Minneord til pappa

– minneord skrevet til pappas begravelse i Solum kirke 8.november

Pappa er død. Vi har mista et anker.

En som alltid hadde tid eller tok seg tid. En som fikk oss til å le med sine kommentarer og kjappe replikker, en far som ga meg ro. Verdens beste klemmer. En stor og sterk mann som visste å vise følelser. En bauta har gått bort, skrev kusine Linda til meg forleden. En kjempe har tatt staven og gått foran oss, skrev kusine Tordis. Søren var en forteller, en jeger, en sta mann, en bøs mann, men mammas lille venn til det siste, vår varme pappa og en snill bestefar og bonusbestefar. Pappa takket alltid. For hjelpa, for maten,  telefonen eller besøket. Den takken lever i oss.

Pappa ble født den 12. juni 1936 i Melum av Torbjørg Vinjerui fra Vinje. Faren Erling Andreas Lloyd Johansen  Aadna, var møller i Kvernfoss møller i Solum. Noe særlig skolegang var det ikke, tok en bort alle fridagene, ble det rundt regna 3,5 år på Dolva skole, regnet pappa seg fram til. Han var god i matte. Søren Ønna med Hønna! erta de på skolen: Ikke hadde de penger til sko, men snørte puttiser på beina. Buksa var vadmel uten lommer og ofte altfor stor med tau i livet. Fra skoledagene fortalte han ikke sjeldent om lærer Melfald som visste å tukte elevene sine blant annet med spanskrør over fingerspissene om de ikke kunne leksa si. Pappa kunne leksa si, men en venn på Dolva fikk stadig lide for kjeppen, sånt synes pappa var leit.

I et lite værelse på Ønna-gården bodde han, Torbjørg, Erling samt søsknene Johan, Marta, Aasmund og Margit sammen med hund og katt. Torbjørn kom til litt senere. De lå anføttes på benken, og snorka i kor, og på  naboromma bodde tanter og onkler med sine. Det var trangt om saligheten på Ønna. Minnene fra barndom med broren Aasmund hadde satte spor i ham, og han fortalte ofte om hverdagen, om gårdsbrannen, russersteinen, sinna folk og fe eller da han og Aasmund satt på taket og så krigsfly over hustaket på gården. Og om Marta, søstra, som var så snill og god.

To dager før pappa døde fortalte han nok en historie om Aasmund. Mora Torbjørg hadde ofte illsinte dyr: en sinna-bikkje som het Ruggen, en sinna-hane som lød Karl Gustav, og en sinna-katt jeg ikke vet hva het og som bare likte bestemor. En dag var det at Aasmund irriterte seg noe veldig over Torbjørg, så da hun stod bøyd over vaskebøtta i tynn bluse, løfta Aasmund sinna-katten på ryggen hennes og dro den etter halen til den mjaua høyt og kvesset klørne gikk rett inn i ryggen på henne. Pappa lo godt i sykesenga da han fortalte, støtt og stadig fant de på spikk sammen, før de løp ned mot Ønna-dammen og la seg flate i grasset og for å gjøre seg usynlige. Aasmund var smart og lå musestille lenge, men en utålmodig Søren tittet litt for fort opp av åkeren, og rakk akkurat å få seg en lusing som han kalte det.

Det var et gjestmildt hjem på Ønnagården. Hver søndag kokte de raust med mat. Kjøtt, poteter og vilt hadde de nok av. Og hver eneste søndagsmiddag kom folk fra byen og omegn for å spise. Bordverset I Jesu navn går vi til bords innslag, for de var musikalske om enn ikke videre religiøse på Ønna. Etterpå fulgte Torbjørgs kringle. Når det var godvær, tok bestemor kringla i et trau med koppehåndkle over, og så gikk familien opp og satte seg til i Ønnaskauen med bålkaffe og nystekt bakverk. Hvem vet, kanskje tok bestefar Erling opp fela, eller kanskje sang de en sang der oppe? Det var ikke rikdom som preget Ønna, men som møllerens sønn, med sankere, jegere og arbeidsfolk i huset var det godt med mat, og Søren hadde alltid et tett og inderlig forhold til mat. Han har spist alt fra bacalao til østers, og grevling og trost – kresen det var han ikke.

14 år måtte Søren akkurat som storebror Johan dra til sjøs. Aasmund dro også, og siden lillebror Torbjørn. De unges framtid var på sjøen. Det var tøffe kår i byssa, hardbarka sjøfolk skilte ikke mellom det å være 15 eller 50, og rett som det var ble han sjøsyk. Til oss ungene fortalte han om da han første gang fikk smaken av spagetti i Napoli, eller om sitt første møte med bananer i Sidon i Libanon, det var så godt at han spiste hele klasen med påfølgende magetrøbbel. Han fortalte også harde historier fra sjøen, som da illsinte fastboende kastet stein etter ham i Alexandria i Egypt, uvisst av hvilken grunn. Sjøfolk lærte mer enn geografi på disse turene. Når han hørte Taubes gamle viser, vakte det minner fra åra på sjøen. – San boron bon en liten by for utan gata

Da han kom hjem fra sjøen jobbet han hos Lundetangen Bryggeri, kanskje var det bukken som passet havresekken? før han begynte i trelasthandelen hos M. Evensen i 54. Han holdt seg til trelastbransjen resten av yrkeslivet, også lenge etter pensjonisttilværelsen gikk han vakt hos Maxbo. Der fører Audun tradisjonen videre. Trelast og byggevarer, få kan like mye innen feltet. Som ny huseier har jeg fått råd og hjelp av pappa. Helt til det siste lurte han på hvordan det gikk med isolasjonen i taket, mens han lå der og pustet gjennom kvelden før han døde.  Alltid med stor omtanke for familien.

Pappa møtte sin Liv Berit på Fjærejordene. Han var stor, blond og blåøyd, hun lang og lekker med høye hæler og ravnsvart hår. Kanskje var de perfekt match, eller kanskje tiltrekker motsetninger hverandre? Men by møtte land den gangen, og i 1957 giftet de seg. Ikke lenger etter kom Steinar til verden. Så kom Jarle og så kom jeg. Etter en stund i Skien flytta de til Geiteryggen nær svigerforeldrene. Men da huset ble for lite, flyttet de til Melum og bygde nytt på tomta til bestemor og bestefar. Der har de bodd siden, og selv om alle sier at huset er for stort for dem, elsket de å bo der. Han så seg aldri mett på Valsfjell eller Hustvedtjordet, eller på rådyr og kanskje en hjort, på jordet, på hauken seiler mildt over himmelen og gjør hverdagen fin. Fra stolen hadde pappa full kontroll på sin verden fra vinduet med den gamle kikkerten.

Mamma og pappa har småkranglet og elsket hverandre i snart 62 år, pappas øyensten var alltid mamma. Jøss, som han kunne irritere seg over henne også nå på det siste når hun startet dagen med å rydde og med den lille støvsugeren støvsuget rundt handikappstolen hans, før hun hentet den rød vannkanna for å vanne blomster. – Berit kan du ikke sette ned? Nei, svarte mamma, jeg må gå litt for beina mine. Så blunket han til meg over det og frydet seg liksom litt over denne vanen hennes. Men om andre irriterte seg over mamma, nei det likte han dårlig. En skulle være snill mot mor, og vise respekt for henne – og kos og tull og flørtende vitser holdt han på med helt til det siste til darlingen sin. I tiår på tiår laget han frokosten til mamma og var fast sjåfør. Det siste året var det hun som kokte egget og smørte brødskivene, også kaffen måtte hun til sist ta over.

Pappa elsket å kjøre bil. Barndomsturene til Marivold og Rauland, men også lengre turer til l Frankrike og Tyskland. Uten gps turet han fram, han forberedte seg godt med kart og pugget stedsnavn og veier som ledet han til målet. Best var turene som bare var til underveis, og sommerturene med Jarle til Danmark/Sverige, med besøk i sommerhuset og på kneipe med flæskestjæj og kartofler var høydare. Gjerne ledsaget av et wienerbrød eller to?

Om høsten var pappa-Søren hovedsakelig jeger og jaktkamerat. Han har blant annet skutt over femti elg, mange rådyr og var en mester i slakting. Som mangeårig leder av Dolva jaktlag, kjente han stier og poster ut og inn, og tok rollen som formann seriøst og laget gjerne biffen i garasjen når jakta var over. Opp tidlig om morgen, hente børsene og på med ull, det var det beste han visste. Lojal til laget og til kameratene sine, og de var mange kamerater den gangen, og når høsten kom, hendte det han dalte ned i skjul på utsida, ikke fullt så til begeistring for mor i huset og de yngste i familien. Det har vi snakket ut om i ettertid.

Bålkaffe, grilla knakkpølser, ull innerst, «huk i fu» på ski ned lia,  gode sko og skauen følger oss alle, gleden over det enkle liv. Eldstesønnen arva jaktinteressen til det fulle, og Hege, Kristoffer og Maren er med på mora. Han var stolt av Steinar. Jul og elgsuppe på Skotfoss, eller på hytta med stell og stull var høydepunkt, eller da Steinar og Hege disket opp med storslagen  80-årsfeiringen for slekta på Geilo. Den var han takknemlig for.

Det siste året var fullt av motgang, men også av kjærlighet. Beina ville ikke bære, hendene mista styrke, fingrene klarte ikke holde bestikket som før, og musklene forvitret og forsvant. Til slutt bar ingenting lenger. Så fulgte en tid med hjertetrøbbel og innleggelser. Ambulanser, sykeleier, redsel og frykt. Det ligger en avmakt i det å bli syk og i det å se en av sine nærmeste bli sykere. Men så ligger det en GLEDE i å være sammen. Han lyste opp over en telefon, et besøk, en trivelig pleier, eller når vi kom med suppe på søndagene. Om det var på sykehuset med snitzel og potetstappe, eller hjemme rundt bordet i Melum. Eller da Maren satt ved sykesenga hans og sydde trykknapper i favorittjakka så han kunne få kneppe sjøl, det varmet et bestefarhjerte. Han ville helst klare noe sjøl, og da Jarle kom hjem i vår til et hus fullt av hjelpemidler, satt pappa på rullestolen på kjøkkenet for å prøve å hakke løk til Melum-spagettien. Den spaghettigryta glemmer jeg aldri.

Altfor mange venner og familie dro for tidlig. Han savnet de bekymringsløse samtalene fra den gangen livet lekte.  «En skulle ikke bli gammal», sa han.Og to dager før han døde, ba ham å få slippe. Etterhvert ble sykdom så normalt at sjokket ble stort da han likevel forlot oss den 24

Da vi var små sa pappa: vilja di ligger i bukselomma mi. Han var ikke stolt av den frasen senere, og verdsatte både stahet og selvstendighet. Tidvis kreative looks hos Elin for eksempel, synes han bare var moro.

I dag savner vi den rolige praten at du fikser litt for meg – gir meg råd – og fortellingene fra en tapt tid med et bakteppe der de blå øyner glitrer. Men aller helst varmen i ordlyden: takk for besøket, takk for maten, takk for at du ringte. Å takke er en fin ting å ta med seg videre, og det å være raus. For Tomasz ble han en ekstrapappa og venn, de to spøkte i alt alvoret enten om å danse polka, eller om karamellisert løk i eggepanna, for å tøyse med mamma. Tomasz og pappa tøyset mye, og det var herlig å være der med en som så pappa som den mannen han var, ikke en sjukling.

Pappa var sammensatt, men hjertegod. Kvelden før han døde sa han til Jarle at det ligger en pakke med elgbiff i fryseren til ham. Pappa var omtenksom og forstod når vi ikke hadde det så godt, da kom bamseklemmen eller et stryk på kinn. Akkurat nå skulle jeg gjerne hatt en sånn klem.

I dag er pappa fri fra smerter og vondter, her sitter vi igjen med savnet, minnene og de gamle visene til Taube.

Takk for alt du var, pappa.

 

 

 



Kategorier:Lokalhistorie, Solum

Stikkord:,

6 svar

  1. Kjære Nina, Det ante meg at noe holdt på å skje, tenkte på deg om dagen og noen bilder du la ut….Lurte på hvordan det var med familien din. Kanskje var det på insta eller FB. Sender varme tanker til deg og dine nærmeste , ta vare på alle gode minner. For en kar og for en historie! Du foreviger minnene i ordene dine du, flinke deg, og gode deg. Ta godt vare på deg nå:) Varme klemmer fra Else

    Likt av 1 person

  2. Nydelig om faren din.

    Likt av 1 person

  3. Så fantastiske fine minneord,det kom noen tårer her nå 😢😢❤️ Og utrolig flotte bilder,han var bestandig så blid og hadde glimtet i øyet ❤️❤️ Tenker på dere alle ❤️

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: