Så midt mens jeg satt og planla weekendtur med Nora à la Audrey Tatou i Paris, og la planer om weekend kåserier på Den sorte diamant, dukket det opp en helt ny mulighet – en helt ny reise: Vietnam og Kambodsja på sykkel.
Første problem er å finne tilbake til novemberformen. Hva er det med jul som gjør at kroppen blir så tung og ufsen? Har ikke smakt så mye som en akevitt, og bare én og annen god rødvin. Ja vel, så hadde jeg kanskje en ribbetung tredagers juleøkt, men så gikk vi over i hvit flatfisk og lettøl. Men likevel kjennes kroppen tung. Hodet tungt. Og særlig er kroppen tung når jeg står i tettsittende klar til å finne formen på en tredemølle. Jeg har lurt litt på om bena viser en motreaksjon mot tightsene, eller om jeg egentlig er i nokså god form og at tredemøllen har dårlig kapasitet enten i form av strømtilførsel eller batterier. Jeg har også vært inne på tanken om det kan være på tide å skifte ut løpskoa. Men det er kanskje jula som har satt sine spor. Nå skal de sporene vekk. BASTA.
Dette blir ikke første Vietnamtur, men det blir første tur på sykkel. Jeg tenker tilbake på den massive veggen av sykler som strømmer mot en når en krysser gaten i Hanoi. Jeg tenker på munnbinda, på hattene, på trange sykkelbukser som sitter godt i varmen. Jeg tenker på høyden på sykkelen, jeg tenker på luftfuktigheten. Nok en sykkeltur, i to land, i gamle Indokina på hjul.
Dette tenker jeg på mens jeg drømmer om eksotisk fingerdans, deilig mango og se der: grunnlaget for en ny tekst er lagt til Mekongdeltaet. Grunnlaget for vårens modul er også lagt. Dette blir så himla stas. SPAS.
Kategorier:Uncategorized
Nina Bell 
Jeg er grønn. Skinnende grønn. Vårens farge. Og misunnelsen. Lucky you. Er det plass på baksetet eller i kurven?
LikerLiker
Så fint da. Kampuchea / Kambodsja er en messe verd. Kan man ikke sykle i skjørt?
LikerLiker