29.12.2012, Forsett til begjær

Juleferien nærmer seg slutten. Vi har spist og drukket som var det for livet, og er på vei inn i januar, hvor hverdagen venter ubønnhørlig med både striskjorte og havrelefse. Igjen står nyttårskvelden med et forvokst fjærkre på bordet, og en svimlende sum fyrverkeri klar til å gå opp i flammer på minutter. Nå er tiden inne for forbedringer – de gode forsettene. Men hva kan de fleste av oss ønske seg av fremtiden annet enn god helse og gode relasjoner? Er det slik at selv de beste øyner, langt der inne i speilbildet, et ørlite forbedringspotensial, eller er forsettene bare små puff i riktig retning til de mennesker vi ønsker å være?

For nesten 4000 år siden i Babylonia ble nyttårsfeiringen regnet som den viktigste av årets fester, avholdt i mars når tegnene på vår endelig viste seg. Babylonerne var de aller første vi kjenner til som hadde nyttårsforsett; disse løftene en hel verden i ettertid har latt det gå sport i å bryte. Begynnelsen på det nye året ble innledet med en flere dagers renselse, før de avga løfter til gudene hvor de lovet å returnere lånte gaver og innfri all gjeld. Å tro at alle holdt sine forsett eller løfter, faller vel på sin egen urimelighet, men tradisjonen tro gjentok også de sine forsett år etter år. Ikke bare plasserer det oss i dag i en historisk kontekst, det kan rent hypotetisk gi trøst til fler enn én forspist stakkar en mørk januarmorgen på badevekten.

Først i år 46 før vår tid, under Julius Cæsars keiserdømme, ble den julianske kalenderen innført og 1. januar offisielt årets første dag. Måneden januar er forøvrig oppkalt etter Janus; guden for porter, dører og begynnelser. Janus hadde to ansikter, ett som vendte bakover mot året som hadde gått, og ett som vendte forover mot det nye året, slik han den dag i dag kan ses på Romas eldste bro Ponte Fabricio-broen fra år 63 før vår tid. Også romerne hadde nyttårsforsett som i all hovedsak gikk ut på å oppføre seg skikkelig mot sine medmennesker. Mot slutten av 500-tallet gikk man bort fra denne julianske kalenderen og begynte å regne årene etter den «historiske» bebudelse av Kristi fødsel 25. mars år 1. Nyttår ble igjen flyttet tilbake til mars, og holdt seg der til den gregorianske kalenderen ble innført i 1582 og nyttår igjen ble fastsatt 1. januar slik vi fortsatt kjenner det.

Babylonerne introduserte dem, romerne må ha basket med sine forsett og selv etterkommere av puritanerne i Amerika følte seg tvunget til å spille på lag med fienden og skrev ned de sytti viktigste forsettene som moralske retningslinjer for sine borgere. Felles for nyttårsforsettene er at de som Janus har ett hode i fortiden og ett i fremtiden, og at de med letthet kan brytes. De mest vanlige kategoriene ser ut til å være knyttet til fysiske og moralske forbedringer av menneskeskrotten – der er det nok flere enn jeg som har gått på en smell – men mange av forsettene er langt mer humane og fremtidsrettede, slik som ønsket om å oppleve noe nytt i det nye året, nå et mål eller å lære seg noe nytt. Det er noe trøstesløst ved å gå med fjorårets brutte løfter hengende over seg. Men hvis vi lar årets forsett bare være en startkabel i riktig retning etter en forsiktig påminnelse om resultatet av våre liv i fjor, klarer vi kanskje å innfri i år? I tilfelle har vi forsett med den gode intensjon som ledsager – og i den ligger det rom for et godt, nytt år. Godt nytt år!