Taubes gamle viser …pappa 80 år

Pappas bursdag i TAMin far Søren Aadna, født 12. juni 1936, startet sin karriere med 7-årig folkeskole på Dolva skole i Melum. Rundt regna 3,5 år med utdanning må det vel bli, de gikk ikke på skole hver dag. Han var flink i matte, kanskje kunne han ha gått videre med det hadde tiden vært annerledes, men det var den ikke. Han ble født på Dolva og blei på Dolva. Det er akkurat der han liker seg. Sinnalærer Melfald gjorde sitt for å skremme kunnskap inn i elevene med vekslende hell. Hjemme var det ikke tid til mye lekser, men til arbeid og moro. I et ikke så stort værelse på Ønna-gården bodde Søren, faren og mora samt fem søsken, hund og katt. Men det var godt og fritt å vokse opp på gård med dyr, særlig minnene med broren Åsmund har gjort uutslettelige inntrykk på Søren.

Han hadde fem søsken, i dag er bare Johan igjen. På de andre romma på gården bodde resten av Aadna-slekta, gamletanter og onkler. De hadde hest og kyr, katt og hunder, griser og det de trengte å spise. Det var et gjestfritt hjem, og hver søndag lagdes mer mat enn de sjøl spiste. Særlig under krigen husker pappa at det kom byfolk på søndagsmiddag, de hadde mindre mat i de stramme krigsåra. Men Erling Andreas Lloyd Johannes Aadna, far til Søren, var møller i Kvernfoss mølle, og derfor var de sjølberga med korn. La du til kjøtt og poteter og litt vilt, ble det godt med mat til alle. Mora, Torbjørg fra Vinjerui i Vinje, var særlig god til å bake og lage hverdagsmat. Kringle var fast hver søndag, og kjøttkakene og ribba kunne ingen lage bedre, heller ikke i ettertid, visstnok.

14,5 år ville Søren akkurat som storebror Johan drar til sjøs. Det var ingen andre muligheter hjemme den gang. Framtida de kunne se for seg var på sjøen, helst ville han spare penger til å ta maskinistutdanning. Det var tøffe kår i byssa, hardbarka sjøfolk skilte ikke mellom det å være 15 eller 30, og rett som det var ble han sjøsyk i begynnelsen. Til oss ungene forteller han om da han første gang fikk smaken av spagetti i Napoli, den dag i dag spiser vi hans hjemmelagede «Melum-spagetti». Han forteller også om første gang han smakte bananer i Sidon i Libanon, det var så godt at han spiste hele klasen med påfølgende magetrøbbel, eller da illsinte fastboende kastet stein etter ham i Alexandria i Egypt, uvisst av hvilken grunn. Sjøfolk lærte mer enn geografi på disse turene. Den dag i dag når han hører Taubes gamle viser, vekkes minner fra åra på sjøen. Han er forresten god til å synge Taube sjøl.

Da jeg bodde i Normandie, kjørte og hentet Søren meg i Frankrike. Han liker å reise, og å kjøre bil. Da vi passerte Le Havre, fortalte han om da han og en kar fra Siljan han seilte med satt på en benk foran det som så ut som et vanlig hus og smakte sine aller første dråper champagne. Fra andre siden av gata kom en mann mot dem og sa – Hei. Det var visst sjømannspresten. De hadde satt seg vis-à-vis kirken som langt fra så ut som en kirke. Litt flaue blei de, selv om sjømannspresten nok hadde sett verre saker. Søren fikk sett mye på sjøen, dro hjem, men begynte ikke maskinistutdanninga. I stedet fikk han jobb hos Lundetangen Bryggeri, før han begynte i trelasthandelen hos M. Evensen i 1954. Han var tro til bransjen og firmaet, og arbeidet med trelast resten av yrkeslivet, hos det som de eldste vil huske som «Evensen».  Også lenge etter pensjonisttilværelsen gikk han vakt hos Maxbo. Trelast og byggevarer, få kan like mye innen feltet.

Søren møtte sin utkårede på Fjærejordene i Solum. Hun var fra Geiteryggen og ei skikkelig bydame. De var flotte begge to. Han 1,95, stor, blond og blåøyd, hun 1,73 alltid med høye hæler, ravnsvart i håret i moteriktig minikjole og perlekjede med rødmalte lepper. Kanskje var de perfekt match, eller kanskje tiltrekker motsetninger hverandre, men by møtte land den gangen og i 1957 giftet de seg, året etter kom sønnen Steinar til verden. Siden ble det to unger til, Jarle og Nina, og barnebarna Maren og Elin. De bosatte seg først i Skien før de flytta til Brekka. I 1974 bygde de hus på tomta til Sørens foreldre i Melum, og der ventet år med jobb og reise, jakt og hverdag i et stort hus ved skogen. Litt for stort kanskje, men utsikten er fremdeles upåklagelig. Det er rart med det, en venner seg til å se langt ut og drømme, og det gjør Søren.

Hele livet tro til arbeid, kona, til skogen og jakta. Han har skutt over femti elger, slakta enda flere, utallige rådyr også. Om beina er litt mer skrantne nå enn da han fløy opp og ned Valsfjell for «noen» år siden, er det ingenting å si på fagkunnskapen og ekspertisen. Søren er en iherdig skytter, og ihuga jeger i alt han foretar seg. Dessverre deler ikke kona interessen for godt vilt, men sønnen Steinar følger opp mat- og jaktinteressen og serverer gjerne hjemmelagede og selvskutte delikatesser.

Mange gode venner har gått bort, men skulle de si noe om Søren, måtte det være at han er lojal, blid og kjapp i replikken. Humoren er upåklagelig og han er alltid hjelpsom, og så glitrer det i øynene når han får fortalt noen gamle skrøner. Det glitrer også i øynene når han ser på Liv Berit, for det er ingen tvil om at det er kjærlighet. Hver morgen får hun frokosten servert, akkurat slik hun vil ha den.

Pappa er hjertegod. Jeg har alltid blitt oppmuntret til å holde ryggen rak og tenke fritt, og har fått samme muligheter som brødrene mine. Det har aldri vært noe snakk om jente- eller guttearbeid hjemme hos oss. I tillegg har vi kunnet jåle oss til trengsel, og gjøre mer eller mindre som vi vil. Fasade bryr han seg ikke om, bare en er grei og real. Sånn er pappa. Det er rart å tenke på at han 12. juni blir 80 år. Det blir stas å få en far i 80-åra.

Riktig til lykke med dagen!
God klem

%d bloggere like this: