Øm vind

Hvitt løper over ansiktet
Svakt spørrende mumler hun en bønn:
- Slipp, liv. La meg reise!
En øm vind suser gjennom rommet
De skape ordene
skjærer hulrom i
brystet mitt

Omsorg og varme
Puster meg i pannen
Vaklende framover til et nytt liv
Ingen myk hånd stryker over kinnet
Kun en redd, kald hand varmes i min i et forsiktig ønske om å fange tid, tanke og kjærlighet i all evighet.

Dere
mine bestandige
Fremmedgjort i en rask verden
Uvirkelige dager toger framover i en
Uforståelig kommunikasjon
Travler framover på skjermen
Bryter en vond stillhet

Kań du bli litt lenger?
Hente styrke fra handa mi?
Det er så vondt å holde liv i hendene uten hjemmel til å løfte deg ut av en vond tid
Beina gir etter, der framme skimtes et ødeland bak Valsfjell i kveldsskrud
Mens hele sekken flyter over
Av alt.



Kategorier:poesi, Skriverier, Solum

Stikkord:, , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: