Midt mellom – en tostemt selvbiografi

Jeg er Nina. Lærer på Skien videregående, miljøarbeider på lukket avdeling, og reiseleder for selskapet Nina Bell Rui Aadna. Jeg er i min beste alder. Skulle dette være en cv, hadde jeg lagt til at jeg er interessert, omsorgsfull og omgjengelig. Men dette er ingen levnetsbeskrivelse er det vel, jeg må komme med noe mer.

Fagpersonen Nina har gått både i skole og på skole. Hun har lest nordisk og engelsk, Ibsen og sosiolingvistikk, fransk og oversettelse, og kan en del. Mye av dette, tar hun i bruk til daglig i sitt arbeid eller på sine reiser til København og Paris eller blant venner på smultronstället i Skäralid, i Skåne. Nina har bodd utenlands i flere perioder, den siste tiden i Frankrike hvor hun har studert og undervist i morsmål. Interessen for religion fikk hun blant annet gjennom arbeidet i en livssynsorganisasjon, og kunst og kultur fra forskjellige møter opp gjennom livet. Hun ser etter det autentiske i det hun møter; i talen, uttrykket, bildet og i teksten. Hun bejaer livet hun vi snakker om, og ser etter god kommunikasjon med mennesker, og livskunst i alt hun møter. Hun vil synes det blir latterlig å skrive mer om dette, men forteller deg gjerne dersom du spør.   

Da jeg var ung, fant jeg trøst og forståelse i litteraturen. Jeg var så forbannet irritert på Gregers Werle allerede i femtenårsalderen. Hvorfor kunne han ikke bare tie stille? Han burde se hva det førte til å rense ut «sumpluften», burde han ikke? Takke meg til fornuften til Relling, tenkte jeg. Takke meg til en som vet å holde kjeft. Men jeg holder ikke kjeft, jeg snakker for mye, diskuterer for mye, jobber for mye, reiser for mye og gjør i grunn mye her i livet litt i overkant. Her abstraheres historiedetaljer og levendegjøres fritt etter hukommelsen, kanskje finnes en del av Peer Gynt i meg?

Si meg, var det ditt forsøk på å gi deg selv en kompliment, Nina? Det virket mot sin hensikt i tilfelle. Ingen sier rett frem at de er en Peer Gynt, det er rett og slett ikke noe å være, å være seg selv nok er seg selv at døde, ikke sant?

Min familie forteller historier. Mange historier, de fleste repeteres. I oppveksten fikk jeg meg en støkk i livet, og måtte lære meg å reise på egen hånd. Slik ble jeg til det sammensatte mennesket jeg er. Utad kan jeg til dels være ett av de mest entusiastiske jeg kjenner, og får tilbakemelding på det i møter med mennesker. Det gjelder å formidle glede, å hjelpe andre ikke bare med hendene dine, men med å finne noe å glede seg over, det gjelder å hjelpe mennesker å se lyset daglig gjennom å slå på den forbanna bryteren og se, å se. Det er der jeg er som fagperson en betrakter, en formidler eller kanskje rett og slett en titter?

I går kveld sto jeg foran kvinneportrettet «Grande Odalisque» av Ingres. Hun ligger der kvinnen, lang, utstrakt og naken. Når jeg ser på henne ser jeg meg selv, slik er jeg. Lang, smal, utstrakt med håret trukket bakover, omringet av vakre gjenstander og kroppen vridd i en ukomfortabel stilling for å tekkes mitt publikum. Da jeg senere samme kveld på hotellet nokså motvillig så meg selv i speilet, måtte jeg medgi at jeg slett ikke lignet kvinnen på portrettet, likevel følte jeg at hun og jeg hadde en slags felles historie. Som du skjønner personliggjør jeg opplevelser for å begripe verden bedre. Min forståelse av det meste er heller uvitenskapelig, og bygger ofte på følelser eller erfaringer.

Nesten alt interesserer meg og jeg må reise, se, prøve, forstå, abstrahere, snakke, fortelle, høre og oppleve det jeg liker om og om igjen for å få nye inntrykk. Det er klart det blir anmasende å kreve at hver dag skal være et nytt essay, men det er også en utfordring. Enkelte rutiner har jeg dog, men jeg kaster alltid gamle notater, tilstreber å nærme meg en kontekst på nytt og forsøker å ikke være forutinntatt selv om jeg må innrømme at jeg i aller høyeste grad er analytisk. Jeg kategoriserer ut fra hva jeg har lest, forstått og levd, men forsøker å strekke meg for å se mennesket slik det er eller vil være, det autentiske mennesket i den autentiske situasjonen. Kanskje virker det underlig på deg, men for meg er det innlysende at folk må få lov til å være den de vil være. Det er lov å spille teater her i livet så lenge man ikke bare snakker i monologer. Monologer, nei det tilhører teateret!

Hun er veldig blid, men kan samtidig være bestemt og dominerende, det er som hun tar full kontroll, og har full kontroll selv også. Vi som kjenner henne godt, vet at kontrollen egentlig er et skjult kaos og at hun tilsynelatende svømmer i molekyler i et bilde av Jackson Pollock.  Hun organiserer, jobber, tar verv, sitter ofte igjen etter arbeidets slutt, kan hende hun ikke har noe privatliv har jeg tenkt noen ganger. Det er dager når hun kommer inn på jobb så stresset at hun glemmer å si hei, og det er tydelig at det ligger et temperament der bak den smørblide fasaden. Morsom er hun riktignok, hun underholder enten med kjappe replikker, eller ironiserer over seg selv på den mest ublue måten. Hun oser av selvsikkerhet.

Det hendte i de dager at jeg leste «the major plays of Henrik Ibsen» da jeg studerte på UCL i London i 1995. Professoren het Marie Wells, og de kapitlene jeg på den tiden ikke hadde vært gjennom åpnet hun for meg og fortroliggjorde.  Det kan høres underlig ut, men jeg hadde allerede et familiært forhold til mange av karakterene til Ibsen. Moren min hadde et pennestrøk av fru Alving, faren min en blid mann som kunne gli rett inn i blomsterrommet, broren min som nevnt lenger opp en sannhetsjager for ikke snakke om min venninne Hilde hos byggmesteren. Jeg var omringet av typer rett og slett, fra dramaets verden.

Tenk at jeg skulle studere i London! Det hele var helt uvirkelige der jeg løp rundt i trendsetteroutfits, utførte lingvistiske intervjuer i det ene øyeblikket og fikk øynene opp for billedkunst gjennom Lord Fredrick Leightons drømmende lerreter og de massive verkene til Hans Holbein i det neste. Det var her jeg fikk øynene opp for renessansens forening av kunst og vitenskap, selve kjernen i vår sivilisasjon. I «Skolen i Athen» av Rafael peker Aristoteles ned mot jorden og Platon peker opp mot ideenes verden, hvor er jeg? Midt mellom?

Det skulle vise seg at jeg hadde røtter der. Jeg kommer fra Melum og det het på gammelnorsk «meðalheimr». På skiltet fra kommunen står det Mælum og mange mener dette er den opprinnelige uttalen, det er det ikke.  Danskene kom med æ’en, men e’en var der først.  Meðalheimr betyr «stedet mellom himmel og helvete», se det, midt i mellom jorden og ideene der har jeg mitt utspring.

Jeg har vondt for å se skogen for bare trær i alle uttrykksformer. Ikke fordi jeg er problemorientert, men fordi jeg rett og slett ikke klarer å se skogen bak der fordi trærne er så fine i seg selv. Denne hangen til mikronivå generelt her i livet gjør at jeg i en fagtekst helt kan falle ut på eksempelets tematiske innhold hvis jeg ikke skjerper meg, og det gjør jeg bare når jeg må. Det er forvirrende og gjør kompliserte emner vanskeligere, men samtidig så unner jeg meg avstikkeren, og tenker litt over den. Så brått om kan jeg ikke ha at jeg ikke kan stoppe og smake litt? En litt forstyrret venn av meg skrev ned alle ord som sa han noe i en notatbok som han alltid hadde i lomma si, så galt er det ikke her, men jeg stopper for ofte og tankene vandrer «vide» som Aslaug Vaa skrev i «Så rodde dei fjordan»:

(…)
So lydde dei messa men tankan rok vide.

Og Knut saag paa Tone, og Rannei paa Livaar
og Gamla paa Fjone laut tenkje paa Styrkaar.

Daa klokka ho klemta og kvendi sukka
og karane kremta og ut dei seg tukka.

Og sunnan og norran dei helsa i hendan
so rodde dei fjordan, so køyrde dei strendan.

Dette med språk er vidunderlig. Det er som en reise og åpner verden for oss. Det kan være grammatiske mirakler; en foranstilt leddsetning, et trykk, et tonem, et ord som forandrer betydning fra Telemark til Vestfold som «snålt» for eksempel, eller det kan være den etymologiske opprinnelsen til ordet «drosje». Tenk kommer det fra russisk gjennom tysk, da gitt? Sånt er spennende, og jeg øser ut av meg.

Som ungjente hadde jeg «Dagen svalnar» på innsiden av kjøkkenskapet mitt og ja, jeg likte også Karin Boye, for ikke å nevne Sylvia Plath. Heldigvis har jeg svømt ut av det sorte vannet, men interessen for poesi den følger meg fortsatt og jeg bruker den når det måtte være. På styremøter, i klassen min, i by med mennesker jeg skal vise rundt, eller i almanakken min for å sprite opp det kjedelige møtet. I dag leser jeg aller helst Olav H. Hauge eller for eksempel Gro Dahle, men også tradisjonalistene og de svenske «nittiotalisterna». Jeg ser på det som en slags gøyal plikt som lærer å forsøke å holde meg à jour med litteratur på de språkene jeg underviser i, og må også lese mye skal jeg klare å undervise uten nevneverdige feil. Har jeg ikke nevnt det? Jeg er grundig.

Hun er grundig, strukturert og ingenting er tilfeldig der i gården. Det er tydelig at hun vil ha full kontroll, i hvert fall på arbeidslivet sitt vil jeg påstå. Men hun er nokså munnrapp, er hun ikke? Jeg vil nærmest kalle henne litt frekk.

Innenfor litteratur er jeg altetende. Blant favorittene finner du Hamsun, selvsagt. Camus og Sartre særlig Huis Clos.  Ut å stjæle hester elsket jeg, Torgrim Eggen, Olaug Nilsen, P.O. Enquist, Selma Lagerløf, Bjørnsons bondefortellinger, Borgens Lillelord-triologi og moderne nordisk litteratur av Erling Jepsen, Lisa Marklund og Torgni Lindgren for å nevne noen.

Akkurat nå har jeg lest «Drømfakultetet» av Sara Stridsberg og er slått av det kraftfulle språket hun har. Det språket skulle jeg gjerne ha hatt, tenk å kunne skrive så eksplosivt at en får roser i kinna, kunne skildre med den lidenskapen skriftlig som jeg føler jeg kan muntlig når jeg står ovenfor et kunstverk som snakker til meg. Kunstverket kan være en by, (bli meg til St. Pauls i Paris så skal jeg vise deg), eller det kan være Francis Bacons «Paven» som visstnok nå er på Tate Modern. Det kan være Hyacinthe Rigauds prektige portrettering av Ludvig den 14. uten tenner, men med vakre danseben, i Versailles.  Det kan være Dido og Aenas hos Purcell, eller fortellingen om hoffkomponisten til Solkongen, Lully, som i iver mens han dirigerer et Te Deum slår dirigentstaven gjennom sin tå og dør.

Kunst og kunsthistoriske hendelser gjør språket saftig, og jeg ramler ut nok en gang i denne verden som oppsluker meg. Er jeg et fagmenneske når jeg snakker om alt dette er eller jeg kun en forstyrret personlighet som ramser opp det som hjernen vil av med?

I 2003 var jeg på en arkeologisk utgraving i Israel. Der lå jeg på alle fire hver morgen, og lette etter kalkstrukturer i gulvet fra 3500 fvt. Jeg fant det også, ikke alene selvsagt, vi var to. I det lille hjørnet som ble kalt «det bergmannske» gravde vi ut 10 kvm med gulv i en bygning i Tel Yarmut. Det var varmt. Insekter trives godt i varme, og jeg misunte nomaden som lå i teltet da vi kom om morgenen for han skulle alltid videre. Hver fredag dro vi til Jerusalem for å slappe av og hente oss inn etter en helvetesuke, og der på shabbaten iakttok jeg og observerte selveste møtet mellom de begeistrede og de begrensede.

Ved klagemuren fredag kveld. Madrasser, kalotter, 1700-tall kostymer fra den arkaiske jødiske kulturkretsen i Vest-Jerusalem. Kvinnene, så gørrende kjedelig de ser ut til å ha det sammenlignet med de sirkeldansende hvitskjortede herrene på venstre side. Over muren, Alaksamoskeen, tredje stedet Muhammed besøker før han tar spennfart og drar til dit du vet.  Der står jeg slått av gullkuppelen, lyden, ropingen, gråten, mennene som ber i toraen mens de stanger hodet sitt muren, og kvinner som ser ut som om de har tatt på seg all verdens lidelse. På vei fra Jaffagate har jeg spist armensk pizza, drukket jødisk iskaffe, og har kjede i halsen med Nina på arabisk. Man kan legge lapp i muren og jeg bestemmer meg for å skrive ned møtet.  Jeg må si noe og det nå.  Etter først å ha skrevet ned en slags bønn for alle jeg er glad i, skriver jeg et dikt.

I møtet med veggen
renner
ord
ut av meg som
gullkalver.

Dette betyr ikke noe i og med at jeg er ikke-troende og i fremmed farvann, likevel gjør jeg det og jeg blir kvalm, syk og må kaste opp. Vi nærmest løper ut i retning Davids by. Vi må gjennom det strenge vaktholdet, før vi står der ute på tippen og ser ned i vår egen historie med den jødiske gravstedet rett frem, et trist minnesmerke som i ettertid får meg til å tenke på Liebeskind monumentale klosser i Berlin og København. Så kjølig, så kaldt, så dødt. Men under, nedenfor Davids by, i det gule lyset av lyktene høres rop og støy, og der er jeg vitne til noe som jeg ser så klart som om det var nå. Et esel i firsprang, i full galopp etterfulgt av en skokk, nærmest en liten bydel, ropende, hyttende menn også de i fjerde gir. Jeg husker jeg heiet på eselet, fulgte det med øynene helt til jeg ikke kunne se annet enn hvit bomull og høre lyden av hissige rop: go, go, go! Det løp ut av bildet, og jeg tenkte på utstillingen i Paris samme året hvor en plastpose i full vind var filmet og danset så vakkert i kveldslufta, jeg tenkte på hestene i Melum da jeg vokste opp, på taket i Nôtre Dame, på blåfargen til Nupen; på livet. Lurer du på hvorfor jeg tar med denne intetsigende historien? Jeg bryr meg om minuttet, sekundet der noe vakkert skapes, der hodet blir tvunget til å møte ukjente uttrykk og reflektere omkring disse – og reiser.

Så jeg er en som bejaer kunst og språk, jeg reiser og jeg formidler. Men hvem er jeg som fagperson? Er jeg i det hele tatt noen fagperson eller er jeg en ganske alminnelig person i møtet mellom dette og hint. Fagpersonen Nina, jeg får TV2 assosiasjoner til overbruken av ordet ekspert og fnyser – fnyser! Jeg er ingen fagperson, men det er klart at jeg kan noe og at jeg vil noe. Jeg vil reise – ut og inn i det nære i det fjerne, boltre meg i det jeg er glad i, fordype meg i alskens uttrykk og ord. Merkelig nok har jeg et nokså akutt behov for å formidle det jeg ser, det er der fortelleren kommer inn i bildet. Jeg er altså Nina. En betrakter, en bekjenner, en forteller.

Det er ikke hodet og kroppen som er hennes hovedanliggende, men livvidden. Akkurat der en strammer beltet rett over hofta, det er der i det sekundet hun eksisterer og ønsker å være. Biografien kan ikke avgrenses ytterligere, hun er den hun var og den hun blir, og eksisterer i det daglige kun i refleksjonen hun har omkring nuet.