14. juli 1789 markerte en turbulent tid i europeisk historie. Under slagordene «frihet, likhet og brorskap» stormet pariserne Bastille-fengselet for å markere sin motstand mot et samfunn der adel og geistlighet fråtset i rikdom, mens den jevne franskmann levde i fattigdom. August samme år, sørget den nylig oppnevnte nasjonalforsamlingen for at de første europeiske menneskerettigheter ble undertegnet, et dokument som ikke bare var med på å prege vår egen grunnlov av 1814, men som la grunnlag for menneskerettighetene slik de er befestet i vårt samfunn i dag. Siden den tid har vi kommet langt, likevel er forskjellene mellom folk også her hjemme økende. Ekstra trist er det når dette kommer til syne hos de unge. Ikke alle familier har hytte eller råd til å ta med ungene på ferie.
Matisse har latt seg inspirere av Baudelaire og malt et ultimat feriemotiv.
Vi har oppnådd det utrolige fra en gang å være blant Europas fattigste, til å klatre til topps på velferdsstigen. Selv om de fleste har det materielt godt her i nord, skimtes stadig tydeligere små sprekker i velferdsstaten. Særlig i de sosiale medier avdekkes forskjellene, når skrytebilder legges ut til allmenn beundring. Noen familier skal gjøre alt i ferien, andre har knapt nok råd til å feriere. Prinsippene om likhet og brorskap drukner i en samfunnsmoral som tidvis tenderer til å være seg selv nok, for å si det på ibsensk.
Imens skinner sola inn på trammen i fellesferien, og de av oss som har anledning pakker snippesken og gjør seg klar. I min familie var sommer som vinter knyttet til minner i en liten campingvogn som tok oss sørover i sommermånedene og til Rauland på vinteren. Innimellom la vi ut på langtur, for oss var ferie det samme som tur. For vennene mine var det ikke alltid slik. Her forleden leste jeg om en politiker som løy om hva han gjorde i feriene sine da han var liten, fordi han skammet seg over at foreldrene ikke hadde råd til å reise på ferie. Han er dessverre ikke alene om den opplevelsen.
I skolen møter vi ungdom som gruer seg til ferie, de deler klasserom med venner som har sommerhus i Frankrike eller feirer jul i Thailand. På forsommeren tilrettelegger lokale foreninger for å ta i mot fattige barn fra Litauen til sommerleir i Telemark. Samtidig leser vi om tiggere her hjemme som blir utvist fra leirene sine, der unger neppe blir spurt om hva de legger i begrepet ferieminner. Det er ekstra vondt når unger opplever å bli stigmatisert og ekskludert i et samfunn, det har vi plikt til å forhindre.
Den franske poeten Baudelaire inviterer leseren til en reise i det vakre diktet «l’Invitation au voyage» hvor han skildrer et lykkeland der alt er skjønnhet og orden: luxe, calme et volupté – luksus, fred og elskhugstrang. Selv ble han grepet av hjemlengsel da han var på reise, og fikk ikke realisert de store reisedrømmene. Likevel lengtet han ut, og det skildret han i vakre ordelag. Et ekte lykkeland er i følge Baudelaire et land hvor overflod speiler seg i orden; nærmest en tilstand av ro der det materielle ikke dominerer, men der vi føler en overflod av raushet, nytte og samhold. Et slikt land gjør vi klokt å investere i.
Julirevolusjonen i Paris, et maleri med klar appell om å gjøre motstand til daværende kong Karl Xs forslag om å innskrenke ytringsfriheten
Look to Norway! sa Roosevelt i en mørk periode av vår historie, og lenge etter har mange land gjort nettopp det, jamfør den skandinaviske samfunnsmodellen. Helt ufeilbarlig er den dog ikke. Den bærer på en mørk hemmelighet, en skygge om du vil: noen faller utenfor. Samtidig som vi forbruker mer og lovpriser individuell frihet, blir avstanden mellom oss større. I det franske mottoet fra 14. juli 1789 ligger det ikke bare et krav til frihet og likhet, men også en gjensidig forpliktelse til å inkludere medmennesker i et felleskap. Vi kan begynne med å rette fokus mot alle barn og unge. Tross alt er det summen av de små øyeblikk som utgjør selve livet.
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar