Så reiste du foran.
Fløy ut i skog over tjern
Myr og tue
Hvilte deg mot en ven stein
Med måsa som teppe rundt deg – og mor.
Stor. Sterk. Grom.
Klar i røst og tanke
Et upolert menneske
Med blå luker som ga liv i rommet
Trøst i sjela.
Mat i magen.
Varm i hand og hug
Med skauen og havet som tro tjenere
Et hverdagsmenneske som bare var
Kun avbrutt av tidvis
Flukt til en mørk virkelighet vi ikke forstod
– Der du kunne fly!
Nå sanser jeg deg i bruset over åsen
I fargene over himmel og eng
Der røttene fra livet ditt gror
I mild vemod og glede
Over alt du ga.
Kategorier:Skriverier, Uncategorized
Nina Bell 
Nydelig.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk, Hild!
LikerLikt av 1 person
Så uendelig vart og vakkert, Nina! Du er en ordkunstner som klarer å få fram både savnet og kjærligheten på en måte en kan kjenne seg igjen i og gripe tak i. Du er heldig som har hatt en så fin pappa så lenge i livet ditt! Sjøl om det alltid blir tungt når de går bort, veit vi også at virkelig borte blir de aldri. Vi bærer dem med oss i hjerte og sinn!
LikerLikt av 1 person
For en vakker kommentar, Arne Johan! Ja, jeg er heldig. Tusen takk for tilbakemeldinga, og for at du leste med varsomhet.
LikerLiker