ved ikke å bivåne oppføringen av ”Armide”. Men ved sitt siste verk, “Acis et Galatée”, en pastorale i form av en opera, gjenvant Lully igjen kongens tillit og fikk tittelen “Monsieur”.

Som Molière er for teateret, er Jean Baptiste Lully for musikken.  Han grunnla den franske operaen, og innførte en “basso continuo” der en taktfast bass driver musikken fremover, selve varemerket på musikk fra barokken. Denne taktfastheten skulle for øvrig bli hans død. Da han dirigerer en Te Deum for kongen i 1687, slår han dirigentstaven gjennom foten, og dør tre måneder senere som følge av koldbrann.

Versailles

Brev fra markisen av Sévigné, 12. februar 1683:

Jeg kommer direkte fra Versailles, og har sett de vakre appartementene; jeg er sjarmert.
Alt er stort og vakkert, og musikken og dansen var den rene perfeksjon. Men det som behaget meg aller mest, var å tilbringe hele fire timer med kongen. Disse timene var  tilstrekkelig formeg, jeg forstår nå hvorfor et helt kongedømme forguder sin konge.

Versailles lå i en sumplandskap, i manges øyne uegnet til å bygge noe som helst. Rått, sur luft og flatt.  Her, bygget rundt Ludvig XIII lille jaktslott, ligger ett av Europas prektigste byggverk.

Speilsalen ble konstruert mellom 1678 og 1684, og er 73 meter lang, 10,5 meter bred, 12,3 meter høy, og innholder 578 speil. I enden av salen på begge sidene ligger motpolene krig og fred, “Salon de la Paix” og “Salon de la Guerre”. Det første som slår en er lyset og kronene i taket, overdådigheten, marmoren og taket malt av Le Brun. De 17 vinduene som vender ut mot hagen, hadde en litt spesiell funksjon. Ved solskinn sendes lyset inn gjennom dem og reflekteres i speilene, og fra utsiden kunne det se ut som at solen kom fra kongen inne i Versailles. Dette eret velkalkulert sansebedrag i regi av mesterarkitekten Jules Harouin-Mansart. Parken til Le Nôtre er gigantisk, faktisk gikk en hel skog med i byggingen. De langstrakte kanalene spisses mot enden for å gi inntrykk av at vannet fra Versailles fører ut i evigheten. Det finnes ikke noen innsjø eller vannanlegg i der så all vannforsyning kom fra en hydraulisk pumpe i nabobyen Marly le Roi som ligger rett ved Seinen. Pumpen, den første i sitt slag, kunne forsyne den ekstreme vannbruken i fontenene og kanalene, og fungerer den dag i dag.

Ludvig XIV hadde en enorm appetitt på livet og mange elskerinner. Favoritten, Madame de Montespan, giftet han seg sågar med i hemmelighet, 30. juli 1683, etter at hustruen Marie-Thérèse d’Autriche døde. I 1687 lå kongen for døden. Kongeriket hadde forberedt seg på å ta avskjed, men en morgen under morgenstellet slo legene fast at han på mirakuløst vis var frisk. Det måtte feires! Et storstilt fyrverkeri og en ferskskrevet Te Deum av Lully sto klare til å behage og forlyste ham, men kongen selv følte seg ikke helt i form. Appetitten var ikke som den engang var, og det fortelles at han denne dagen bare inntok et lett måltidHan spiste ikke mer enn noen asjetter med suppe, litt fasan, en kålfarsert perlehøne,  en agurksalat med ost, to store skiver med skinke, en bit lammelår og et lite fat med

kaker.

Det er bitende kaldt ute, og blåser. Hun dro jakken lenger opp rundt halsen, fingrene var iskalde før hun var fremme ved slottet. Slottet ligger øde til, og i november er køen begrenset – jeg går rett til annen etasje og Grands Appartements du Roi med sine syv rom, alle med navn etter guder og planeter: Månen, Mars, Merkur, Apollon, Solen, Jupiter, Saturn og Venus. Apollon, Solguden – der hang portrettet.

Den offentlige begivenheten « le lever » med kongens morgenstell var klokken 8 om morgenen. Var det ikke slik at alle, bortsett kvinner, kunne delta? Damene fikk ikke overvære Hans Høyhet i nettoen, eller delta når parykken skulle gres og kroppen kles. Ei heller fikk de det ærefulle oppdraget å bære ut potten med kongens morgenurin.

Hoffet inkluderte flere tusen mennesker. Det var en listig plan Ludvig XIV hadde for å unngå en gjentakelse av opptøyene under La Fronde. Ved å omgi seg med hele noblessen her i Versailles, klarte han å forhindre uro samtidig som han hadde alle lag under oppsikt.
Det absolutte, gudgitte monarkiet tronet over et tredelt hierarki; de kirkelige, noblessen og ”les tièrs-état” som omfattet leger, jurister etc. Så gikk de rundt her i det lille samfunnet med egne regler, kurtiserte hverandre på rommene og i hagene, flørt, gjorde fra seg i gangene, pudret og sladret, viste og bydde seg frem i en forutsigbar rytme dedikert av solen og kongen. ”Le lever” klokken 8, og “le coucher” klokken 23. Merkelig.

Endelig stod jeg foran Hyacinth Rigauds portrett av Ludvig XIV fra 1701. Hånden hviler på septeret. 72 år holdt han på tronen.  Han er 63 år på bildet, likevel er han majestetisk og gir inntrykk av makt og styrke. Bak til venstre en kraftig søyle som forsterker dette. Kirkens sverd, ”Joyeuses”, er han beredt til å trekke for å forsvare riket. Hun går nærmere, ser.

På samme måte som Versailles skulle fungere som et utstillingsvindu på Frankrike, skulle rikets makt og medgang gjenspeiles i kunsten. Bildet er ikke et duplikat av kongen, men en allegorisk fremstilling av landet. Detaljene glitrer, de er overdådige, overdrevne. De blå øynene er ekte og ærlige der de ser rett på deg. Han har mistet tennene sine, og munnen er litt innsunket til tross for at de fleste også den gang forherliget virkeligheten. Ønsket kongen å fremvise sitt “sanne jeg”?

Her er han i naturtro størrelse, langstrakt, og delvis portrettert nedenfra for å gi inntrykk av storhet. Han var bare 1,61cm så håret gjør sitt til at han ser lengre ut. De høye, røde hælene, inntil 14 cm kunne de være, forstørrer – problemet var at da han begynte med hælene, tok hele hoffet til å kopiere ham – han var tross alt sin tids moteikon!

Solkongens dypfølte forhold til dans kommer til uttrykk i de lange, vakre dansebenene i ballettpositur. Benklærne er hvite, og over to tredjedeler er synlige. Dette må ha vært viktig for ham å få frem siden de vies så stor oppmerksomhet. Selv om kongen sluttet å danse i trettiårene, innehadde han alltid en voldsom kjærlighet til den.

Han bærer den sakrale kappen i blått i silke og hermelin. Fargene er de franske, og symbolet fleur de lis, som har vært det religiøse symbolet for treenighet og det franske monarkiet siden middelalderen, går igjen flere steder både på toppen av kronen og på stoffet på ottomanen der kronen hviler i blått og gull. På kronen ses et kors, eller er det liljen? Hun kunne ikke helt bestemme seg.

Kjedet symboliserer monarkiets religiøse makt. Sverdet på venstre side er i gull dekorert med røde rubiner, grønne smaragder og blå safirer. Disse er de militære fargene som viser at han når som helst er klar til kamp hvilket var tilfelle for kongen. De mangfoldige krigene kostet landet menneskeliv og enorme summer. Da oldebarnet Louis XV i en alder av snaue fem år skal ta over styringen, er Frankrike et gjeldstynget land med økende misnøye og vi vet alle hva resultatet ble i 1689. Bak kronen på høyre side ses Thémis, den greske gudinnen for rettferdighet, også hun med et sverd i hånden – så har han også loven og rettferdigheten med seg i sin absolutisme.

Linjene peker oppover i maleriet mot Ludvig den XIV og videre mot Gud, for å symbolisere en direkte forbindelse med oven. Alle detaljene fra kongens ansikt, den karmosinrøde baldakinen drapert over ham, linjene som peker oppover mot det åndelige og fargeutvalget viser oss eneveldets storhet og kongens absolutte makt.

Klokken er syv på kvelden. Det er stummende mørke ute, hun sitter alene i vindusposten og noterer, betrakter portrettet og tenker over dagen. Kalveskinnshansker, kulturhistorie, livet. Hun går nærmere bildet, og ser på venstrehånden der den hviler så fornemt på hoften.  Den holder høyre hanske slik at den er fri til å trekke sverdet.  Hanskene symboliserer renhet og virksomhet. Merkelig det også:

I det 17. århundret dukket parfymerte skinnhansker opp. Hanskene skulle blant annet beskytte mot stanken i Versailles. Geiter og kyr kunne legge igjen en odør da de ble ledet inn gjennom korridoren for at dronningen skulle få frisk melk, likeså luktet det av menneskenatur; fra hår som aldri ble vasket, eller fra kurtisanene som var imot varmt vann av frykt for bakterier. Sistnevnte bedrev ”tørrvask” dvs. de skiftet tøy mange ganger om dagen og vasket seg ikke. Det må ha luktet intenst overalt. Varme kjeler med friske blomster ble satt ut, likeså hadde hoffleverandørene av parfyme hendene fulle med å levere anisdrops, nellik, kanel og urter til munnhygiene og godluktende skjerf og hansker.

Ludvig XIV bygde et univers, monne hun kunne bygge sitt liv? Fra kapellet i foajeen høres toner av Lully, jeg reiser meg, nikker til bildet og tripper lett i retning lyden; en passacaglia i c-moll for violin og mandolin.