Vanens bevisstløshet – et essay

Vanens bevisstløshet

Hvorfor er vanen så vond å vende, er den bevisstløs?  Forrige mandag, den 14. oktober for å være eksakt, meldte riksavisene at Dow Jones-indeksen hadde steget med 936 prosent[1]; et tall som ga den en ubestridt andre plass i indeksen historie.  Island er lagt ut på eBay, men den norske børsen er tilbake på rett spor etter regjeringens redningspakke, og renta skal ned til tretallet lik den var i 2007. Over en duftende eng av arbeidsledighet og lavere lønnsvekst blir vi bedt om å ofre både lønnsforhøyelse og høyere pensjon, og å legge en demper på vanen.  Matpakka skal tilbake på lunsjbordet, kaffe latte er kun til fests, og flaskevann skal erstattes av springvann.  Sagt i Dagbladets språkdrakt samme dag: «Ferrari og flaskevann er finansofre» [i] og de virkelige taperne i denne krisa.
Nå skal det snus på flisa, og det kan komme til å koste vanen livet.  De er i mindretall de som har Ferrari i garasjen, tror jeg.  Heller ikke alle lar bil, bensin og veier avgjøre når de går til valglokalene for å stemme.  Men det er ikke til å stikke under en stol at lammende 28 prosent av den norske befolkningen ser ut til å gjøre det.  Vekst i velstand har ført til at nordmenn prioriterer annerledes enn før, og forbruker langt mer enn tidligere.  Vi konsumerer mer, og vi synes i grunn det er fornuftig av oss å opprettholde en viss standard på møbler, reiser, kunst og valg av vin.

Folkehelseinstituttet liker dårlig at over 10 prosent av befolkningen kjøper vann fra flaske i stedet for å tappe fra springen selv.  Dersom du er i denne gruppa, kan jeg opplyse om at det ikke bare er flere hundre ganger dyrere for kjøper å kjøpe vann, det går med 1500 ganger mer energi, og du slipper ut 80 ganger mer CO2 enn hvis du tappet springvann fra krana hjemme.[ii]
Det er lov å være tørst, men det er de som mener flaskevannet er et motefenomen; den nye colaen.  Jeg ser ingen grunn til å kontemplere mer omkring dette, men la oss registrere at våre vaner endrer seg.  Det er ikke like trendy å gå rundt med en melkeputt i høyrehanda som en flaske Imsdal, eller Bonaqua for den saks skyld.

Globetrottere eller hedonister

Hvem er nordmannen?  Vi vet han har et dypfølt forhold til hytta, og at han bruker stadig mer penger på fritidsboligen sin.  I ordboka på nettet står hytte forklart som: «mindre, enkelt hus som brukes i ferie og fritid h- ved sjøen, på fjellet / være på hytta i ferien«.  Én av åtte nordmenn ferierer i Norge, og det er særlig de med høyest inntekt, ofte fra Oslo-området i følge Statistisk sentralbyrå, som drar på påskefjellet.  Det er dyrt å kjøpe hytte på fjellet, i hvert fall i de mest populære områdene.  For eksempel la Terra eiendomsmegling i fjor ut prospekter på fjellhytter der én hadde en prisantydning på 20 millioner, med spaavdeling, og bibliotek med peis.[iii]
Jeg ser ingen grunn til å misunne noen en peis.  Peis er noe av det hyggeliste jeg kan tenke meg! I gyngestolen på hytta i skogen har jeg tilbrakt timer foran flammene i ro og fred fra rutiner og alskens finansielle kriser.  Der i mitt mikrokosmos slår jeg et slag for kildevannet på gummistøvlenes ferd bort til bekken, mens rugda kropper seg over meg.  På vei tilbake fra bekken gnager metallhåndtaket fra den fulle vannbøtta seg inn i handflaten, og jeg liker å tenke på dette som mitt eget «blodets hvisken og benpibernes bøn».  Her er ikke rom for verken flaskevann eller Ferrari, og biblioteket det har jeg i sekken.  Jeg kjenner meg privilegert som får være så nær naturen, og er på nippet til være lykkelig.

Vi nordboere har vært på reisefot siden folkevandringstida, og er i dag nærmest for globetrottere å regne.  Metropolene nedlegges én etter én av kjøpelystne nordboere, og koster det en krone eller mindre å fly til Budapest, oppfattes det nærmest som uklokt å bli hjemme.  De store charterarrangørene tilbyr til og med reise på avbetaling slik at enda flere kan ta del i forlystelsen; én av fem ferierer årlig utenlands.  Hjemmetappet springvann er tabu gjennom sikkerhetskontrollen.  Det vet den reisende for vi er mer enn gjennomsnittelig reisevante vi nordmenn.  Dette liker vi godt å gi uttrykk for.

I april i år skrev reiseguru i Nomaden, Helge Baarseth, om årsaken bak våre reisevaner: «Stort sett er reisen en egoistisk «tripp», sier han og fortsetter: «vi liker å fortelle at vi har vært i utlandet, men vi mangler ofte evnen til å tilegne oss kunnskap om landenes virksomhet og kultur.»  Videre fortsetter han med å hevde at nordmenn opptrer «nedlatende» når de reiser.  Han sier rett og slett at vi ikke kan oppføre oss, og at vi utelukkende tenker på å mette vår egen nysgjerrighet uten å ta hensyn til folk vi møter på vår ferd.
I en tekst på Morgenbladets nettsider behandles det skribenten kaller «den nye selvopptattheten» som et nasjonalt særtrekk[iv].  Essayet påpeker en rekke rariteter om vår væremåte i møte med andre kulturer, og jeg kan ikke annet enn å gi han medhold i at nordmannen ikke bare gjenkjennes på skotøyet og ryggsekken, men på en særpreget nasjonalfølelse og behov for å definere sin egen kultur i møte med andres.  Har du smakt brunost?  Vet du ikke hvem som oppfant ostehøvelen? Ibsen is Norwegian, yes, yes!
Jeg kan si meg delvis enig i den harde kritikken etter mange år i utlandet selv, og lurer på om at vi har blitt så gode at det har tippet over i selvgodhet.   Jeg surfer litt att og frem på Internett og kommer frem til at ordet luksus ofte dukker opp sammen med reise, ett sted leser jeg sågar at vi slår svenskene i luksus!  Er vi i ferd med å drukne i vår egen velstand?

I fare for å sitte i mitt otium å løfte pekefingeren for å skåre poeng på den økonomiske krisen tillater jeg meg å undre over at vårt samfunn går i retning av en nihilistisk hedonisme. Har vi fått ture frem for lenge med oljebuksene på, og har vi kommet til et nytt hamskifte?

Det gylne snitt – ecce homo!

Det leder meg rett i til mennesket og dets prioriteringer.  Jeg liker å tenke på meg selv som et medmenneske, en person som bryr seg, mens jeg drikker flaske- og springvann om hverandre i skjønn forening.  Hver gang vi flyr pøses det ut store mengder karbonmonoksid i atmosfæren, vi vet det, men det hindrer oss ikke.

Alle valg vi foretar oss er i et motsetningsforhold til de valgene vi velger å ikke ta.  Vi reflekterer omkring uvanen hvis vi må, og omkring vanen for å unnskylde uvanen.  Kanskje eksisterer alt bare i en refleksjon av noe annet, vane og uvane, lykke og lidelse, lyset og mørket og kunst og vitenskap?

Jeg liker kunst, men det betyr ikke at jeg derimot misliker matematikk; de to er helt avhengige av hverandre. Allerede matematikeren Euklid, ca 300 før vår tid, gjorde geometriske beregninger av forholdet mellom delene i matematikk, biologi, kunst og arkitektur.  Denne beregningen heter «det gylne snitt», og brukes i kunsthistorie den dag i dag.  Den matematiske loven for det gylne snitt er:

Verbalisert er det en formel om delingen av en flate i to deler på hvor den minste delen forholder seg til den største delen, som den største forholder seg til hele flaten.  La oss ta oss tid til å dvele et øyeblikk for å finne det gylne snitt hos Caravaggio i bildet «The Taking of Christ».

Hvis du holder pekefinger og tommel ut i en v-form og måler den lengste delen mot den korteste vertikalt og horisontalt, vil du nærmest bli ledet til ett av de mest berømte øyeblikkene i verdenshistorien der Judas forråder Jesus ved å kysse ham foran romerne for 30 sølvpenger.  Caravaggio er kjent for teknikken «chiascuro» som vektlegger ekstremt mye lys mot ekstrem mørke, og her i den obskure lyssettingen, av mange kalt forløperen til film noir[vi], ser vi løgnens sanne ansikt, og resignasjonen, nærmest kraftløsheten, hos Jesus.   Det kan være spennende å reise med kunstverket på dets premisser, ikke bare se på vanlig vis, men å tolke det etter gitte premisser i en kontekst.

Leonarado da Vinci kalte det gylne snitt for «divina proportione» hvilket løfter studiet av proporsjonene til noe åndelig, nærmest universelt.  I den geometriske tegningen «Den vitruviske mann» har han tegnet inn matematiske hjelpelinjer og kalkulasjoner for å forklare forholdet mellom delene.[vii] Vi blir slått av det vakre i produksjonens eksakthet, men det er nok ikke alle da Vinci ønsket å henvende seg til.  Han skal ha innledet én av sine bøker med setningen: «La ingen som ikke er matematiker lese mitt arbeid!»
Dette anatomiske studiet er det første i sin sjanger.  Husk at han var blant de første som foretok dissekering av et lik i renessansens Europa. Det må ha vært spennende, i ene øyeblikket står han der og nyter synet av en nyre, sammenligner en frisk og en skrumpet lever, studerer bekkenet hos kvinnen og tar notater.  I neste, eller hva vet jeg, det kan ha vært flere dager etter, skisserer han så mye bevegelse og liv i en tegning at europeere den dag i dag går mann av huse for å se arbeidene.

Lykkeland

Jeg har alltid vært så glad i Baudelaires «l’Invitation au voyage»:

Det er et ekte lykkeland hvor alt er vakkert, kostbart, fredelig hederlig; hvor overflod nyter å speile seg i orden; hvor livet er frodig og lett å puste inn; hvor uorden, uro og det uforutsette er utelukket; hvor lykken har inngått ekteskap med stillheten; hvor selv maten er poetisk, næringsrik og pirrende på samme tid; hvor alt ligner deg, min kjære engel» […][viii]

Là, tout n’est qu’ordre et beauté, luxe, calme et volupté. Et ekte lykkeland er altså et land der overflod speiler seg i orden; et slikt land vil mange av oss bo i eller reise til.  Om det er mål og mening i vår ferd, er det vegen som er «mödan värd», sier Karin Boye i diktet «I rörelse» og fremhever veien som et mål i seg selv.

Lykken er så vanskelig å identifisere, men menneskelig å tilstrebe.  Eksisterer den i hele tatt, tenker jeg?  Charles de Gaulle skal ha blitt direkte forbannet over dårskapen i spørsmålet til en journalist da han spurte om de Gaulle var lykkelig.  På samme måte som journalisten gjorde det, kunne jeg ha lyst til å spørre deg om du er lykkelig.  Er du?  Hva skal til for at du føler lykke?

Kjærligheten og kunsten kan gjøre meg lykkelig, en tur i skogen eller en kveld med venner.  Noen blir lykkelige av å kjøpe seg noe nytt, lykkelig av å motta fine gaver, av ros fordi de har skrevet en god tekst og mange kjenner seg lykkelige i ekteskapet.  Men ikke alle får ta del i en slik hverdagslig lykke.  Det er et tankekors at det i Norge i dag er nærmere 600 hvert år som velger å ta sitt eget liv, og at den nye folkesykdommen er depresjon, angst og rus.[ix]

Det leder meg tilbake til gummistøvlenes vandring under rugdetrekket i Solumskogen.  Visste du at Montaigne alltid tok på seg sine gummistøvler ved å starte med venstre foten først?  Personlig starter jeg alltid med høyre, men jeg liker tanken på at både han og jeg bruker støvler, og at begge har tenkt over hvordan vi får den på oss.  Det blir som når barnet skal lære å knyte skoen sin for første gang; det er en såpass stor prøvelse at amerikanerne har laget en sang om det:

Make a teepee. Come inside.
Pull down tight so we can hide.
Around the mountain… here we go!
Here’s my arrow. Here’s my bow.[x]

Mange år etter den norske utvandringen ser vi stadig til Amerika, slik Roosevelt oppfordret amerikanere til å se til Norge under andre verdenskrig.  Look to Norway! Nordmannen liker å tenke at han har lykkes, og det har han da også jamfør «den skandinaviske samfunnsmodellen».  Modellen er likevel ikke helt ufeilbarlig, og har en skyggeside, en kontrast om du vil.  Ikke bare kjøper vi vann på flaske, vi forbruker mer, forurenser mer og i tillegg argumenterer vi for vår rett til å gjøre det mer, men gjør det oss lykkelige, undrer jeg.  De gode vanene våre har også blitt våre uvaner. Kanskje må vi også ty til huskeviser for å flytte fokuset til noe mer universelt.

Et kontinuum

Vi er en del av et kontinuum, og vi er produkter av samtida vår.  Det er ikke noe galt i å ville, å ønske og å lengte, heller ikke å juble over duggfriske opplevelser under juletreet eller i hverdagen.  Nordmenn har mer tid til å lengte seg bort enn mange andre, og mer penger til å gjøre noe med det.  Barnet lengter etter sommerferie, og fryder seg ved å være i.  Å være i er godt for da kan bekymringer leve sitt eget liv, og vi leve vårt.  Kan vi forsøke å gjenskape barnets måte å se tingenes tilstand på eller er det løpet kjørt?  Generasjoner før oss har banet vei for oss, og vi, i min generasjon, er nærmest redusert til produkter av et velstandssamfunn som ikke har fått synlige riper i lakken inntil nylig.

Hva slags vaner har vi tilegnet oss?  Kan ollen med det friskeste kildevann fortsatt friste det postmoderne mennesket i nord, og har vi røtter sterke nok til å ivareta de gode vanene?

[i] http://www.dagbladet.no/art/finanskrise/oekonomi/3487508/
[ii] http://www.aftenposten.no/nyheter/miljo/article1882664.ece
[iii] http://e24.no/eksklusiv/eiendom/article1635309.ece
[iv] http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20050513/OAKTUELT001/105130007
[v] http://en.wikipedia.org/wiki/Golden_ratio
[vi] Film noir, det er nevn i flere sammenhenger om bildet, en kilde er denne: http://www.nytimes.com/2005/11/13/books/review/13handy.html?_r=1&oref=slogin
[vii] http://no.wikipedia.org/wiki/Bilde:Da_Vinci_Vitruve_Luc_Viatour.jpg
[viii] Prosadikt (petits poèmes en prose), Tore Stubberud, 1993, Valdisholm forlag
[ix] http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5669&MainLeft_5669=5544:72114::0:5667:2:::0:0
[x] http://www.canteach.ca/elementary/songspoems97.html