Lipa

Å falle til jorden i misère
Sakte segne mot en avgrunn av armod
Uten makt til å stanse tomheten

Takbjelkene varsler universets endeløshet
Et glass til, før mørket tar deg med i svevet
En stille flukt der alt flyter

Hun løfter deg opp igjen i morgen
Setter fram kaffe, og stabler ved
Finner balansepunkt i en tung kropp

Trøster
Hvisker
– vârt

Lys skimtes fra kjøkkenet
Mjuk som lindetreet står kona di, drypper
Honning i en kopp.

---

‹ Liv og låt

Gap biter vidt over livet ›

---

Kategorier:Skriverier, Uncategorized

Stikkord:poesi