Hvitt løper over ansiktet
Svakt spørrende mumler hun en bønn:
- Slipp, liv. La meg reise!
En øm vind suser gjennom rommet
De skape ordene
skjærer hulrom i
brystet mitt
Omsorg og varme
Puster meg i pannen
Vaklende framover til et nytt liv
Ingen myk hånd stryker over kinnet
Kun en redd, kald hand varmes i min i et forsiktig ønske om å fange tid, tanke og kjærlighet i all evighet.
Dere
mine bestandige
Fremmedgjort i en rask verden
Uvirkelige dager toger framover i en
Uforståelig kommunikasjon
Travler framover på skjermen
Bryter en vond stillhet
Kań du bli litt lenger?
Hente styrke fra handa mi?
Det er så vondt å holde liv i hendene uten hjemmel til å løfte deg ut av en vond tid
Beina gir etter, der framme skimtes et ødeland bak Valsfjell i kveldsskrud
Mens hele sekken flyter over
Av alt.
‹ Pappa
En reise ›
Kategorier:poesi, Skriverier, Solum
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar