I underkant av en måned etter terroren i Paris, har vi Charlie friskt i minne. Selve terroraksjonen og debatten i etterkant speiler tendenser i samfunnet som vi må være på vakt mot, særlig generalisering av hele grupper. Mangfold må inkludere alle, også rake motsetninger.
Det kollektivistiske menneskebildet skapt av media, er med på å forblinde vår hverdag. Svart-hvitt-tenkning som kobler enhver muslim til terror, sprer frykt og fordommer. Når skal vi lære at muslimer og fundamentalisme ikke er det samme? Der radikal islamisme er en trussel som må møtes med mer sikkerhet og mindre naivitet, er muslimer mennesker som må møtes med mer kunnskap og varme.
Både i Norge og i Frankrike opplever muslimer økt skepsis i samfunnet, og med angrepet på Charlie Hebdo, frykter de ytterligere problemer både på arbeidsmarkedet og i samfunnet forøvrig. Samtidig rekrutteres unge menn i fattige områder til jihad, familier føler seg maktesløse. I etterkant av terroraksjonen, ble det laget et motsvar på Charlie-kampanje med logoen: Je suis musulman (jeg er muslim) som fikk bred støtte. Bare en gruppe vil aldri våge å tilkjennegi seg på samme måte: jødene.
Antisemittismen slår inn over Europa, også her hjemme avdekkes fordommer mot jøder. Bak faner av solidaritet mot israelsk blokade av Palestina, går særlig venstre fløy hardt ut mot Israels politikk. Faren er at landets statsborgere og jøder generelt rammes. Enkelte trekker paralleller mellom nazistenes herjinger og Israels behandling av palestinerne, og hele 12 prosent gir jøder selv skyld i at de blir forfulgt ifølge en undersøkelse på regjering.no. Dette er selvsagt en grov forenkling. Historien forteller oss at antisemittisme har hatt gode kår lenge før blokaden.
De fleste av oss er kjent med en mørk side av vår grunnlov av 1814 som nektet jøder adgang til kongeriket, i motsetning til loven i Frankrike, der jødene ble emansipert ved lov allerede i 1791. Argumentasjonen på Eidsvoll skal ha båret preg av antisemittiske stereotypier som gikk ut på å forsvare landet mot den såkalte ”handelsjøden”. Stereotypiene om den griske og gjerrige jøden levde godt gjennom hele middelalderen, og blusset siden opp igjen i konfliktene på 1900-tallet, både under første verdenskrig, den russiske revolusjonen og under de harde 20- og 30-åra. Da andre verdenskrig stod for døra, var mang en etterrettelig nordmann raskt ute med å angi sin jødiske nabo. Her hjemme ble hele 772 jøder deportert i årene 1942-43, kun få av dem kom tilbake. Det er vanskelig å ta innover seg det faktum at vanlige, norske tjenestemenn og borgere var skyld i angiveriet i disse tungtvannstider, men det må vi. Dette er en del av vår felles europeiske historie, den må vi aldri glemme. Når vi i disse dager markerer at det er 70 år siden den kontrollerte og systematiske likvideringen av en hel befolkningsgruppe i Europa, må vi samtidig sørge for at et lignende hat aldri igjen ser dagens lys.
Bare timer etter angrepet på Charlie Hebdo, rammet terroren en jødisk butikk i Paris. Attentatmannen skal ha båret på en liste over jødiske skoler i området. De 500 000 jødene i Frankrike forteller om trakassering og vold, og mange frykter for sine liv. Denne lørdagen i det jødiske kvarteret Marais patruljerer politiet mannsterke. I rue Rosiers, som vanligvis er berømt for sine fantastiske schawarma og jødiske bokhandlere, flakker blikkene. Sikkerhetsforanstaltningene er alt annet enn naive i etterkant av terroren. Nå tas truslene på alvor. Tusenvis av franske jøder har allerede gitt seg i vei til det forjettede land, etter angrepet i januar antas det at over halvparten av landets jøder rømmer landet.
I rikspressen her hjemme leser vi om mennesker som ikke tør å gå ut offentlig med at de er jøder. Om vanlige mennesker som ikke tør å leve åpent som jøder og lever i frykt på grunn av sin egen identitet eller tro. Ordet ”jøde” brukes som skjellsord i skolegården, det er akkurat like ille som å si ”muslimjævel”.
Vi leser om nynazistiske strømninger i Sverige. Pegida rekrutterer tilhengere, og vi ser – om vi velger å se etter – at historien sakte, men sikkert gjentar seg. Det må vi for all del forhindre.
Bilde fra skoletur til Paris i 2012.Detter i det jødiske kvarteret av Marais. Sultne elever står i kø for schawarma og falafel i rue Rosiers, Bak ser du kjøperen som har imponerende kontroll over alle bestillingene.
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar