Er du Charlie? Varden 10. januar 2015

Ytringsfriheten er krenket. Dristige tegnere har måttet bøte med livet for arbeidet sitt. Flere mennesker er drept. Dette er et angrep på en av demokratiets kjerneverdier; frihet, og retten til ytre seg skarpt og kritisk om religiøse, politiske og kulturelle områder. – Ingen skal true franskmenn til taushet, lover den franske presidenten François Hollande, – kampen for det frie ord vil fortsette.

Allerede i den franske erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter fra 1789, heter det at «fri kommunikasjon av tanker er en av de viktigste rettighetene». Men det er forskjell mellom ytringsfrihet og ytringsplikt, hevder enkelte. Hvorfor bør man provosere? Charlie Hebdos nå avdøde sjefsredaktør, Charbonnier, mente helt klart at satirikeren har ytringsplikt når ytringsfrihet eller den offentlige debatt er truet. Her hjemme beklaget Jonas Gahr Støre trykkingen av de omstridte tegningene i 2006, nå sier også han at samfunnet vårt vil se annerledes ut dersom vi slutter å hegne om ytringsfriheten.

For er det ikke rett og slett det det handler om, å hegne om et demokratisk prinsipp og ikke la seg skremme av blind vold og terrorisme?

Charlie Hebdo er et uavhengig magasin som trykker tegneserier, vitser og polemiske tekster i satireform. Satiren er en sjanger som gjennom ord eller tegning har evnet å provosere i århundrer. Den er intrikat, og kan være vanskelig å forstå med sine grove overdrivelser, ironi og karikeringer, som alle har til hensikt å synliggjøre svakheter i samfunnet. I Frankrike har sjangeren lange tradisjoner, og mange kjøper ukentlig Le Canard Enchaîné eller Charlie Hebdo for å få et humoristisk skråblikk på samfunnet.

Pas de Visa

Bok i serien Collection Noire, fra det arabiske kultursenter på rive gauche i Paris. Ironi er ikke bare et vestlig fenomen.

Felles for satire og ironi er at de krever kløktige lesere som forstår satiren og ikke tar ytringene bokstavelig. Sjangeren har sin opprinnelse fra romerne, særlig Horats og Juvenal brukte denne litteraturformen for å refse det de oppfattet som tidens, samfunnets og menneskers skrøpeligheter. Fra 1500-tallet blomstret den opp igjen med forfattere som Rabelais, Cervantes, Voltaire og vår egen Holberg. Alle brukte spotten og humoren som våpen for å angripe skeivheter i samfunnet, og de kunne være nokså grove, selv om latteren kunne sitte løst. I Irland skrev Jonathan Swift i 1729 en uhyrlig satire under tittelen «Et beskjedent forslag», der han i satirisk ordelag foreslo å fete opp de underernærte barna og tilby dem som kjøtt for Irlands rike landeiere, for å få bukt med fattigdomsproblematikken i Dublin. Ikke bokstavelig talt, selvsagt – han var opprørt over Englands økonomiske utbytting av de fattige katolikkene i Irland. Ikke alle forstod den bitende ironien, og han holdt på å miste sin inntekt. I Frankrike blir opplysningsfilosofen Voltaire gjerne regnet som en modig talsmann for menneskerettigheter, religionsfrihet og frihandel i forkant av den franske revolusjon. Også han regnet latteren som det sterkeste våpen og brukte ironi i flere av sine tekster for å kritisere både sensur og eneveldet. Kritikken fra opplysningsfilosofene vant fram i en revolusjon som omfavnet ideen om frihet for alle borgere, kjent som «frihet, likhet og brorskap».

Alt fra ekstrem høyre til religiøse ledere har fått gjennomgå av Charlie Hebdo. Det er åpenbart at avisa har til hensikt å provosere. Flere ganger har den vært under lupen eller blitt stoppet, blant annet da den fornærmet president Mitterands pårørende under statsbegravelsen. Likevel er det satiretegningene av profeten Muhammed som i dag er stridens kjerne. Da Jyllandsposten var under angrep, stod Charlie Hebdo hardnakket på sin rett til den frie meningsytring og fortsatte å trykke dem. Den gang ble handlingen forsvart av president Sarkozy, som utrykte at han heller vil ha en overdose av karikaturer enn en overdose forsiktighet. Var det mot, eller dumdristighet?

Angrepet har ikke bare skapt frykt. Det har skapt ytterligere engasjementet for det frie ord. Salman Rushdie skrev i det engelske magasinet PEN på onsdag: «- Jeg står ved Charlie Hebdo, som vi alle må, for å forsvare satirekunsten som alltid har vært en styrke for friheten mot tyranni, uærlighet og dumhet.» Nå må også vi avgjøre om vi står skulder ved skulder. I mine øyne er respekt fundamentet for all menneskelig samhandling, men drap og terrorhandlinger kan og må aldri aksepteres!

Je suis Charlie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: