Ett år, pappa

24.10.2020.
Et år er gått.
I dag ser jeg bare ryggen din. Den brede, sterke, rødrutete ryggen med sælene på.
Sæler som støet deg på fortida og forsiktig forsøkte å holde tritt med nåtida.
Snille, store mann. Så liten du var i alt det store, elskelig i alt det bøse, øm i de svære henda.

Lyset i øya dine når jeg låste meg inn og stjal en klem, eller når linerla nok en gang fløy ut fra takrenna. Når J kom fra Danmark, familie sveipet innom, eller en ukjent, en gammel bekjent ringte på? Gleden var like stor som når ekornet satt i bikkjetrappa nok et år og spiste skalk, eller når Ruggen hoppet opp og ville ha kos.

Iveren din over å fortelle en gammel røverhistorie tente gnisten helt til det siste. Om jaktkamerater, om da du gikk på vannet, Jens lo så tennene blåste ut, eller om da du ble hengende flere timer i ei bjørk mens den illsinte elgen sparka og slo under deg etter bikkja. Du fikk heldigvis skutt den.

Og du herlige tid, når mamma kom inn i rommet! Som du elsket henne, selv når hun irriterte deg, var hun alt. Over 60 år, fremdeles dronning i heimen, din livs kjærlighet.

Gleden over å se oss eller å få en koselig telefon spredde seg som varme i rommet i Hustvedtkaasa. Ingenting var som et etterlengtet besøk, uavhengig om det var en bekjent, en venn, familie eller en ukjent. Da kollegaen min fra Franrkike var på besøk og utforsket låsekasse på den gamle kjøkkendøra, skrudde du den av og sa «værsegod» selv om vi ikke ville få lukket døra etterpå, akkurat som da en fremmed manglet komfyr, og du insisterte på å skaffe han en, eller da du ordnet med å sende et buet Jøtul ovnsglass til Polen. Alltid raus, i et samfunn som teller penger og misunner, trenger vi en som ikke har, men gir.

Evnen til å elske en far, selv en far med mangler. Du lærte meg å finne stort i det lille, å se når andre ikke har det bra. Du lærte meg at å være rik ikke har noe med penger å gjøre. At selvskryt bare er nettopp det. At rusen bare er én del av et helt menneske, en er så mye mer enn sine lyter. Mest av alt lærte du meg at bare å være er godt nok.

Jeg savner deg hver dag. Leter etter roen som når du satte på kaffen etter jobb, eller mot slutten da du sov utmattet, men fornøyd, i stolen, jeg sluknet i den rolige stemningen på sofaen. Savner tiden når jeg satt trygg og varm i bilen på morgenkvisten og du kjørte meg til flyplassen, hentet og kjørte alltid i god tid stod bilen og summet på utsida med nykokt kaffe og niste, eller når du smørte brødskiver med nøkkelost eller grilla pølser på spidd på bålet i skauen. Savner gleden din da tida snudde og vi kom med mat, også på sykehuset. Du var alltid så takknemlig at en blei reint glad av det sjøl.

Tenker titt og ofte på alt jeg kunne spurt deg om, ting du kunne fiksa for meg, noe jeg skulle ha lært mer om, men er likevel glad for at jeg lot deg fortelle dine historier igjen og igjen. Jeg lyttet og lo. Fremdeles hører jeg stemmen din.

Takk for at du inkluderte meg i jakt, i skauen, priset høyden min og lot meg være meg. Takk for alt du gadd å lære meg om håndverk, verktøy, ved, sjø, fyring, bygging, bærestropper, kortspill og jakt, og for Taube og Björling, for skauturene i dyp snø og rundt bålet, for alle de vittige kommentarene og all latteren. Og takk for at du også slapp inn T.

Ett av de siste minnene er da du og J holdt hender to dager før du døde. Jeg burde ha sett at nå var det tomt hos deg, men jeg maktet ikke gi slipp på deg. Dere to, på sett og vis så like, om enn forskjellige, så inderlige gode og nærværende begge to.

Ja, jeg har vært heldig. En far med evnen til å få folk rundt seg til å føle seg bra, vel vitende om at han sjøl ofte hadde feila.

Takk for fine dager pappa, men også for de tøffe åra: jakta, for bacalaoen servert i ymse sosiale settinger, for julaftener der alt gikk på trynet før riskremen, for skiturene, kjøreturene, tyriveden, krisetid i Liseberg, skyting på blink, Volvo, verdens beste Melumspagetti, fårikålgryta, for at du lærte oss å inkludere, for å vise aktsomhet mot «øvrigheta» og forakt for grådighet og løgn. Takk for all hjelp, og for at vi fikk lov til å hjelpe deg da det gikk mot slutten. Jeg ser deg i meg og er takknemlig både for det vonde og det gode.

Du har vært så mye i mitt liv, pappa. Du og mormor, nå hviler dere sammen. Selv i dag ser jeg ryggen din i skauen ved Oskarsvei, på Risbru, i Ønnaskauen med staven og skjorta, sekken og kniven, og hører det knitrer i matpapiret. Det blå blikket. Saga, vadmel og ull. Jeg vet du ikke ville ha noe fuzz på grava, men vi pynter likevel litt ekstra fordi vi savner dere så, og gråten ligger og lurer i savnet. Skulle ønske vi kunne hatt deg lenger, men er glad for at du har fått fred. Du er forankret i tida mi, pappa – jeg er så takknemlig.

T hilser, for ham er du «bestovitsjek»

Hvil i fred.

På gjensyn

Så reiste du foran.
Fløy ut i skog over tjern
Myr og tue
Hvilte deg mot en ven stein
Med måsateppet rundt deg, venter du på mor.

Stor. Sterk. Grom.
Klar i røst og tanke
Et upolert menneske
Med blå luker som ga liv i rommet
Trøst i sjela.
Mat i magen.

Varm i hand og hug
Med skauen og havet som tro tjenere
Et hverdagsmenneske som bare var
Kun avbrutt av tidvis
Flukt til en mørk virkelighet vi ikke forstod
– Der du kunne fly!

Nå sanser jeg deg i bruset over åsen
I fargene over himmel og eng
Der røttene fra livet ditt gror
I mild vemod og glede
Over alt du ga.

---

‹ Asters

Tid er en underlig gjest ›

---

Kategorier:Skriverier, Uncategorized

Stikkord:familiebordet, kjærlighet, klem, livssyn, meg selv, nå, pappa, Solum, vandring, verdighet