Til bords alene, kronikk 31.12.2013

For et par uker siden stilte en kollega ett av de spørsmålene den enslige kanskje frykter mest: − Hvorfor er dere to flotte jenter alene? Det ble stille et lite sekund, mens både jeg og den andre famlet etter svar ut fra hver vår historie. Skulle vi redegjøre for våre valg i livet, og kunne jeg det? Jeg kavet litt der i vannskorpa, før vi skiftet tema i all fordragelighet da også spørsmålsstilleren ble forlegen over å ha spurt. Jeg ble gående og tenke at jeg skulle ha hatt et skikkelig svar hver gang et slikt nærgående spørsmål dukker opp, et som det verken skulle føles pinlig å stille eller å svare på. Stemningen ble nemlig litt trykkende. Jeg hadde gått fra å være en fullverdig A-4-kollega, til å erkjenne at jeg gikk inn i den søte juletid litt annerledes enn mange andre; som enslig.

Bare et par dager senere, den 13. desember for å være eksakt, satte en journalist i Aftenposten ord på sine tanker rundt det å leve alene. Kathrine Aspaas skrev under tittelen «En ganske alminnelig juleskam» om å spise alene og tausheten som følger med det. Artikkelen føltes så viktig at jeg publiserte den på min facebook-profil med et utdrag fra teksten. Ikke bare det, jeg skrev at jeg kjenner meg igjen i det som blir skrevet, både når det gjelder skam over ikke å ha levd opp til forventningene ved å leve det tilsynelatende lykkelivet, og at jeg går til bords alene. Da skjedde det noe. Flere så forbi kommentaren i Aftenposten, noen leste den ikke en gang, men fikk medlidenhet for meg som er alene. Det kom trøstende ord både på for- og bakvegg av folk som var glad i meg eller som mente jeg var modig. Klem på jobben, klapp på skulderen, unnvikende blikk og gud vet hva jeg ikke fikk. Der og da smakte jeg litt på denne skammen hun beskriver, og lurte på om jeg skulle trekke kommentaren. På de trøstende ordene forsto jeg at noen mente jeg ikke hadde lykkes i livet.

I følge tall fra statistisk sentralbyrå er det mest vanlig å bo i husholdning med to til fire personer. Tredje vanligst er det å bo alene. Til informasjon var det per januar 2013 896 000 enpersonshusholdninger i Norge, hvorav pluss minus førti prosent aleneboere i større byer på Østlandet. Når vi nå glir ut av statistikkens år og inn i 2014, vil ikke disse tallene ha endret seg merkbart. Også i årene som kommer vil en stor gruppe mennesker bo alene, være seg om de er unge eller gamle, om de er frivillig eller ufrivillig enslige. Aspaas opplevdes både som ensom og modig da hun publiserte et bilde av seg selv under et måltid med peisen brennende i bakgrunnen, og til og med våget å dele bildet på nettstedet instagram. Hennes virkelighet ble for nærgående for mange, like fullt er den reell. Vi er mange som stort sett spiser alene, som feirer høytidene alene, ikke blir invitert til fests med partner, eller takker nei fordi vi ikke har en partner å ta med på festen. Det lever vi fint med − det bør vel strengt tatt også du kunne leve med.

Aspaas skriver om det «dype ubehaget» det er å sitte alene til bords og ikke tørre å snakke om det til mennesker. Skammen over å være alene og skammen over at hun ikke kan speile seg i alle de andre, er en skam jeg selv har følt på. Noen ønsker å være alene uten å måtte forklare hvorfor det er slik, mens andre savner selskap. I fjor til jul gikk en eldre dame ut med en annonse der hun søkte etter en familie å feire jul med. Hun beskrev seg selv som aleneboende uten familie, og understreket at hun betalte godt. Som følge av dette ble #julesentralen åpnet i år, der mange enslige har blitt satt i forbindelse med familier som raust deler av ribba på selveste julaften. Slikt er stas å lese om, kanskje med unntak av betalingen. Men langt fra alle ønsker å feire jula hos fremmede, noen tør kanskje ikke ta kontakt eller føler seg ekstra alene når venner og samfunn maser på dem om at de ikke skal sitte alene til jul eller til andre høytider. Hele høytiden vokser seg til en verkebyll omkring det å ikke avsløre at man er alene, og heller ikke kunne prate om det til noen uten å gi samfunnet rett i at man har mislykket sosialt.

Det at man føler skam omkring sin egen levemåte er både vondt og unødvendig. Skam er knyttet til at man føler seg avslørt som et menneske som ikke har lykkes, et menneske som har falt i unåde hos andre eller også hos seg selv. Skam er en vond greie, skapt i skyggen av konformiteten til alle dem som frivillig eller ufrivillig mener de har lykkes. Etter så mange år med elendighet knyttet til begrepet, skulle vi tro at vi hadde fått ristet av oss skammen knyttet til folks levemåte.

Jeg tør påstå at den virkelige skammen ligger i at et samfunn fraskriver seg ansvaret for sine medmennesker ved ikke å bry seg om dem akkurat slik som de er. Burde vi ikke heller fokusere på å kunne snakke sammen på tvers av hvordan vi velger å leve våre liv, og heller problematisere den hedonistiske utviklingen og mangelen på menneskelig varme i hverdagen?

Fortielse og fortrengning av kollektiv uforstand gagner heller ikke den som går til bords alene. Når vi nå trer inn i Grunnlovsjubileet 2014, vet vi at flere enn både damen over og denne damen spiser maten sin i eget selskap. Kanskje har han lys på bordet, noe ekstra godt på fredag, eller lørdag, eller kanskje er han av typen som feirer hver eneste dag som den siste. Hvorfor ikke? Men alene ved bordet er han som oftest. Bør han skamme seg over det? Jeg synes ikke det. Heller ikke den som lever alene steller i stand mat for gjester hver kveld, men lever like fullt et fullverdig liv. Kanskje bør han ha lov til det.

Copyright © 2014 Varden. All Rights Reserved.