I disse dager er Russland under lupen, ikke bare fordi de forvalter den olympiske ånd, men for sine brudd på ytringsfrihet og diskriminering av grupper. Regnbueflagget og all annen form for homofil «propaganda» blir straffet; enkeltindividets verdighet står på spill. Alle lever vi bedre med en god porsjon raushet i våre liv, avtrykket av en klem eller de vennlige ordene blir sittende i lenge. Det blir også fordommen og intoleransen.
For mange år siden skrev jeg en artikkel i Varden om en ung homofil gutt som hadde tatt sitt liv på grunn av mangel på aksept i en menighet. Den gangen var homofiles rettigheter et tema verdt å slåss for, i dag derimot fremstår det nesten som latterlig å måtte kjempe for noe så fint som kjærlighet. Vi vet bedre enn for bare tjue år siden, til og med fiendebildet ser ut til å ha endret seg. Siden den gang har mange av oss sett søstre, brødre, kjendiser og venner komme seg helskinnet ut av en heller slitt metafor.
Likevel har toleransen sine begrensninger, det fikk også jeg erfare her forleden. I en ellers svært så frisk diskusjon, la X frem påstanden om at siden homser selv feirer det de kaller «skeive dager», måtte de innerst inne være klar over at det fantes noe som ikke var skeivt, noe rett − det vi med engelsk i baklomma kaller for «streit». Fra dette ledet han argumentasjonen over i spørsmål om «normal» versus ikke (fullt så) normal. Jeg forsto at det ikke var fornuften, men et etisk dilemma forankret i fordommer som la premissene for hans åpenbare feilslutning.
«Skeiv» beskriver at man befinner seg utenfor hovedstrømmen, altså utenfor det folk flest oppfatter som normalt. Hovedstrømmer er det god grunn til å være på vakt mot, det kan historien fortelle oss. Dersom vi ikke tenker selv, men lar oss lede fremover av en strøm, kan vi finne på mye rart. Hardest vil det alltid gå ut over den som av en eller annen grunn befinner seg utenfor. Men vi er forskjellige, det er det som gir oss egenart.
Jeg synes det er vanskelig å respektere stemmer som aksepterer homofili, men som ikke evner å tolerere det. Like utfordrende er det å se en fordom rett i øya uten å brøle ut at den fordummer. Stemmer, som ved å klamre seg til sine fordommer, legitimerer stigmatisering og åpner for at en ærlig hverdag kan fortone seg vond for mange. Hvor kommer denne skepsisen fra, er det kun en klaustrofobisk homofobi? Den kan i tilfelle kureres.
Den ytterste konsekvensen av homofobi er dyster. I flere land tortureres homofile, i andre straffes homofil praksis med bøter eller fengsel, slik som i Uganda der straffen er livstid. Noen steines, selv i Oslo har advokat Elden nettopp forsvart en kjent islamist, som har oppfordret til steining av forfatteren Amal Aden. Unge mobbes i skolen, og urovekkende mange homofile forteller om hatkriminalitet og åpenlys sjikane i det offentlige rom, også her hjemme.
Verre er det i Russland, der det frie ord i mange år har hatt langt dårligere vekstvilkår. Homofobi er presset inn i selve lovverket, og i disse dager kan vi av og til se publikums stille protest i form av mangefargede hansker på tribunene i Sotsji. De andre protestene hører vi så vidt, ekkoet av stemmene fra dem som trakasseres. Kjentfolk fra hele verden står sammen mot loven som forbyr homofile å tilkjennegi sin legning. Søkegiganten Google lot regnbueflagget pryde sin logo på OLs åpningsdag. Idrettsutøvere har protestert i forkant av og under lekene, slik som høydehopperen Emma Green Tregaro som lakket neglene sine i regnbuens farger, eller Blake Skjellerup, skøyteløperen som har lovet å gå med homopins gjennom hele OL. Provoserende og unødvendig, vil kan hende X mene, og flere med ham. Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Protestene burde strengt tatt være helt unødvendige, det er de dessverre ikke.
Jakten på konformitet fortsetter. Loven i Russland bidrar til å marginalisere seksuelle minoriteter, og er helt klart i konflikt med grunnleggende menneskerettigheter. Også i Norge har vi en jobb å gjøre. Min oppfordring til oss alle er at vi tør å være litt småskeive under disse OL-dagene i Sotsji, og våger å trå litt utenfor hovedstrømmen. Neste gang kan det være en av våre verdier som får unngjelde for «normalen», da gjelder det å være forberedt.
Copyright © 2014 Varden. All Rights Reserved.
Nina Bell 
Igjen, veldig godt skrevet Nina!
Jeg synes det er vanskelig å forstå, men likeverd er desverre fortsatt ikke en selvfølge, eller en menneskerett annet enn i ordet.
Homofili er etter min mening, ikke noe det skal være nødvendig å tolerere. Man skal ikke «dømmes» etter hvem man er, men hva man gjør.
LikerLiker
Tusen takk, Katharina – for dagens kommentar, og for at du hver gang bidrar med hyggelige ord og tilbakemelding! Vi er visst enige også i dag 🙂
LikerLiker