På gjensyn

Så reiste du foran.
Fløy ut i skog over tjern
Myr og tue
Hvilte deg mot en ven stein
Med måsa som teppe rundt deg – og mor.

Stor. Sterk. Grom.
Klar i røst og tanke
Et upolert menneske
Med blå luker som ga liv i rommet
Trøst i sjela.
Mat i magen.

Varm i hand og hug
Med skauen og havet som tro tjenere
Et hverdagsmenneske som bare var
Kun avbrutt av tidvis
Flukt til en mørk virkelighet vi ikke forstod
– Der du kunne fly!

Nå sanser jeg deg i bruset over åsen
I fargene over himmel og eng
Der røttene fra livet ditt gror
I mild vemod og glede
Over alt du ga.



Kategorier:Skriverier, Uncategorized

Stikkord:,

4 svar

  1. Så uendelig vart og vakkert, Nina! Du er en ordkunstner som klarer å få fram både savnet og kjærligheten på en måte en kan kjenne seg igjen i og gripe tak i. Du er heldig som har hatt en så fin pappa så lenge i livet ditt! Sjøl om det alltid blir tungt når de går bort, veit vi også at virkelig borte blir de aldri. Vi bærer dem med oss i hjerte og sinn!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: