Truseløs i Provence

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje

Olav H. Hauge

Opp Mont Ventoux stiger de truseløse. Blå piler i veikanten viser veien langs fjellets nordside. Mon tro om de gleder seg til å trille nedover? Ned Gorges de la Nesque, bort fra melkesyre og sure lår, til piknik i det grønne i et annet landskap. En bil suser forbi. Turistsyklistene hermer etter proffene og krummer sine rygger mens de senker hodet ned mot styret og stønner. Vi er gule, røde og blå, vi har spandex og hjelm på – vi er på sykkel i Provence.

Selv tenker jeg på det vakre der nede. På lunsjen i skyggen av et tre, eller ved en elv, ikke ulikt motivet til Matisse’ maleri fra 1903, Lux, calme et volupté. Tittelen er hentet fra Charles Baudelaires  l’Invitation au voyage, et dikt om selve livet. Jeg’et forsøker å lokke sin elskede med til et imaginært landskap hvor lyset er gyllent og luften parfymert, språket mykt og hemmelighetsfullt, et sted hvor orden møter skjønnhet og hvor alle lyster forenes. Et raffinert land, der ro og vellyst kan boltre seg.

Là tout n’est qu’ordre et beauté.
Lux, calme et volupté.

Gi meg en dråpe vellyst slik jeg sugde dem til meg alle nettene fulle av honning og våte lakener. Altoppslukende, intens, smertefull. Det verker i baken, mens jeg blendes av det vakre landskapet– det er rolig og godt å være på sykkelreise.

En behagelig sykkeltur fordrer en brukbar sykkel, samt noen praktiske løsninger som ekstra slanger og skiftenøkkel. Men når dette er på plass, kan reisen likevel by på uforutsette lidelser av skjønn eller uskjønn art. Ta solen for eksempel. Sett at du sykler i Provence i juli når lavendelen er på sitt aller vakreste og sikadene spinner sin salmesang i heten mens du og sykkelen renner nedover une colline. Eller når les vendanges er unnagjort i september og den syrlige saftlukten beruser deg på vei til et annet sted. Solsikkene og lavendel er skåret ned, og solen er ikke lenger så brennhet, men du kjenner det verker i lårene og i setet. Åkrer med mangefarget salat er skjermet mot den lunefulle mistralen av rekker med sypresser. Jeg ser på sypressens ruggede kropp at den allerede har møtt den. Stammen er kort, det må den være skal den overleve, og vinden har revet og slitt rundt og rundt i nåleprakten. Mistralen kommer nesten uten forvarsel fykende nedover mot Middelhavet, og levner Rhônedalen fri for fukt og skyer, hvilket gjør klimaet svært godt, men dagene uforutsigbare.

Regn, sterk vind, eller det meningsløse i å suse forbi livet og ikke ta tid til å stoppe hvert minutt, kjennes herlig. Noen ganger tråkkes det forbi de vakreste skuer. En plantanallé! Lukten av rosmarin og mynte flørter med nesehårene, vi stopper ikke, kanskje bremser jeg litt, du reiser videre.

Langt ute til høyre står noen hester og gresser foran en åskam. Bak ligger et kloster i romansk stil, og der oppe til høyre ser jeg et renessansetårn stå i stram givakt. Sivilisasjonene klatret oppover i Middelalderen, bysamfunnene fra romersk tid kunne ikke lenger tilby nok beskyttelse. En mann stopper for å ta et bilde eller strekke på bena. Vi sykler videre over en bro romerne bygde mens de ennå var unge og vakre og ukritiske til sin keiser. Her langs med Rhônen var det først bare skog og slettelandskap. I tiden før keiser Augustus laget veinett som forbandt Provence med hele Europa, grunnla romerne byer med rent vann og badeanlegg. Overalt, som i byene Orange eller Vaison la Romaine, står arenaer og bystrukturer fra forgagne tider og vitner om tingenes betydning. Rhônen fraktet alt og alle nordover til Rhinen eller Lugdunum i mange hundre år, unntatt Cæsar. Han ville såmenn ikke sitte på noen båt da han skulle nordover i Gallia! Det vil ikke jeg heller. Brutus! Historier ligger og dupper i det blanke landskapet – tankene vandrer mens jeg forsøker å fortrenge en noe påtrengende bakdel – sykkelsetet.

Jeg tenker på spinninginstruktøren som roper ut i nattmørket: ”Sørg for at du har ordentlig kontakt med setet!” Det forundrer meg at det går an å sitte med sin egen kroppstyngde på et smalt sykkelsete, men ikke merke at man har et sete skjøvet opp der? Hver gang jeg hører dette, forsøker jeg å få kontakt med setet, jeg kniper og leer meg litt bakover, fremover, trykker formelig kroppen min nedpå – og ja, jeg har kontakt. Akkurat som nå.

I dag da jeg rulletråkket ned etter lunsjen i Gigondes kjente jeg en mer intens kontakt med setet. Skruen hadde løsnet, og det vippet bakover og oppover mot skrittet. Påtrengende, nærmest bedøvende, og da reisefølget foran meg endelig stoppet, fikk jeg akutt behov for å føre hånden ned for å kjenne om det unevnelige var der. Det var i livet, det var i hvert fall noe kjent der. Jeg gikk til de begynnende gulnede ranker og fant en passende klase med druer, før jeg fikset det erigerte sykkelsetet. Jeg retter på sykkelbuksen, hepser den opp i livet og forsøker å presse bena sammen.

Under sykkelbukser skal man ikke ha truse. Du har allerede god kontakt med setet, og ekstra sømmer vil kunne sette spor i løpet av en uke. Jeg satt meg på sykkelen i Uzès og skulle sykle de femti kilometrene til Avignon.

Ut fra tårnbyen ned grusgangene kjenner jeg at jeg sitter godt nede i setet, og det virker som om i dag var i går med en gang jeg skrever over sykkelen. Etter noen kilometer, er lammelsen et faktum. Vi sykler innom en vingård, passerer langt flere, noen få druer minner oss stadig om at høsten også har tatt også dette landskapet. Forbi fikentrær. Det er seks måneder siden aspargesen ble høstet, nå titter de opp som store, fløffi bustetroll. Jeg forsøker å finne ut av hva som lukter. Kan det være melon så sent? Den ene hagen har tre trær med blå, rosa og lilla blomster, langs med veien gule blomster, en og annen tilnærmet lik blåklokke rekker tunge til meg i oppoverbakkene, og løvverket på oliventrærne blender meg i sitt sølvskrud. Så deilig, og så vondt.

Jeg glemmer bakdelen da vi triller inn mot Pont du Gard – den vakreste og mest velholdte akvedukt i Europa. Akvedukten som fraktet vann de femti kilometrene fra Uzès til Nîmes, gjennom tunneler, over åser. Hvilket matematisk geni regnet ut hellingen, lurer jeg på mens jeg står og vipper på skotuppene og vrikker på rumpa. Jeg tenker på fikensaft som de malte i rennen, på dekorasjonene, på konstruksjonen med sandsekker som gradvis tømtes for sand – som et timeglass.

Lux, calme et volupté.

Det er godt å sitte i gress etter å ha tråkket flere mil i varme. Lunsjen og hverdagene der hjemme. De går sakte først, så bare fortere og fortere og til slutt er det bare mandag og søndag, det er nesten aldri lørdag. Men her under et tre, er det lørdag. Vi spytter olivenstener og holder hendene bak ryggen i gresset mens vi myser mot solen. Er det den eller vinen som gir fargen i kinnene? Noen småseige bakker er alt som er igjen til Nostradamus’ fødeby, Saint-Rémy-de-Provence.

Van Gogh kom hit etter å ha skåret av seg øret i Arles. Gauguin kan ha gjort det, men jeg synes jeg kan forstå at et menneske kan komme dit hen i livet at det eneste fornuftige er å skjære av seg et øre, eller skyte av seg en fot for den saks skyld. Når jeg i dag besøker asylet rett over Glanum, tenker jeg at hvis jeg skulle komme på et asyl, vil jeg hit.

Natten var varm og fuktig. Jeg våknet av at det lyste og sprakte på rommet mitt, og trodde den mystiske mistralen åpenbarte seg. Vinduet stod åpent, kun gitteret for å beskytte mot mygg og småbitende edderkopper skjermet meg mot det der ute. Hele dagen hadde vi syklet og smakt på lettdrukket rosévin og en hvit blandingsvin med hovedvekt på Grenâchedruen. Jeg var trett, men deilig mett i kroppen. Det var som jeg kunne fornemme luktene fra St. Paul Mausolé. Den vakre søylegangen og atriet med blomster, de utskårede buegangene, et overøst kiki-tre med frukt som ikke hadde rukket å bli dyp oransje. Var det dager på sykkel jeg kjente på mens hånden lå og hvilte mellom benene på bekkenbenets bunn?

Naken og fortørnet av inntrykk gikk jeg bort for å lukke vinduet og satte meg opp i sengen for å skrive og reise. Kanskje reiste jeg litt denne natten, jeg skrev i hvert fall noen linjer om å reise. Kanskje forsøkte jeg å fange min egen drøm, kanskje ønsket jeg å forstå andres.

Tunge tråkk denne siste morgenen. Jeg velger tre og syv på girene mine, og konstaterer at landskapet er annerledes enn det var i drømme. Fukten fra nattens regn har lagt seg forsiktig over trærne og det funkler i bambus og i eng. Oliventrærne som rammer inn Alpillene glitrer, har sypressene blitt grønnere? Det er et konglomerat av farger, og luften er ren og frisk. Druerankene lager striper i landskapet. Vi stopper og tar en klase og strekker benene mens vi ser mot les Beaux. Jeg løfter hodet mot bambusen til venstre for meg. Tre meters store strålignende vekster med en fjær i burgunder svaier mot himmelen. Jeg ser over på de andre syklistene, som jeg slett ikke kjenner, de har meldt seg på tur og har fått meg som reiseleder. De har røde roser i kinnene, de smiler, par tar på hverandre som om de bare må og jeg kjenner en deilig varme. Jeg kniper rumpeballene sammen.

at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.