Jacques-Louis David, en biografi?

Davids siste store maleri fra 1824. Venus, Amor og de tre Gratier avvæpner Mars.

Med hjertet i hånden

Théâtre de la Monnaie i Brussel, desember måned 1824. Hjulene skriker mot ham, i lyset fra lyktene ser han de hvite hestene. Tokketakk-tokketakk. Han forsøker kaste seg bakover, men det er for sent. Vognen knuser en av fingrene, og hodet dunker i bakken. Snøen stryker ham over kinnet, eller er det Marguerite Charlotte? Hun holder om hodet til sin elskede mann, far til deres fire barn. Han lander på utveksten, den helvetes svulsten på kinnets høyre side. Den banker, slår, og mens blodet farger snøen i Leopoldstraat, strømmer minnene på.  Sabinerinnnene, Napoleon, Marat, Paris, alt han hadde elsket. Han tar seg til brystet., til hjertet, hjertet som ville hjem – til Frankrike. 

Vi befinner oss i den franske revolusjons forgård. Det attende århundret sto i opplysningens navn. Voltaire, Rousseau, Montesquieu og Diderot var alle kritiske til eneveldet, og la grunnlaget for europeisk åndsliv gjennom sine demokratiske ideer om likeverd, tros- og ytringsfrihet. Geistlighet og adel forsøkte å klamre seg til sine privilegier, mens flertallet, borgere, bønder, arbeidere og håndverkere, den såkalte tredjestanden, knapt nok hadde til brød. Misnøyen økte og tredjestanden ville ha forandring. Uroen i samfunnslivet kom til syne i alle deler av samfunnet, også i kunsten der barokkens og rokokkoens overlessede bruk av virkemidler ble erstattet av en meget strammere kunstretning; klassisismen. Teatrene satte opp tragedier med roller inspirert av de klassiske greske og romerske idealene, også malerkunsten konsentrerte seg aller helst om de stoiske sivilisasjonene fra antikken. Slik fikk blant annet utgravingene av Herculaneum og Pompeii en enorm betydning for europeisk kulturliv.

I dette førrevolusjonære landskapet fødes i 1748 Jacques-Louis David inn i en velstående familie i Paris. For ettertiden ligger hele hans barndom og bølger i et biografisk mørke der kun enkelte selvbiografiske notater så vidt har satt døren på gløtt. Moren kom fra en arkitektfamilie, mens faren var en velbeslått jernhandler som bare noen og tretti år gammel gikk hen og døde i en duell i 1757. Var det eventyrlyst eller en hissig konkurrent som lokket ham til kårdeduell? Det man vet med sikkerhet er at han etterlot seg kone og en eneste sønn.

Allerede ved båren bestemte enken seg for å selge jernhandelen, og overlate guttens dannelse til sine brødre. Den ene onkelen etter den andre tok seg av gutten, og selv om de sørget for god skolering, ble Jacques-Louis’ skolelys aldri tent. Tvert imot skydde han undervisningen, og gjemte seg bak skolemesterens stol for å tegne. Kanskje ville han ha mer hell som maler enn som taler, mente læreren og refererte til Davids medfødte talefeil. Han snakket utydelig, og enkelte lyder klarte han ikke riktig å uttale. Dette ble ikke bedre da han under studieårene i raseri utfordret en student til duell, og det hele endte med at den stridige gutten fikk en kårde stukket gjennom kinnet. Omfanget av skaden skulle komme til å vokse hele livet, og gjorde det umulig for ham helt å lukke munnen.

Tokke-takk. Tokke-takk. Kjentes det som om denne utveksten forsøkte å ta livet av ham? Han hatet den litt småskeive munnen som hungret etter veltalenhet, men ikke riktig fikk det til. Store ord ble liggende på leppene og råtne, og han ble vanvittig av raseri da han ikke fikk det ut. Var det slik han valgte penselen?

Vel ferdig med retorikkstudiet på Collège de Quatre-Nations i 1764, var han bestemt på at det var berømt maler han ville bli. Bare her ville han kunne uttrykke alt det han hadde i seg av storhet, sinne og savn. Her kunne kården klinge fritt over et nyspent lerret. Moren ble riktignok skuffet over valget, hun hadde håpet at han skulle bli arkitekt, og det er det siste vi vet om henne før hun for alltid skrev seg ut av historien om hans liv og trakk seg tilbake til den lille byen Évreux i Normandie. Før hun reiste, sørget hun likevel for læreplass til sønnen hos den tilårskomne rokokkomaleren Boucher.

Boucher ble en farsfigur for David, og lærte ham å mestre rokokkoens varme, eleganse og stil. Men etter som tiden gikk, verken orket eller klarte å han holde tritt med guttens evner, og sendte ham videre til den ambisiøse malervennen Vien. Sistnevnte var en selvopptatt, men innflytelsesrik, mann i det franske kunstlivet. Han gikk for å være teknisk dyktig, men Boucher omtalte ham som kald både malerteknisk og personlig. Han ble Davids aller siste verge, og det var gjennom ham David beveget seg ut i den mer lineære malerstilen, neoklassisismen.

Tokketakk-tokketakk. Fra 1770 til 1774 malte David med det for å øye å vinne et prestisjetungt kunstnerstipend til det nyetablerte franske akademiet i Roma; Prix de Rome. Tredje gangen tapte han for to i følge ham middelmådige malere, hvilket resulterte at han gikk ut i sultestreik. Var det mangelen på språklighet, på kjærlighet, eller ren opportunisme som gjorde at han etter hvert ble mer og mer voldsom og uforutsigbar? Da han endelig vant i 1774, var humøret ustabilt, og han var ikke lenger begeistret for å reise.

Tokketakk. Tokketakk. De var i alt fem i vognen da de i 1775 kjørte fra Lyon i retning Roma. Direktør for det franske akademiet i Roma, Joseph-Marie Vien, hans kone, og prisvinnerne av malerprisen Prix de Rome, deriblant Jacques-Louis David. De følgende fem årene i Italia skulle føre til et emosjonelt og intellektuelt skifte hos maleren, det var her han virkelig lærte detaljenes kunst, og å svinge penselen. Foran Palazzo Capranica i 1775; Bernini, Michelangelo, Rubens, Caravaggio – barnebarnet forteller i sin biografi at møtet tok pusten fra ham. Så det var altså her de hadde gjemt talentet!

I møtet med den italienske kunsten innså David hvor trivielt hans arbeid hadde vært, og skal ha gått inn i en depresjon. Vien beskrev ham som oversensibel både malerisk og personlig, mens medelevene, som skal ha rost hans produktivitet, omtalte ham som vanskelig og innesluttet. Han malte og tegnet, tegnet og malte. Hele tolv skissebøker med over fire hundre tegninger ble resultatet av oppholdet, disse benyttet han seg av resten av livet.  Da han besøker Pompeii i 1779, bestemmer David seg for å revolusjonere kunsten. Han vil bli den største av de store – han vil bli berømt, han vil leve for penselen – og gjennom den.

Le Serment des Horaces, 1784

Hjemme i Paris giftet han seg med den 17 år yngre Marguerite-Charlotte. Hennes far var ansatt ved hoffet, og sørget for at han fikk en klekkelig medgift som gjorde at han kunne starte egen undervisningspraksis. I tillegg fikk han i oppdrag av Ludvig XVI å male et motiv fra Horatio først ført i penn av den romerske historikeren Livius. David elsket teater, og historien om horatierne kjente han godt gjennom Corneilles tragedie Horace. Kort fortalt er byene Roma og Alba i konflikt. Heller enn å gå til full krig, tar de to sidene ut tre unge menn hver; trillingbrødrene horatierne, mot trillingbrødrene curatierne. Alle unntatt én dør i denne tragedien, Horatius. Da han finner ut at søsteren er forlovet med en curatier, dreper han henne. Fornuft og følelser står mot hverandre, og fornuften seirer; Horatius blir frikjent for mordet. Scenen fra Davids maleri er hentet fra der de tre horatierne avlegger ed til faren, Roma og fedrelandet. Maleriet er stort og gir assosiasjoner til en teaterscene med få rekvisitter. I midten står faren, til venstre sønnene. Særlig fremtredende er Davids detaljer, blant annet på hjelmene og sverdene, kanskje hentet han inspirasjon til dette i Pompeii? Horatierne er kampklare og modige, de er villige til å ofre seg for saken. Kvinnene derimot, er i mørke, helt ute til siden.  De har nærmest kapitulert i en sentimental, underordnet tilstand, og størrelsesforholdet mellom menn og kvinner er åpenbart. Slik gjengir han det svake kjønns natur, der kvinnenes følelser og mennenes fornuft kontrasteres både lys- og motivmessig. Motivet har helt klart en førrevolusjonær appell som falt i god jord hos de patriotiske pariserne. Barnebarnet til Jacques-Louis David, Jules David, skrev i sin biografi at Davids politiske karriere begynte da han ble valgt inn i det revolusjonære Konventet i 1792. Det kommer an på hvordan politisk karriere defineres, for til tross for at det var kongen selv, Ludvig XVI som hadde bestilt verket, kan Horatiernes ed tolkes politisk. Likeledes med maleriet Brutus fra 1789; bildet som i følge historikeren Grimberg hadde: ”et rent politisk innhold”.

Hvor politisk interessert Jacques-Louis David var vites ikke, men han bekjente seg utad som både ateist og republikaner, og støttet revolusjonen i 1789.  Revolusjonen og revolusjon, etter stormingen av Bastille-fengslet, gikk det ikke lang tid før alt stort sett var tilbake i normal gjenge i stendersamfunnet. Det var det flere som mislikte, særlig Robespierre. Sammen med Mirabeau, Danton og skribenten Marat startet han Jakobinerklubben som hadde til hensikt å fjerne kirken, felle monarkiet og andre privilegerte. Gjennom utstrakt bruk av flyveblad og annen politisk propaganda, ble jakobinerne populære hos tredjestanden. Kongefamilien ble gjort oppmerksom på dette og flyktet, men ble som de fleste vet anholdt allerede ved Varennes. Som følge av dette følger fra 1792 til 1794 nok en revolusjon, og hvor kongefamilien blir fengslet, kirken forbudt og en henrettelsesbølge som gjerne omtales som Skrekkveldet innledes. I ledelsen sitter Marat med den nådeløse pennen, Danton og Robespierre, men de knyttet også til seg en ikke så veltalende, men temperamentsfull, maler; Jacques-Louis David. Som medlem av nasjonalforsamlingen, fikk han i oppgave å lede de spektakulære propagandafestene til inntekt for revolusjonen; Fête de la Revolution.

I 1793 ble det holdt en slik fête på Champs-Elysées foran en enorm mengde mennesker. Tusenvis av duer ble sluppet, kanoner ble avfyrt, nasjonalsangen sunget og folk var i ekstase.Endelig kunne han ta i bruk virkemidler fra retorikken, endelig hadde han funnet sitt talerør, og han boltret seg i effekter.

Revolusjonen går mot nye høyder da Marat ble drept i sitt badekar. David fikk i oppgave å gjenskape hendelsen i den apoteosen, og han arrangerer en storslått seremoni med kanoner og prosesjoner gjennom Paris for å ende i Panthéon der Marat ligger i et badekar på lit de parade. Nå hadde revolusjonen fått et ansikt, dette ansiktet ville han male til inntekt for revolusjonen. Det klarte han som BBCs Simon Schama sier om maleriet Marats død fra 1793:

            «If there’s ever a picture that would make you want to die for a cause, it is Jacques-

            Louis David’s Death of Marat.»

Marie-Antoinette på vei til giljotinen, 16. oktober 1793, ført i penn av David

Charlotte Corday som knivstakk Marat, ble selvsagt henrettet for udåden hvilket fikk alvorlige konsekvenser for franske kvinner. Blant annet fremskyndes henrettelsen av Marie-Antoinette. Det er et lite flatterende portrett David gir henne, ”åtseldyret”, i den berømte tegningen på vei til giljotinen en oktoberdag i 1783. Vi har sett portrettmalerier av Marie Antoinette som fremhever hennes stil og ynde. Her, på vognen på vei til døden er det ikke hun ikke videre tiltrekkende; underbitt, tannløs, med spiss nese og pistrete hår. Det er som vi får lyst til å spørre, er det Marie Antoinette?

De grådige revolusjonære tygger snart i seg sin egen hale, og en junidag i 1794 skal Robespierre på skafottet. Inspirert av selveste Sokrates, hadde David bare dager før rettsaken utbasunert at han skulle tømme giftbegeret sammen med Robespierre hvis deres felles kamp skulle komme til ende. Det er det med store ord at de er så vanskelig å leve opp til. Jacques-Louis David møtte ikke opp verken til rettssak eller henrettelse denne dagen, han skal ha følt seg dårlig.

Denne høsten ble han tatt, men hustruen som hele tiden hadde vært rojalist, klarte å ordne soning for ham i et lite studio ved Luxembourgparken. Her forsynte hun ham med lerret, maling, pensler og et speil. Foran speilbildet malte han sitt selvportrett, en forvirret mann, pent, men beskjedent antrukket, og langt yngre enn i virkeligheten. David malte ofte mennene renere, glatte i ansiktet, med færre linjer i ansiktet enn kvinnene som ofte var både kjøttfylte og ferme. Her er det ikke tilfelle, det er som om han forsøker å vise den nakne sannhet om seg selv. Vi leser både sjokk og undring i øynene, han er nesten barnslig forvirret – og uskyldig ikke minst! Har han blitt feilaktig anbrakt til revolusjonen? Slik fremstiller han seg i all enkelhet med en forbauset mine over det urettferdige som har hendt ham. Kvikke, nesten uferdige, malestrøkene, det er varme, men intet luksuriøst krimskrams på bildet. De gulgrå fargene maner mer til forsiktighet enn overdådighet, og den litt barnslige munnen og skaden på hans høyre kinn vekker vår sympati. Det er som han byder: tilgi meg, dere har gjort meg urett.

Selvportrett, malt i fangenskap i palasset i Luxembourghagen 1794.

Mens David har sonet, har prester og religiøse symboler har funnet veien tilbake igjen til kirkene. De revolusjonære har for lengst blitt avrettet, og martyrene fjernet fra offentligheten. Senvinters 1794 settes David fri. David kjente seg aldri skyldig i landssvik, og hadde tidlig lært seg til å se opp og frem. Våre liv kan ofte by på tilfeldigheter, og nå har ytterligere én maktsyk mann fattet interesse for maleren. Én av de i alt flere hundre dødsdommene David hadde undertegnet under Terrorveldet var den til en viss adelig, Alexandre de Beauharnais’. Mannen ble giljotinert, og fruen ble kastet i fengsel noen måneder. Denne enken, Rose-Marie Josèphine de Tascher de Beauharnais, hadde to barn. Det ene barnet skulle komme til å gifte seg med Napoleons bror, enken selv skulle snart komme til å bli kjent som Josephine Bonaparte.

Napoleon var begeistret for Davids malerier, liksom David for Napoleons karakter. Det første portrettet av ham ble malt sittende til hest i 1799, mens han som sangen sier ”over Alpene dro”. Siden skulle flere følge. Da keiserdømmet ble proklamert i 1804, ble David utnevnt til hoffmaler. Han malte seremonien i det elegante Kroningen av Napoleon, der Napoleon som kjent kroner seg selv. Detaljene og ansiktene er utsøkte. Ansiktene, kappene og kronen, alt er så til de grader fullkomment og nærmest fotografisk gjengitt. David var perfeksjonist, og ba alle personene som hadde deltatt på seremonien om å komme til hans atelier for å sitte modell. Her hadde han gjenskapt koret i Nôtre Dame, og én etter én malte han dem. Napoleon kom ikke, men søsteren hans kom. Paven kom. Og mange, mange flere, deriblant, Josephine. Josephine kunne ikke få barn etter anstrengelsene under fengselsoppholdet 1793, dette hennes og hennes manns store sorg og problem. Det må ha vært vanskelig for henne å sitte modell foran David som var medskyldig i fengslingen. Visste hun det?

Han visste. Nå forsøkte han å male over historien, Josephine knelte som foran herskeren Napoleon I, 1. mai 1805.

Etterord.

                                                                                                          Père Lachaise, Paris 2008

Kjære leser,

 

Sett at jeg tok meg den frihet å berette mitt endelikt selv? Hånden min ble ikke bedre etter fallet foran vognen, og jeg klarte ikke lenger å holde paletten, så vidt stokken. Ringen bærer jeg fremdeles; Marguerite!. Så vondt hun må ha hatt det, ”persona non grata”, at det skulle ende slik. Jeg som ga mitt hjerte til Frankrike? Disse forbannede bourbonere! Aldri mer monarki i Frankrike, så meget er sikkert.

Visste du at en franskmann heller vil dø enn å bli tatt levende i Brussel? Etter Napoleons fall, hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte flykte. Her tilbrakte jeg dagene i teateret og i atelieret, eller i samtale med mine venner. Min malervenn Ingrès besøkte meg ved flere anledninger, og jeg hadde så mange dyktige elever de siste årene at jeg trygt kunne kalle meg privilegert. Helsen forverret seg dog, ansiktsbyllen sprengte og var nær ved å ta livet av meg mange ganger.

Sverdet og vognen. Reisen, Boucher. Med sverd og pensel har jeg så visst slåss for meg.

Jeg døde i atelieret til min elev Stapleaux den 29. desember 1825. Mine barn og min kone gjorde sitt ytterste for å få til en statsbegravelse i Paris, men til ingen nytte. Asken hviler derfor på Saint-Gudule i Brussel. Hjertet, derimot, ligger her på Père Lachaise. Hvis du kommer for å se meg henge i Louvre, lov meg at du også tar turen til Brussel for å se ”Marats død”. Forteller det noe om meg, synes du? Var det galt av meg å løfte penselen? Mitt ord er talt, min rygg er rak og selv så ligger jeg i en grav. Resten – er opp til deg.  

 

Cordialement,

 

Jacques-Louis David

Tekst i wordformat:  Med hjertet i hånden

Kilder

Bilder fra wikimedia commons

Verbraeken, R. (1973), Jacques-Louis DAVID jugé par ses contemporains et par la postérité“, Paris, Leonce Laget

Brookner, A. (1980), “Jacques-Louis David”, London, Chatto & Windus

Kleiner, F.S., Mamiya, C.J. (2005) “Gardner’s Art through the Ages“, USA, 12. utgave, volum 2, s. 816

http://en.wikipedia.org/wiki/Encyclop%C3%A9die

http://www.cdc.gov/ncidod/EID/vol9no10/about_cover.htm

http://en.wikipedia.org/wiki/Jacques-Louis_David , https://www.amazines.com/Jacques-Louis_David_related.html

http://www.jstor.org/pss/3719344

Grimberg, C. (1987) ”Tyrkia, Østerrike og Preussen Den franske revolusjon”, Cappelen

http://www.bbc.co.uk/arts/powerofart/david.shtml

http://fr.wikiquote.org/wiki/Jacques_Louis_David

http://en.wikipedia.org/wiki/Jacques-Louis_David

Delécluze, E.J., David son école et son temps (1855), s. 372, google boksøk : http://books.google.no/books?id=aomsO6CMIh8C&pg=PA415&dq=Del%C3%A9cluze,+E.+J.+David+son+%C3%A9cole+et+son+temps&ei=j1a2SaTwOJO2ygTO4aGMBw#PPA372,M1

Roberts, W., “Jacques-Louis David, Revolutionary Artist: Art, Politics and the French Revolution”, Google boksøk

http://books.google.no/books?id=xOymkA0DXdQC&pg=RA1-PA131&lpg=RA1-PA131&dq=mme+stael+david&source=bl&ots=yHf-WWgHIe&sig=YbJWnmWF8OGJ_heYUveVu0i7GIE&hl=no&ei=stOhSaydL4Xo0AXK27moDQ&sa=X&oi=book_result&resnum=10&ct=result#PPA24,M1