Aprilufta var ugjennomtrengelig og lys.
Dovne øyenlokk
slepte seg over vårtuster.
Tunge bein;
Taktfaste, sank de ned over jorder
pløyd av stumme vannbøfler,
subbende med vann til beina.
Midt på sletta møtte jeg en kime.
En kvinne
med visdom i hånden.
Tillit og trøst i blikket
– hund til knærne.
Ufravikelig spente jeg hanen og skøyt fra hofta: – Du, spurte jeg,
– Kan man dø av sorg?:
Akkurat da fløy en flokk med kortnebbgjess over oss.
Bekymringsløse, uredde i sin ferd mot nord.
Vi ble stående å beundre dem, alle tre.
– Jo visst, kan du dø av sorg, svarte hun. – Jeg dør litt hver time.
Men innimellom disse timene, lever jeg.
Møter fremmede
som gir meg mening.
I dag traff jeg deg.
‹ En dag
Kategorier:Livssyn, Skriverier, Uncategorized
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar