Tro er nært knyttet til identitet, og er bare ett av flere element som gir individ og samfunn sitt særpreg. Du kan velge å være tro eller utro mot deg selv og dine nærmeste. Du kan være rettroende, eller godtroende, kristen, eller «en god kristen», du kan være ateist, muslim, agnostiker eller du kan tro på noe udefinerbart – noe du bare føler. Kunnskap er også med på å gi oss identitet, og med økt kunnskap, vokser tvilen. Som samfunn bør vi bruke denne tvilen til å utvise en viss skepsis til mirakler og annen overtro, og understreke betydningen av kritisk tenkning. Tro er tross alt et personlig anliggende.
Den franske filosofen og matematikeren René Descartes (1596-1650) regnes som grunnleggeren av moderne filosofi. Selv vokste han opp i kjølvannet av religiøse tumulter i Frankrike, som mer eller mindre varte helt fram til 1905 da stat og kirke ble skilt. Vel, Descartes påstod at det vi opplever med våre sanser forleder oss til å tro at vi vet. For å bevise sansenes utilstrekkelighet, eksperimenterte han med et stykke voks. Voks har visse karakteristika slik som form, lukt, størrelse og så videre, men når du smelter voks, endrer dette seg, men det er fremdeles voks. Derfor er det umulig å beskrive voksens natur gjennom sansene, argumenterte han, alt må det tviles på! Og tvile, det gjorde han gjennom fire prinsipper: 1. Hold ingenting for sant som du ikke klart erkjenner er det. 2. Løs opp ethvert problem i sine enkelte deler. 3. Gå systematisk fram fra det enkle til det sammensatte. 4. Ved kontroll, sørg for å forsikre deg om at ingenting er utelatt. Denne skepsisen til sansenes verden gjennom metodisk tvil, ble den filosofiske retningen vi kjenner som rasjonalismen.
Det som kan virke nokså uvirkelig for ettertiden, er hvordan en rasjonalist som han selv kunne komme fram til forklaringen på Guds eksistens. Han mente Gud var unntatt loven om skepsis og eksisterte utenfor alt annet som «det fullkomne». Descartes hevdet nemlig hardnakket at han var troende, selv om enkelte motstandere, slik som matematikeren Blaise Pascal, mente det motsatte. Det må også legges til at dette var mer enn to hundre år før Darwin og Marx la fram sine teorier, det var ikke mulig å definere seg som ikke-troende eller humanist. Tiden var ikke helt moden for de store forandringer. For selv om det forelå bevis for at jorda kun var en liten planet som i likhet med andre planeter gikk i bane rundt sola, ble vitenskapsmannen Galileo Galilei dømt til å avsverge denne læren så sent som i 1633. Slik var verden, slik er den heldigvis ikke lenger.
Descartes var allerede den gang viden kjent for sin skepsis og sitt cogito ergo sum – jeg tenker derfor er jeg – da han i februar 1650 døde av lungebetennelse på besøk hos Dronning Kristina av Sverige. Katolikk som han var, hører det med til historien at han fikk en svært så ukristelig medfart av det protestantiske Sverige. Først ble han begravet utenfor Stockholm på en kirkegård for foreldreløse barn. Så kom det bud fra Solkongen at de ville ha han hjem til Paris. Foruten et lite stopp i København, ble han begravet hele to ganger i Paris – men hodeskallen var sporløst forsvunnet.
Per dags dato mener forskere at det finnes i alt fire hodeskaller som kan tilhøre Descartes; én av disse befinner seg i Stockholm, de tre andre eies av private samlere i Frankrike. Hvem som har originalen, har det så langt vært umulig å fastslå. Hver og en av samlerne tror sikkert at nettopp han har det, men med fire mulige hoder er det kanskje betimelig å tvile?
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar