Et dikt jeg har skrevet, som jeg leste inn under pæretreet. Det heter Et råttent hjerte.
Diktet ble skrevet i en tid jeg både var lykkelig og ulykkelig over forandring. Takknemlig for at jeg endelig kjente at jeg levde igjen, ikke bare satt og grundet på livets venterom. Ulykkelig over forandringens inngripen i livet mitt. En får ikke det fullkomne liv ved at alle ønsker innfris, og mangler ikke nødvendigvis så mye i det en allerede har.
Jeg blir visst aldri helt klok på livet.
‹ Vanen
Asters ›
Kategorier:Uncategorized
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar