Er ordet noengang fritt?

Fem år er gått siden Charlie Hebdo, men Muhammed-tegningene provoserer fremdeles. Statsledere i totalitære regimer er i harnisk, enkeltmennesker opererer som nyttige idioter for hat av en framprovosert krenkelse. Vi hører ikke stemmen til terroristen, men det er bør vi: en lærer er skåret hodet av, tre sivile drept i Nice, to i er gudshus. I Bergen har noen åpenbart ikke forstått alvoret når de legger utdaterte Muhammed-tegninger utenfor den ene moskéen. Det er fair å si at vi ikke har kontroll.

Vår sikkerhet er truet, friheten også. Som lærer tør jeg ikke gå inn i debatten i undervisning selv om jeg gjerne ville diskutert rammene for ytringsfrihet med elevene mine i samfunnsfag, kommunikasjon og kultur og fransk. Jeg tør simpelthen ikke, og hater at jeg ikke gjør det.

Den franske presidenten Macron derimot sa nylig at han nekter å la ytringsfriheten bli kneblet og la islamister legge begrensninger for franske demokratiske verdier. Det kostet. Men vi må ikke glemme at ytringsfrihet er en del av det å være menneske, og vi har forårsaket mye for å komme dit vi er i dag. Europa hegner om frihet – vår nære historie har lært oss det. Men må vi ikke også respektere hverandres ulikheter?

Ingen tvil om at terroren knebler oss som jobber med det frie ord i skole og på universitet, i presse og i politikk. Erdogan truer, Charlie Hebdo svarer med å karikere – igjen.

Jeg lurer på hvem terroristene som driver terror på uskyldige mennesker er og hvordan vi kan komme dem i møte? Vi kan ikke fortsette å leve med at han lever i skyggene og kommer fram som et villdyr om natten.

Vi nekter å la oss bakbinde, likevel må noe gjøres for at vanlige folk kan kjenne seg trygge i sitt daglige liv. Hvordan kan vi gå dialog med en som ser vår frihet som en umoralsk provokasjon. ? Kan det være at han har blitt karikert nok, eller bør vi hardnakket stå på vår rett til å uttrykke oss?

Jeg registrer at noen har forlysta seg med å legge tegninger av profeten utenfor en moské i Bergen. Det er ikke ytringsfrihet, det er en respektløs provokasjon med klart rasistiske undertoner. Det minner meg om den gule stjerna på jakkeslaget, eller jødenesa på karikaturer fra 1930-tallet. Med andre brunt grums som kan være farlig.

Terroristens gjerninger er verken en religion eller nedfelt i Koranaen. Karikeringene derimot kan være farlig lik noe de fornærmede har lært er haram.

Etter angrep på satiren mer enn ytringsfrihet med Charlie Hebdo i Paris 2015 skrev Salman Rushdie i det engelske magasinet PEN: «- Jeg står ved Charlie Hebdo, som vi alle må, for å forsvare satirekunsten som alltid har vært en styrke for friheten mot tyranni, uærlighet og dumhet.» Jeg ville også forsvare den retten. Nå er jeg i tvil.

Kan vi møtes et sted på veien, eller er det sperring mellom oss?

Kan det der være at han nå har blitt karikert nok, eller skal vi stå på retten vår til å provosere? Terroristens gjerninger er ikke en religion nedfelt i skriften, men karikeringene kan være farlig lik noe de fornærmede har lært er haram. Ikke vet jeg.

Vi må ta stilling til hvem vi vil stå skulder ved skulder med, eller om det finnes en mulighet for å stå midt mellom to skuldre og føle seg både fri og trygg på samme tid. For det er det vi alle ønsker, å leve godt og trygt.




Kategorier:Uncategorized

Stikkord:, , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: