02.03.2013, Å være i livet

Siden morgenkvisten har en jevn strøm av oppdateringer og såkalte likes rullet over pc-skjermen. Noen forteller om ferie, andre ønsker seg nye sko, mange gleder seg til helgen og bilder av gode øyeblikk gir oss innsyn i en virtuell hyttebok. Slik går timene i likens og lovordenes høyborg – den unevnelige, den umistelige, facebook. Stedet som gir seg ut for å speile vårt samfunn, der nære og fjerne mennesker kommer sammen til en flokk som bindes til hverandre i et felles ønske om å se og bli sett.

Blant ønsker og hjertesukk, som gir seg ut for å ha utspring i ydmyke menneskers selvinnsikt, tar flere brukere bladet fra munnen og sier noe om virkeligheten der ute, om tingenes egentlige tilstand. De fleste av oss opplever ikke bare lyse dager, men har kjent på det som er vondt i livet. Mange av oss har hatt hodet inni en sementtrommel og lurt på hvordan i all verden vi skal klare å komme oss ut av mørket som legger sin ubeskrivelige masse rundt oss og med ett gjør livet meningsløst.

Rabaram - Paris

Pantheon i Paris, siste hvilested for de store tenkere og vitenskapsmenn: Voltaire, Rousseau, Braille, Zola – og en kvinne; Marie Curie

En som har vært med på å sette ord på meningsløshet, er årets Fritt Ord-vinner Per Fugelli. Han har i en årrekke kritisert norsk helsevesen og krevet at hele mennesket må settes i sentrum. På tampen av fjoråret rettet han i en tankevekkende kronikk i Dagbladet en appell til alle om å bry oss mer om hverandre. Han kritiserte glansbildetenkingen, og med det også nettsamfunnenes forherligende virkelighetsoppfatning. Vi mennesker lengter etter oss selv som en flokk av ufullkomne skapninger, skriver han, ikke en flokk av glansbilder og overmennesker, men hele mennesker.

Humanismen fordrer at vi skal bry oss om hele mennesket, ikke bare glansbilder og vår egen flokk, men opptre respektfullt og imøtekommende også mot meningsmotstandere, selv om det kan være utfordrende. Jeg synes for eksempel det kan være vanskelig å forstå at mennesker tviler på vitenskap og søker etter svar på livet i det overnaturlige. I det siste har media avslørt kvakksalvere som profitterer på å selge kunnskap de ikke har, og usannsynligheter, slik som fjernhealing via telefon, tilbys som en reell behandlingsform for syke. Til tross for slike tilfeller bør vi ikke avskrive alternative behandlingsformer, men vi må ha lov til å vise sunn skepsis.

Både i grupper på facebook og i samfunnet for øvrig opplever mennesker å bli ekskludert. Selvsagt skal vi ta vare på vår egen flokk, men vi må også i større grad bestrebe oss på å rive ned grenser mellom mennesker, og sørge for å arbeide sammen om en felles fremtid.

Selvskrytet på facebook kan kanskje være med å bekjempe den skjellsettende Jante-loven og gjøre oss bevisst på hva slags mennesker vi ønsker å være, men samtidig kan det skape større avstand mellom oss. Kanskje kunne vi frigjøre noen timer fra nettet, og heller være grensesprengende i den virkelige hverdagen; en hverdag som ikke får like mange likes på facebook.

1 svar

  1. Å antyde at oppdragsforskning kan manipuleres, er lite populært. Ikke desto mindre er det sant. Forskeren kan tilpasse resultatene til oppdragiverens forventninger. Det gir penger i pungen. Eller så kan oppdragsgiveren bestemme formidlingen og hva som skal publiseres. Og ettersom rapporten defineres som oppdragsgivers eiendom, kan ikke konklusjonene etterprøves kritisk av andre. Hvordan kan man da med sikkerhet stole på resultatene ? Kansje tanken om «den rene, sanne og ubesudlede kunnskap» egentlig er en myte, fordi det ikke finnes en nøytral forsker ?
    Som forsker betraktes jeg som «nøytral» og har derfor monopol på sannheten. Jeg kjenner de mange fremmedordene; fagspråkets makt. Jeg er flink til å snakke og flink til å skrive. Ingen stiller så likevel spørsmål ved mine argumenter. Jeg betraktes som uavhengig ekspertise og leverer faglig funderte premiser, selv om du som oppdragsgiver og jeg vet at jeg i bunn og grunn er redusert til en leverandør av argumenter som du betaler godt for slik at du kan påvirke beslutningstakerne i den retning du ønsker. Og er du allerede en del av maktsystemet, vet vi begge at du ønsker argumenter som passer inn i det valget du allerede har tatt. Oppurtunist, jeg ? Ensretting ? Forskeren som et nøytralt vitne ? Som amerikanerne sier: «Follow the money.» Eller kortversjonen: «Money talks.» Markedstilpasning kalles det, men det er noe vi ikke snakker høyt om.

    Fra boken Institusjonen en historie om makt og avmakt

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: