14.04.2012, Summen av alle øyeblikk

Våren kom tidlig i år. Listende på forfrosne føtter en dag i februar med en og annen blåveis, før den ellevill og overvarm deiset over dørterskelen i mars og tok pusten fra oss med sin varme og blomsterprakt. De mest modige pakket inn vintertøyet, mens andre løp ut i naturen for å nyte øyeblikkene; de visste at varmen bare hadde kommet for å hilse på. Det kan være kaldt i april, like fullt byr måneden på forandringer i naturen så vel som i menneskesinnet. Alt blir lettere og lysere, det gjelder å bruke alle disse øyeblikkene og fylle kroppen med energi.

9. april 1940 var isende kald på alle måter, forteller min onkel. Han husker dagen av åpenbare grunner, hele hans liv har han båret med seg hendelser fra de fem årene som fulgte under tysk okkupasjon. Om russeren som ble funnet død under en stein oppi skogen, om likvideringen på Fensmyra, om skuddet på Brekkatoppen og om min bestefar som malte korn i smug på nattestid mens spøkelsene danset rundt Mølla. Årene var fulle av inntrykk for ungene, men ikke bare slike øyeblikk har festet seg. Onkel var tolv år 9. april, og satt rank og rak på skolebenken på Dolva skole. Mens den illsinte læreren messet, så unggutten ut på jordene og lengtet seg bort og ut. Snøen lå fast og fin cirka en meter i høyde, forteller han, så hard var den at han synes å huske at hestene hjemme på gården kunne trekke tømmer oppå uten problemer. Denne skaren ga kjelken drivende fart ned Ønnadalen, han kunne nesten ikke vente til han kom hjem!


Vel hjemme på gården
fikk han i farta øye på at døren til finstuen stod på gløtt. Og der – midt på lyse dagen – stod foreldrene hans på stuegulvet i  en heller tett omfavnelse. Han hadde aldri sett lignende før, ikke siden heller for den saks skyld, og ble stående å måpe til han ble oppdaget og kastet på dør. Denne dagen hadde far Erling blitt innkalt til tjeneste på Heistadmoen, de fryktet kanskje dette var siste gangen de så hverandre? I april i år fortalte onkel denne historien til faren min, og slik gikk det til at jeg fikk vite at min bestefar, mølleren og felespilleren Erling, klinte med bestemor Torbjørg i finstuen på Ønna den 9. april 1940. Det var stor stas. 72 år senere kommer et slikt gyllent øyeblikk for dagen, et fortryllende stykke minne fra en barndom under krigen som ellers måtte ha fortont seg både kald og lei.


Jeg tenker på alle øyeblikkene i livet
, de helt store og de små som kan hende blir de aller største – de er gode å ta vare på. Mens du legger planer for i morgen, renner livet ut mellom fingrene på deg, grip det – det kommer aldri igjen. Men noen dager er mørke og tunge, og i januar hadde jeg nettopp en slik en. Klokken var bare halv fem, og mørket gjorde meg uendelig trett der jeg gjespet over postkassen, helt til jeg kom over et brev med sirlig håndskrift.

Til Nina, stod det, frankert og med ukjent avsender. Lysene fra gatelyktene slo mot meg fra vinduet, skuldrene føltes ikke lenger like tunge og søvnen som hadde jaget meg hele ettermiddagen, måtte vike for nysgjerrigheten. I all verden, hvem er det som har sendt meg et dikt? Diktet het og er skrevet av Kolbein Falkeid:

Nå er du. Her og nå.
Det er nå du sitter i cockpiten
og har ansvar for at jorda når fram
til neste generasjon.
Det er nå du kan slå i bordet
og si hva du mener. Det er nå
du kan lese gressets
lette kursiv i vinden,
trærnes eldgamle stavelser og dyreblikkets
meninger om justismord.

Ja, her og nå. Det er nå
minstejenta puster godnattkysset
på kinnet ditt. Det er nå
du står på fyrdørken og kan skufle
venners ord, morgenlys og nytraktet kaffe
innunder kjelene
så det damper og går.

Vent ikke på drømmen om i morgen, kamerat.
Sleng lassoen din rundt hornene på den,
hal inn
og hiv den over ende.
Det er nå du har sjansen. Her og nå.
Bare her og nå.

De neste minuttene gikk med til å lete etter avsender, tyde poststempel og håndskrift, jeg til og med snuste på brevet som en hund. Det var som om våren hadde vært og rusket meg i håret, og vekket meg. Fine dager fulgte fulle av overskudd som jeg forsøkte å dele med meg så godt jeg kunne. Avsenderen har senere gjort seg til kjenne, og ordene har fått æresplass på den mest populære døren i huset; kjøleskapdøren. De minner meg om at jeg må leve i dag, og ta vare på de gode øyeblikkene.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: