Gratulerer med dagen igjen, Eli!
Voici: en lenke til Google Maps Med følgende kart:
Også var det noen ord da?
Eli-Mor fyller år, hele 60. Hun er så klok, så snill, så varm, så inderlig lett å bli glad i. Hun hjelper til når hun har tid og ikke har tid, hun gir oss rundt seg noe å strekke oss etter – og det gjør vi, når vi har tid. Eller hvis, heter det kanskje.
Eli, jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Du er en bra dame! På reisa di det siste året har jeg fulgt Facebook-en din under Elimor-navnet, og hele tiden hatt tanken et helt annet sted hos Elinor. Ja, slik kan det gå når en er litt distre, litt opphengt, litt i sin egen verden og kanskje også er en av få språklærere som innimellom trykker litt vilt og uhemmet på tastaturet. Det ligger i fransklærerens ånd at en kan tillate seg litt småting – gjør det ikke? Jeg har altså tenkt på Elis venninne i navnet Aliénor, Elionore, – Elinor fra Aquitaine, og så var det altså Elimor på Kleiva. Du snakker om. Vel, godeste Aliénor kunne lene seg tilbake i sarkofagen sin over at nettopp du og henne fikk samme navn. Som Aliénor er du en sterk kvinne. Som Aliénor, vinner du fram med snakket ditt og sørger for å omgi deg med kultur og dannelse.
La meg ta deg med på en fiktiv reise til Paris, Eli – og vi starter der Notre Dame i dag ligger, på Ile de la Cite i Seinen-elva, som en gang huset et kloster den unge Aliénor en stund bodde. Hun kom fra Aquitaine som navnet jo sier, og da hennes bror døde i ung alder, var hun odelsjente med kun en søster i flokken og den rettmessige arvingen til Aquitaine. Hun ble oppdratt som en mann, kunne ri i bukse og jakte på falk, men tro ikke at hun ikke var vakker. Akkurat som du Eli var hun glad i farger, og med sitt lange røde hår og sn smale figur manglet det ikke beilere til den unge kvinnen. Hun enset det ikke før faren hennes døde, men da kom det bud fra hoffet i Paris om at den litt enfoldige kongesønnen William VII skulle bli hennes fremtidige make.
Det ble noen kjedelige år for Aliénor, men noen av de flotteste for Paris. Ekteskapet var et munkeliv hevdet hun. Som hun kjedet seg ved hoffet! Ikke en gang vasen hun ga ham til brylluppet ville han ha – han skyndte seg å gjøre bote for rikdommen og ga den til en kirkemann – sikkert Suger. Abbed Suger var ikke å spøke med, skjønner du. Kongen var så uendlig from at den unge dronningen ble gående å drømme seg bort til noe bedre, i mens fikk hun to barn. Jentebarn – de lærde det dårlig, ingen arving?. I påvente av det skapte hun kultur og dannelse ved hoffet, og inviterte trubadurer, sangere, syersker, diktere og det vi vel kunne kalle kunstnere til den grå plassen midt i Seinen. Hun blåste rett og slett i ham. Rendyrket det feminine og det maskuline, kunst og dannelse – og med ett var hun jammen med på korsferd også, mens livet så smått hadde begynt å blomstre i Paris.
Slik gikk det til, sier historien, at Alienore la de første steinen til lysenes by, og lysende det er den, Eli. Kunne vi ikke tatt en tur, så kunne vi gå fra Notre Dame opp til middelaldermuseet Cluny hvor de fineste gobeliner henger fra tidlig middelalder. Du trenger ikke å være engestelig for å VANNsmektes underveis, jeg foreslår at vi stopper på utsiden og tar et glass på Brasserie Balzaas før vi kaster oss ut i middelaldermuseet og blir kjent med rommet der Damen med Enhjørning henger. Du vil bli bergtatt – jeg garanterer.
Du besnæres av kunnskap,Eli – og du omgir deg med det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har mast og spurt om noe, og du svarer. Svarer, svarer og svarer. la oss gå fra Cluny over rue des Ecoles i erverdige Latinerkvarteret og begi oss opp forbi College de France der storheter som Roland Barthes, Michel Focault og Pierre Bordieu en gang underviste – du snakker om kulturell kapital- til Sorbonne-plassen. Det skulle ikke forundre meg om vi tok et glass der også, jeg inviterer!, og så kunne vi se på Sorbonne-universitetet og tenke tilbake til hvordan det kan ha vært her i kunnskapens høyborg rett etter at Alienor hadde bekledd en ny trone i England sammen med sin kjære Henry II av Anjou og bare få uker etter skilsmissen med den franske kongen var et faktum (med godkjennelse av paven), hadde hun sett seg ut en ung vasall av kongen, den ti år yngre Henry II av Anjou – nå styrte de 1 3. Del av Frankrike. Mens vi sitter der: Kanskje kunne jeg vise deg hvor David angivelsig skal ha tatt i mot selveste Napoleon for å tegne ham til maleriet vi kjenner som Kronignen av Napoleon til seremonien i 1804, eller vi kunne gå opp til Pantheon hvor de store filosofene ligger og diskutere ytringsfrihet à la Voltaire, som for øvrig ligger begravet der. Det ligger også en kvinne der – en eneste en.
Men lenge skulle vi ikke ha dvelt ved det, kjære Eli, vi kunne passere den lille kirken St. Etienne du Mont på toppen av høyden, der de en gang i middelalderen faktisk produserte vin, og vinmarkene må ha ligget nedover bakken der og strukket seg mot sola. Vi kunne jo også ha strukket oss litt på de snaue 400 metrene mot gata 39 rue Descartes ligger, hvor både Verlaine og Hemingway skrev noen av sine mesterverk (The Sun also Rises) og hvor vi passerer fordi vi skal til Place de la Contrescarpe for å slukke tørsten. Her myldrer det. Jeg kunen fortelle om Brassens, om Hemingway, du kunne berike meg på psykkologihistorie og antropoligi, eller vi kunne begi oss nedover herlige rue Mouffetard og bare la seg henfalle til det franske, vakre som jo så visserlig har blitt Paris.
Lysenes by.
En by gjort stor av Aliénor, og som ligger og venter på en skinnende Eli-mor.
Nina
P.S. Jeg beklager de 400 metrene, men du skal se jeg klarer å hoste opp en løsning.
Kandiserte stemor til bursdagskaka – de ligger fremdeles til tørk.
Bilder fra reiseruta:
https://skoletfk-my.sharepoint.com/personal/ninaa_skole_t-fk_no/_layouts/15/WopiFrame.aspx?sourcedoc=9164a3a0-ba3c-4ea2-9d42-1da2bfa67681&action=embedview&wdAr=1.7777777777777777
Kategorier:Skriverier, Uncategorized
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar