Paris er en messe verdt

Jeg skulle egentlig til København, men havnet brått i Paris på dagen. Jeg må bare bort fra dagen, føler meg alltid så mislykka når folk gratulerer meg med bursdagen.Det bør ligge en absolutt lykke i det å bli eldre, men det gjør det ikke. Jeg kan nesten følge meg som en sur sokk, en krummet kake uten fyll, frossen roseknopp om høsten der ett av bladene har begynt å vri seg. Livet ble ikke slik det kunne ha blitt, jeg ble ikke mor og jeg kunne helst sikkert ha gjort mye annerledes, selv om jeg nok også har gjort noe bra – trur eg.

Vel, det ble til at jeg flytet fra landet. Reise til byen som bare gir og gir. Gir god mat, godt utsyn, rom for innsyn, variasjon i mat og møter. Tilfeldig forbipasserende som ombestemmer seg og stopper for å ta en prat. Språk som synger og meningsfulle samtaler jeg ikke treffer på i mitt liv i Skien.

Det første møtet begynte allerede på Roissy-bussen fra terminal 2d. En artig type fra Montpellier var blid og pratsom og hadde enormt med bagasje han skulle ha med seg inn til sin venninne Cecilie i byen.

Hotel Bellevue skuffer aldri. Godt plassert, ikke spesielt hyggelig, men veldig korrekt og rent. Bad så små at jeg må dusje en kroppsdel av gangen, mens resten står i rommet og tørker seg. Fransk liten balkong ut mot Pasquier, både Mon´prix og caféer rundt forbi, til og med en Starbucks for de som fortsatt drømmer om Amerika.

Lørdag bare gikk jeg. Hadde store planer om utstillinger, men foran Orangeriet var det 3 timer kø til Frida Kahlo og Diego Riviera, så jeg kapitulerte. Fra l’Opera, til Concorde, til Assemblée National, til Orsay, opp Boulevard Saint Germain, til Café de Flores, til kirken der minneplaten til Descartes er. Sang i kirken. Nonne smilte, munken løp forbi. Selvsagt.

Ned rue Bonaparte, tok av i rue des Beaux-Arts, fikk endelig sett Hôtel L der Oscar Wilde døde. Gikk videre, langs Seinen, det blåste. La Conciergerie er oppusset nå, tok bilde. Seinen var høy og voven, jeg likeså – og kald. Stoppet ved Henrik IVs statue, tok bilde. Hengelåser henger på gjerdet rundt ham. Båten Henry IV ligger langt utenfor kaia, kanskje vil fortøyningen slite?

Passerte Hôtel de Ville, videre ut på baksiden til rue St Gervais, inn i kirken – så sliten man blir i beina! Satt stille, det luktet av røkelse. Kun tre mennesker i det mørke rommet, en som sov ut rusen – jeg som hvilte beina. Deretter gikk jeg ut igjen i St Paul-kvarteret. Tenkte på alt man kunne kjøpe, men kjøpte ingenting. Handlet inn inntrykk til levekontoen. Krysset gaten. Tenkte på Madame de Brinvillers, den fortryllende forgiftersken fra 1600-tallet. Den blågrønne døra hennes i St Paul. Eggeplomme og portvin med et bunnfall av arsenikk, foreviget og oppstæsjet av John Dickson Carr i «Sort Messe».

Krysset gaten over i Marais. Kjekke karer, hånd i hånd. Veltrente. Caféer. Rariteter. Hyggelige Marais. Mennesker som speiler sin egen velykkethet i vinduene. Smiler, synes selv de er flotte. De er flotte, det synes også dette lange mennesket som nettopp har fylt år og føler seg egoistisk og selvopptatt som svir av kroner på å feire seg selv, mens mennesker sitter på gaten og ber om et bidrag i en kopp.
En fet mann ligger rett ut på magen i gaten ved rue Archives. Er han død? En dame sparker forsiktig borti han med foten. Ingen bøyer seg ned for å ta pulsen. Han er møkkete, han har lue på. Ligger rett ut med posene sine. En ambulanse kommer til. Jeg klemmer 8 ganger i høyre hånd og håper han ikke er død, gammel overtro. Jeg ville gjerne ha kjent på pulsen hans. De rundt vil ikke hjelpe mennesker som ligger og flyter i elendighet, det er lettere i teorien enn i praksis, kanskje?

Menneskerettigheter – les droits de l’homme.

Fra Marais går jeg i retning Louvre. Krysser Rivoli igjen. Går på Le Fumatoire; caféen som ligger i mot Louvre. Superhyggelig. Det er kaldt, jeg drikker kaffe. Den har steget i pris til 2,70.

Deretter metro til St Lazare, en champagne til bagasjen og middag på Le Clos Bourgignon. Blodig rumsteck, utsolgt for Langue de boeuf, og Beaujolais som var sur. Lena bestilte, Bordeaux hadde vært bedre. Nye eiere på restauranten. Ikke like flinke. Sneglene i Chablis har steget fra 6 euro til 9. Alt er ikke som før, de er heller ikke like gode.

En siste rusletur foran Boulevard Haussmann. Nattestid er det ikke så mange mennesker foran all juledekorasjon i vinduene. Det er bare to mennesker der nå. Prada. Prada. Prada. Vi passerer uteligger på uteligger. Veilederen min ville at jeg skulle tone ned alle uteliggerne i masteroppgaven for å gjøre den mer troverdig. Hun kjenner ikke gatene, hun kjente ikke meg. Jeg ser dem overalt, dessverre.
Hjem på rommet i rue Pasquier. Det hyggelige hotellet jeg har bodd på siden 2000 har blitt penere. Eierne er stolte. Det er rent, men ingen er særlig meddelsomme. Stillferdig mottakelse i resepsjonen. Rom 203. 6 timer nå, så går flyet hjem. En liten weekend er forbi for denne gang. Om enn i en helt annen samtidig, skal jeg gi Henry IV rett i det følgende: Paris vaut bien une messe.

---

‹ Gap biter vidt over livet

Minneord til pappa ›

---

Kategorier:Uncategorized